Om opera

Hva er egentlig opera? Her kan du lese litt om historikken til denne store kunstformen. 

Hva er Opera?

Opera (italiensk: verk/kunstverk) er teater der sang og musikk preger hele forestillingen, men grensen til andre teaterformer kan være flytende. Musikken komponeres oftest til spesialskrevne operatekster. Opera som kunstform oppsto i Nord-Italia omkring år 1600, da man ønsket å gjenskape teatret i den greske og romerske antikken. Tekst, musikk og dans ble fremført med kostymer, kulisser og orkester i egne teaterbygninger. Handlingen var hentet fra gamle myter og historie, og hovedpersonene var guder, helter og kongelige.

1600- og 1700-tallet

Operaen L’Orfeo av komponisten Claudio Monteverdi regnes som operahistoriens første verk, og ble urfremført ved fyrstehoffet i Mantova i 1607. Opera ble snart fremført ved fyrstelige privatteatre og offentlige operahus i hele Italia, og utviklingen av opera i Europa ble preget av italienske komponister, sangskoler og scenedesignere. Frem til slutten av 1700-tallet hadde handlingen gjerne lykkelig slutt, enten operaen viste et seriøst drama om guder og helter, eller en komisk konflikt mellom herrer og tjenerskap. 

Komponisten Georg Friedrich Händel utviklet operaen gjennom krevende sangpartier og stemningsskapende orkesterspill, mens etterfølgeren Christoph Willibald Gluck styrket helheten gjennom større balanse mellom tekst og musikk.  

Wolfgang Amadeus Mozart ble likevel 1700-tallets viktigste operakomponist. Han forandret sjangeren ved å oppheve et gammelt skille mellom seriøs og komisk opera, og lot musikken få en mer beskrivende rolle i handlingen.

1800-tallet

Først på 1800-tallet fikk man opera der hovedpersoner var vanlige mennesker som døde på tragisk vis. Handlingen var ofte romantiske dramaer basert på myter, eventyr og historie, men mot slutten av århundret fikk man også mer realistiske samtidsskildringer (verisme). Bel canto (på norsk: vakker sang) kalles en italiensk sangteknikk som dominerte operasjangeren ved inngangen til 1800-tallet. Stilen la vekt på vakre melodilinjer og teknisk krevende sangpartier, der viktige komponister var Gioachino Rossini, Vincenzo Bellini og Gaetano Donizetti. 

Giuseppe Verdi bygget videre på denne italienske operatradisjonen, hvor sangernes solo- og fellesnumre avløste hverandre i løpet av handlingen. Verdi søkte å fremheve lidenskap og dramatikk i teksten, og forsterket dette gjennom ny og effektfull bruk av orkesteret. 

Den tyske komponisten Richard Wagner brøt med den italienske nummeroperaen med arier, duetter og resitativer ved å la sangere og orkester fremføre en sammenhengende vev av musikk, med lange linjer og nyskapende harmonier. Orkesteret fikk dessuten en viktig kommenterende rolle gjennom ledemotiver, det vil si bestemte melodilinjer knyttet til ulike karakterer, følelser og krefter i handlingen.

I løpet av 1800-tallet utviklet flere land en operatradisjon inspirert av nasjonal historie og musikk. I tillegg til Italia og tysktalende områder, fikk Frankrike og Russland en særlig sterk operatradisjon.

1900-tallet og frem til i dag

Den tyske komponisten Richard Strauss var den fremste blant Wagners etterfølgere, mens Giacomo Puccini førte den italienske tradisjonen videre på 1900-tallet. Puccini kombinerte god forståelse for teater med effektfull bruk av orkesteret, og appellerte særlig til publikums følelser og innlevelse. Puccini, Verdi, Mozart og Wagner er i dag de mest spilte operakomponistene. Etter år 1900 begynte man også å eksperimentere med nye former for musikk og handling i opera. Blant operakomponister født på 1900-tallet er britiske Benjamin Britten den mest spilte, men vårt tids operarepertoar domineres av cirka 50 verk skapt fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet.