Om Operahuset

Å få et operahus i Norge tok hundre år. Resultatet er et arkitektonisk signalbygg.

Historikk og arkitektur

Historikk

Da Den Norske Opera & Ballett i 2008 kunne invitere til sitt eget operahus i Bjørvika, hadde ønsket om et eget hus for opera og ballett i Norge levd i mer enn hundre år. Et viktig skritt på veien ble tatt i 1957 da Den Norske Opera ble stiftet med Norges verdenskjente operasanger Kirsten Flagstad som operasjef. Mens opera- og ballettkompaniene øvde og spilte forestillinger i Folketeatret på Youngstorget i Oslo, pågikk et møysommelig politisk arbeid som i 2000 endte med vedtak i Stortinget om bygging av nytt operahus. Det skulle ligge i Oslos gamle havneområde Bjørvika, som første bygg i et omfattende byutviklingsprosjekt.

Etter en internasjonal arkitektkonkurranse fikk det norske arkitektkontoret Snøhetta oppdraget. Første spadetak ble tatt i 2003, og i 2004 la H.M. Kong Harald V ned grunnsteinen: Et metallskrin med dagens aviser, mynter og informasjon om bygget ble støpt inn i operahusets fundament. Parallelt utformet de svenske kunstnerne Ludvig Löfgren og Linus Elmes et annet grunnsteinsobjekt. 13 operaovertyrer ble lagt oppå hverandre og komprimert til en Hyperouvertyr, som under seremonien ble spilt ned mot våt sement. Avtrykket lyden dannet befinner seg i en liten glassmonter i sørvestenden av foajeen.

HISTORISK TILSTRØMNING

Da Operaen åpnet 12. april 2008, fulgte seere over hele Norge med på TV-overføringen av gallaforestillingen. Dagen etter vandret 30 000 mennesker over marmorbrua for å gå på og i Operaen. Siden har tilstrømmingen fortsatt: I løpet av de første fem årene har 8,5 millioner mennesker besøkt operahuset, og besøkende nummer ti millioner er ventet i november 2013.

Arkitektur og materialbruk

Bildet av skråplanet som stiger opp av havet har siden åpningen gått verden rundt og blitt selve signaturen for operahuset i Oslo. Slik var den også tenkt fra arkitektenes side. Arkitektkontoret Snøhetta ønsket å gjøre taket til en allmenn tilgjengelig plattform, og med det danne et nytt offentlig sted i Oslos bysentrum. Et parallelt ønske var å skape et nytt landskap som binder naturen og Oslofjorden sammen med byen.

Inne i foajeen møter publikum et lyst og åpent rom med en stor bølgende eikevegg. Innenfor bølgeveggen ligger husets tre saler, med Hovedscenen som husets hjerte. Salen er utformet ut fra akustiske hensyn, og kombinasjonen mellom klangmulighetene og det mørke, gylne treverket kan sies å gjøre Hovedscenen til et eneste stort treinstrument.

Operaen består også av to mindre scener, Scene 2 og Prøvesalen. Avansert teaterteknikk, spesialbygde verksteder og prøvesaler for dans, sang, orkester og kor, gjør bygget til et moderne og helintegrert operahus. Her foregår alle ledd i den prosessen det er å skape scenekunst.

BAK SCENEN

Fra nord til sør gjennom Operaen går en høy innebygget gang. Den kalles Operagata og skiller scener og publikumsområdene fra produksjonsdelen av operahuset, hvor det blant annet ligger prøvesaler, sang- og ballettstudioer, verksteder og kontorer. Arkitektonisk skiller denne delen seg fra publikumsområdene gjennom funksjonelle materialer og rette vinkler. Felles er likevel åpenheten. Gjennom store vindusflater kan besøkende som vandrer rundt operahuset se inn på aktiviteten på malersalen, systua og hatte- og maskeavdelingen. Også slik skal Operaen være åpen og tilgjengelig og publikum kunne få et innblikk i dens indre liv.

MATERIALBRUK

Snøhetta har brukt tre hovedmaterialer i Operaen: stein, tre og metall. Steinen som hovedsakelig er brukt, er den karakteristiske hvite marmoren fra Carrara i Italia. Treverket i foajeen, publikumsgalleriene og på Hovedscenen er eik, mens metallfasadene på taket er aluminium. I tillegg er det utstrakt bruk av store glassfasader.

UTSMYKKING

Operahuset består av åtte kunstprosjekter, utført av til sammen 17 kunstnere. De fleste kunstverkene er i større og mindre grad integrert i bygget, som sceneteppet Metafoil av Pae White og de fire lysende garderobevolumene i foajeen, kalt The Other Wall, av Olafur Eliasson. Andre kunstverk er fristilt fra arkitekturen, som Monica Bonvicinis skulptur She Lies som ligger forankret i havnebassenget utenfor Operaen

Hovedscenen

Hovedscenen rommer ca 1400 publikummere og er den største salen vår.

Sceneområdet utgjør et areal på flere tusen kvadratmeter, og vil foruten hovedscenen bestå av underscene, sidescener, bakscene og baksidescene.

Operahuset får en av verdens mest moderne scener. Totalt er scenene utstyrt med 12 000 løpemeter wire. Belysningen i sceneområdene går gjennom 120 000 meter kabel. Over hovedscenen ligger scenetårnet med totalt 35 meters høyde som muliggjør kompliserte scenetekniske arbeider. Hvert av de 78 trekkene/heisene i scenetårnet kan løfte 500 kilo. Løfteevnen på scenen er nærmest ubegrenset. Teaterteknikken drives av en de største hydraulikkinstallasjonene i Norge.

Selve stålkonstruksjonen, som utgjør vognen til dreiescenen på 16x16 meter, er sveiset sammen på et skipsverft i Uddevalla. Den drøye tre meter høye scenekonstruksjonen veier 50 tonn. Dreiescenen ble fraktet på lekter etter en slepebåt sammen med scenepodier, orkesterpodier og et utjevningspodium. Dreiescenen kan skyves frem og tilbake, og frekventstyrte elektromotorer sørger for at den beveger seg lydløst. Alt styres av via forhåndsprogramerte datamaskiner. 

Hovedscenen har en spillflate på 16x16 meter. Den består av 16 seperate heiser som kan kjøres to meter opp eller ned, skråstilles eller roteres slik at man kan lage landskap på scenen. Det kan være opptil fire meters høydeforskjell inne på selve scenen. Ni meter høye kulisser kan stå klar under hovedscenen og heises opp under forestillinger. Flyttbare elementer på hver side av scenen gjør det mulig å redusere og forstørre sceneåpningen for best mulig tilpasset akustikk og spillflate. Orkestergraven er regulerbar i høyde og størrelse avhengig av antall orkestermedlemmer og scenografi.

Hovedscenen er også navnet på hovedsalen i det nye operahuset. Salen har 1358 sitteplasser, med mulighet for en ekstra stolrad med 30 plasser. Gulv, vegger, balkongforkantene og et sirkulært himlingselement i taket er laget av eik. I midten av himlingselementet er Norges største lysekrone montert. Hovedscenen er hesteskoformet for å oppnå best mulig akustikk. Under gulvet hvor publikum sitter i Hovedscenen er det et ventilasjonskammer. Luften fra dette kammeret siger opp gjennom gulvet og holder en relativ luftfuktighet på 30 prosent og en temperatur på 20-26 grader. Av hensyn til sangere og treinstrumenter blir det ekstra befuktning i de fremre områdene i Hovedscenen.

Alle stolene i Hovedscenen har et individuelt tekstesystem i stolryggene som kan oversette librettoen til åtte forskjellige språk, informere om sponsorer eller gi annen viktig informasjon. Tekstesystemet leveres av det italienske selskapet Radio Marconi srl.

Artikkel om Hovedscenen er lånt fra Statsbygg.no

Scene 2

Scene 2 har 440 sitteplasser og er av de mest fleksible akustiske salene i Norge.

Scene 2 kan gi rom for flere former for kunstuttrykk, og for det opera- og ballettrepertoar som ut fra form og format passer i et mindre scenerom. Scene 2 er smidigere enn Hovedscenen, både med hensyn til akustiske forhold og plasseringsmuligheter av scene og publikum. Sitteplassene kan for eksempel organiseres som amfi eller rundscene. Salens etterklangstid skal kunne reduseres fra det som er ønsket for en tradisjonell akustisk opera/konsert, ned til nivået for elektronisk forsterket musikk, samtidsopera eller rockeopera.

Alle stolene i Scene 2 har et individuelt tekstesystem i stolryggene, levert av det italienske selskapet Radio Marconi Srl.

Artikkel om Scene 2 er lånt fra Statsbygg.no

Bjørvika-Operaen i Operahustradisjonen

Operaen i Bjørvika føyer seg inn i en lang operahustradisjon. Hvordan har operahusarkitekturen utviklet seg? Og hva er forskjellene og likhetene mellom de ulike operahusene?

Opera er en sammensatt kunstform der mange kunstarter forenes i én. Derfor bygges egne operahus med spesielle krav til sceneområder, daglig drift og publikumsfunksjoner. Operasjangeren oppsto omkring år 1600, inspirert av teatret i den greske og romerske antikken. I slott og palasser bygget adelen de første operasalene etter modell fra antikkens halvsirkelformede utendørsamfi. Et eksempel er Teatro Farnese i Parma, som sto ferdig i 1618. Her fikk teaterrommet samtidig en ny oppfinnelse: sceneåpningen som et hull i veggen, med et sceneteppe som kunne heises opp og ned foran.

Rommene i et operahus

SAL OG SCENE

Det første offentlige operahus, Teatro di San Cassiano, åpnet i Venezia i 1637. Snart utviklet den hesteskoformede operasalen seg, med balkonger og gallerier i flere etasjer. Slik skapte man gode lydforhold og siktlinjer for flere hundre mennesker samtidig, mens rikt dekorerte trevegger skapte uregelmessige flater som reflekterte, absorberte og spredde lyden i rommet. 

Som i de nye operahusene i Helsinki, Göteborg og Glyndebourne i Sør-England, valgte man den tradisjonelle hesteskoformen også for Bjørvika-operaens store sal. Her er veggflater, form og størrelse skapt med utgangspunkt i den gamle Semperoperaen i Dresden, der salen er kjent for spesielt gode lydforhold.

Både ved eldre og nyere operahus er det etter hvert blitt vanlig å bygge mindre biscener, ofte i form av det som omtales som en black box (i hovedsak en rettvinklet, enkel og fleksibel sal). Også Operaen i Oslo har to mindre saler der sceneløsning og plassering av publikum kan endres. Her kan Prøvesalen kalles en black box, mens Scene 2 er en teknisk avansert biscene.

Allerede på 1600-tallet hadde man avansert sceneteknikk, med bevegelige gulvflater, glidende vegger og kulisser som kunne heises. Dette finner vi også i dagens operahus, samtidig som lyseffekter fra hundrevis av lyskastere er blitt en viktig del av moderne sceneteknikk. Frem til 1900-tallet besto dekorasjonene i hovedsak av malte scenetepper, deretter ble det vanlig å bruke tredimensjonale kulisser, som både krever større scene- og lagringsplass.

TEATERDRIFT

De tidlige operahusene rommet hovedsakelig sal og scene. Med økte krav til verksteder, øvingsrom, lager og kontorer må mange eldre operahus spre virksomheten til ulike lokaler, slik tilfellet er med Kungliga Operan i Stockholm, eller utvide bygningsmassen, slik man i nyere tid har gjort ved Royal Opera House i London, La Scala i Milano og Bolsjojteatret i Moskva. En annen løsning er å bygge nytt, slik man har gjort i København med det nye operahuset fra 2005, med Bastille-operaen i Paris fra 1989 og Teatro dell'Opera di Firenze som åpnet i desember 2011. I Oslo er alle scene-, verksted- og driftsfunksjoner samlet i Bjørvika, mens ferdigproduserte kostymer, kulisser og utstyr til en mengde forestillinger oppbevares i et lagerbygg utenfor bysentrum.

Publikum

Gjennom flere århundrer var operahuset et viktig sosialt samlingspunkt, og publikum snakket, spiste og drakk i salen mens forestillingen fant sted. På 1800-tallet begynte man å utvide publikumsområdene med palassliknende haller, trappeløp og foajérom – et kjent eksempel er den gamle operaen Palais Garnier i Paris. I Operaen i Bjørvika dekker billettluke, garderober, serveringssteder og vrimlearealer over en fjerdedel av byggets innvendige grunnflate, og kan dermed ta imot opptil 2000 besøkende samtidig.

Huset og omgivelsene

Fra å gjemme de tidlige operahusene i fyrstenes palasser eller bak beskjedne fasader i trange bygater, begynte man på 1800-tallet å reise prangende, frittstående operabygg som symboler for byen og nasjonen. Her fremførte man gjerne både taleteater, ballett og opera – slik også tilfellet var i Nationaltheatret i Oslo.

Operahuset i Sydney i Australia sto ferdig på 1970-tallet, og er blitt verdenskjent for sin iøynefallende arkitektur og beliggenhet ved havnen. Inspirert av dette huset har man siden reist flere visuelt slående operahus nær store plasser og parkanlegg ved vann. Operaen i Oslo følger denne trenden, men her skiller operahuset seg også ut ved at plassen – eller parkanlegget – ligger på Operataket. 

Video

Ta en kikk på Operahuset!