Bare klapp

En av våre ledende dansere belærte meg en gang om forskjellen mellom et norsk og et russisk publikum. Med sin tre hundre år lange ballett-tradisjon er russerne særs kyndige, fikk jeg vite, og derfor er de krevende å danse for – og de driver en til større prestasjoner enn man selv tror er mulig. Han hadde aldri selv danset i Russland, men dette hadde han fra russiske kolleger som har gjestet her i Oslo.

August 2010

Uavhengig av den eventuelle forskjellen mellom russere og nordmenn, er det en uomtvistelig sannhet gjemt i danserens belæring. Publikum er utøverens partner, og jo mer utøver og tilskuer er sammen om det som skjer, jo rikere blir opplevelsen - for begge. Og i komplekse kunstarter som både opera og ballett blir denne mekanismen særlig utslagsgivende. Klassisk ballett er utstudert kunstferdig i sitt språk, og er selvfølgelig ikke umiddelbart tilgjengelig i alle sine nyanser, på samme måte som opera er en så stilisert kunstform at den uinnvidde fort kan føle seg overveldet. Men skal samspillet mellom sal og scene bli som det bør, må publikum ha visse grunnleggende forutsetninger for å kunne delta. Jo bedre forberedt tilskueren er, jo skarpere blikk og sikrere hørsel.

I en egalitær kultur som vår norske er imidlertid ikke dét noe enkelt forlangende. Det er vel snarere slik at det nettopp er dette som har skapt en temmelig seiglivet motvilje mot våre kunstarter. Kreves det ekspertise, blir jo dette for de få! Og så dyrt som det er, blir det jo til overmål et gode for de priviligerte! 

For folk flest har nok derfor terskelen inn i operaen og ballettens verden kjentes høy.

Men den terskelen er vi nå i ferd med å senke. Ja, kanskje til og med fjerne. 

Den viktigste enkeltårsaken er vårt nye hus. Det signaliserer åpenhet og tilgjengelighet, og slik oppfattes det også. Hit kan hvem som helst komme, her ber vi ikke vårt publikum om annet enn nysgjerrighet. Dette er et hus for alle, et sted en hver kan gjøre til sitt.  Men i neste omgang er det selvfølgelig vel så viktig hva vi fyller det med. Og like siden åpningen har vi hatt et bredere tilbud enn noe annet operahus jeg kjenner til. Vi skal være et sted for de enestående prestasjoner, men vi har ikke gjort oss eksklusive. Den sommersesongen vi nå legger bak oss er et godt eksempel i så måte. Her har de glade amatører i Lindesnes Trekkspillklubb gjort seg gjeldende side om side med de ypperste utøvere innen både jazz, populærmusikk og klassisk opera. Her har ultramoderne dans vært vist samtidig med folkelig rock. Resultatet er at et mangfoldig publikum har funnet veien hit og fått nyte godt av den fantastiske arena vårt operahus er. De har kjent seg hjemme her.
Derfor gledet jeg meg særlig over en annen rapport jeg for ikke lenge siden fikk fra russisk kultur. 

Vi får mange kolleger på besøk fra utlandet og denne gangen var det to ytterst skarpskodde damer fra Marinskij-teatret i St Petersburg. Jeg tok dem med på en av Operaorkestrets kammerkonserter, etter som musikk var deres spesiale. Men så skjedde det som ikke skulle skje – publikum klappet etter første sats! Jeg lente meg bort til den nærmeste og beklaget på vegne av nasjonen, og understreket at vi jo ikke har så lange tradisjoner som i Russland. Da ristet hun muntert på hodet og sa: ”Slik er det hos oss og. Du skal glede over dette. Det betyr at du har fått tak i et nytt publikum!”

Selvfølgelig. Og det er nettopp dette publikummet vi ønsker oss – som ikke nødvendigvis vet hva de går til men som lar seg begeistre av det de får. 

For det er evnen til begeistring som er den virkelige kilden til opplevelser hos oss. Det er den som forløser våre kunstnere og skaper de unike øyeblikkene. 

Så bare klapp – når som helst! 

Tom Remlov
Administrerende direktør