Blir det noen gang ferdig?

En av vår partnere i næringslivet fortalte meg en gang om en oppdagelse han hadde gjort i sin tid som leder av et kjøpesenter. Opprinnelig hadde han fryktet konsekvensene av ombygginger. De skaper jo så mye bry for kunder, tenkte han, hvordan skulle han forhindre at de fant seg andre steder å gå? 

Baktanker mai/juni '14: Onegin og Don Giovanni

Han brukte derfor mye tid på å bestemme det optimale tidspunkt for sitt første oppussingsprosjekt. Men så viste det seg at omsetningen gikk opp. Og dette gjentok seg ved neste ombygging. Til slutt var det ingen tvil: slike forstyrrelser skapte interesse! Hans konklusjon var at kundene åpenbart får tillit til et sted der det skjer forandringer. Og tenker man seg det motsatte, blir egentlig denne lærdommen lett å forstå: det som ikke endrer seg står stille, og dét ønsker ingen!

I kunstens verden er det jo absolutt slik: dersom vi bare bød på det som er kjent og kjært, ville vårt publikum komme til å føle seg snytt. Hos oss handler det nettopp ikke om det som er fikst og ferdig, men om det som er friskt og foranderlig.

Men akkurat nå kjennes det som det må være grenser for forandring her på Operaen – eller snarere: rundt Operaen. 

Slik våre omgivelser arter seg for tiden, er de virkelig ikke til mye glede for noen. Vi ligger midt i en enorm byggeplass, der omstendighetene både for oss og for de som besøker oss endrer seg nesten daglig. Det er vanskelig å finne frem og det oppleves utrygt, ja, for barn, eldre og funksjonshemmede er adgangen knapt innenfor loven. Med vinteren vi har blir det også så skittent overalt.

Riktignok har det ikke påvirket oppslutningen om våre forestillinger. Vi gikk ut av 2013 med et like godt besøkstall som i rekordåret 2012, og sammenlignet med nybygde operahus andre steder i verden, er dette ganske oppsiktsvekkende - det gjengse mønstret er dalende interesse etter 4-5 år. Men det er merkbart færre som bare kommer for å se seg om, mange turistbusser velger nå andre ruter, det er ikke like stor etterspørsel etter omvisninger, og i våre restauranter er det atskillig mindre trangt om plassen enn det bør være. Kort sagt: det later ikke til å være mange som i dag oppsøker oss på ren impuls, slik tanken var og realiteten ble fra første dag vi slo dørene opp. Det kan fort gjøre Operaen til et mindre fargerikt hus enn det til nå har vært.

Derfor spør vi oss alle: når blir det nye Bjørvika ferdig?

Det verserer mange datoer. Dronning Eufemias gate, den store avenyen som skal forbinde Ekeberg med Kvadraturen, kan vi faktisk allerede se konturene av, men den blir neppe fullt farbar på de neste par årene. Nye Deichmann skal stå ferdig i 16/17, og kan hende holder den tidsplanen, men det er fortsatt ikke enighet om det skal bli vannspeil eller fullt fjorddyp på plassen foran, og med det kan det følge mye og langtrukkent gravearbeid. Og Lambda? Forhåpningen er visst 18/19, men skal Munch få det museet han fortjener, blir dette et meget komplekst bygg, som heller bør åpne for sent enn for tidlig.

Tar vi så med ymse kontor- og boligbygg, både rundt Børsen og bak Operaen, må vi trolig anlegge et ti-års-perspektiv. Og det er lenge.

Da blir det viktig å huske vår kollega senterlederens lærdom: forandring fryder. Utlagt betyr det at vi aldri kommer til å bli ferdige. Vi må tvert imot håpe - og virke for - at Operaen og dens omgivelser blir et sted som evner å svare på skiftende forventninger og nye muligheter, og leve med sitt publikum. Det er ergerlig mens det graves, men det er hovedstadens aller innerste kjerne, dens hjerte, som får nytt liv, et liv ingen hadde drømt om for tjue år siden, og et liv som fortsatt for en stor del befinner seg i drømmens ukjente verden. Her skal Oslos fremtid leves. Og fremtiden forandrer seg - hele tiden. 

Tom Remlov