Datid og nåtid

Januar 2012

En av bokårets store bestselgere er Bibelen. Det er jo ikke noe nytt at "bøkenes bok" selger, men det er sjelden at den topper salgsstatistikken. Årsaken er at årets utgave er en helt ny oversettelse. Da blir etterspørselen som om det skulle vært en ny bok. Og på mange måter er det akkurat hva det er. Her har en rekke av våre fremste nålevende diktere medvirket, åpenbart ut fra den erkjennelse at dette er en type tekster som ikke bare kan oversettes, de må fortolkes, eller med et annet ord: gjendiktes. Dermed vil en ny utgave ikke bare by på rent språklige moderniseringer, men på ny forståelse av originalen. Å gå fra "Fader vår" til "Vår far" er kanskje bare en oppdatering, selv om det tydeligvis skaper bølger nok, men å bruke ordet "søsken" der det før stod "brødre" har store ringvirkninger, for ikke å snakke om når det i den gammeltestamentlige Jesajas profeti om Jesu fødsel nå står "ung kvinne" der det før har stått "jomfru".

Levende kunstarter som opera og ballett, der verket utøves i øyeblikket, foran et tilstedeværende publikum, vil pr definisjon alltid befinne seg i dette spenningsfeltet mellom datid og nåtid. Selv når vi oppfører samtidsverker er vi avhengige av at tilskuer og aktør har de samme referansene, at de kan forstå hverandre, at de befinner seg i samme "tid". Men når vi oppfører klassikere, som jo uvilkårlig utgjør hovedtyngden i vårt repertoar, er det åpenbart. 

Våre aktuelle oppsetninger her på Hovedscenen byr på noen talende illustrasjoner i så måte.

Balletten Giselle er en av de virkelig store klassikerne. Vår versjon baserer seg på originalen fra 1841, og for ballettsjef Espen Giljane er det nok et avgjørende poeng at publikum skal kjenne seg sikre på å få møte en autentisk utgave av et så sentralt verk. Samtidig er ballettkunstens "språk" i stadig endring, dansernes teknikk utvikler seg, slik teatrets teknologi og også rammene rundt teateropplevelsen endrer seg, i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig. Derfor ville et forsøk på å gjenskape originalen komme til å oppleves som kunstig, trolig litt komisk, kan hende rett og slett utilgjengelig. Det ville med andre ord bli som en eldre bibeloversettelse - med den forskjell at publikum ikke vil ha oppslagsverk for hånden for å kunne fatte hva som fortelles. Det er altså en fortolkning iscenesetteren Cynthia Harvey gir oss, i samarbeid med Nasjonalballettens dansere, men der siktemålet er å gjøre datiden levende for oss i dag.

En alternativ fortolkningsmåte er å legge den klassiske handlingen til nåtid. Det ble gjort siste gang Giselle ble oppført på Youngstorget - da ble verket spilt parallelt i en moderne og en tradisjonell utgave. Jeg er ikke sikker på at det var helt vellykket, selv om det kan hende satte klassikeren i et interessant relieff. Det har iallfall ikke vært aktuelt å gjenta eksperimentet denne gangen. Det paradoksale er at moderniseringer bare etter få år ofte oppleves som mer utdaterte enn originalen.

Når Stefan Herheim nå gir oss sin nye utgave av La Boheme, kan man kanskje si han forener disse to tilnærmingsmåtene. Innenfor operakunsten er det atskillig vanligere å legge handlingen til en annen tid, men Herheims grep er å gjøre originalens romantiske univers til den drømmen det har vært for publikum gjennom alle de år, mens han samtidig skaper en nåtidig ramme der Puccinis tragiske dimensjon, slik Herheim opplever den, blir nærgående, ja, uunngåelig, for dagens publikum, her og nå. Dette er fortolkningskunst som går årets ny-utlegging av den bibelske jomfru en høy gang. Og litt ekstra engasjerende får vi tro denne forstillingen vil bli, når vi vet at Herheim aktivt og synlig benytter seg av dekorasjonen til vår egen gamle oppsetning av La Boheme, som vårt eget publikum har hjemsøkt like trofast og entusiastisk gjennom de siste 40 år. Slik kan vi komme til å få oppleve verkets datid og nåtid som like levende og nærværende.  

Ideelt sett er det slik alle våre klassiker-oppsetninger skal fungere. De har selvfølgelig sin plass på vårt repertoar fordi de har overlevd sin egen tid, de har med andre ord vist seg å være av særegen kvalitet. Men like viktig er den rollen de har som kulturbærere - som historier som har formet den kulturen vi alle er en del av og som derfor også former hver enkelt av oss. De representerer en tradisjon, dvs en arv, og den arven skal forvaltes.

Men den eneste reelle måten å forvalte denne arven på, er å granske den på ny - å nytolke den. Det er dette som ligger i det vi har formulert her på DNO&B som ett av våre tre doble løfter til oss selv og vårt publikum: Vi skal by på tradisjon OG provokasjon, der poenget er at det ene ikke er gyldig uten det andre.

Tom Remlov
Administrerende direktør