Den andre scenen

September 2009

Når Snøhetta vinner stadig nye priser for Operaen, skyldes det selvsagt at de har skapt et arkitektonisk praktbygg. På rekordtid er det blitt et internasjonalt landemerke, og nå baner det vei for en atskillig mer ambisiøs utvikling av Bjørvika enn både nasjonen og byen – og for den saks skyld Snøhetta selv! – hadde tenkt seg. 

Men de vinner også fordi de har lykkes med å løse dette gigantprosjektets primæroppgave: de har skapt et teaterhus, og et teaterhus som fungerer. Det understrekes av de mange prisjuryer, og det vet vi som arbeider her hver eneste dag. På mange måter er det en større bragd. 

Det viktigste i så måte er at Hovedscenen – husets hjerte – er blitt det unike instrumentet for musikk og drama som alle drømte om. Det var for øvrig ikke en drøm det bare gikk an å regne seg frem til, uansett hvor avanserte dataprogrammer både akustikerne og arkitektene hadde. Det handlet vel så mye om skjønn, tradisjonsforståelse og rent artisteri. Det er slikt det gis priser for.

Men for et moderne opera- og ballettkompani er én scene ikke nok. Høy kvalitet betyr ikke bare enestående enkeltproduksjoner – det forutsetter også bredde og mangfold, i repertoarvalg så vel som uttrykksformer. Skal vi ha et fulltonende program, må vi kunne spille på flere strenger, og det samtidig. Vi har et sammensatt publikum, og mer sammensatt – mangfoldig – skal det bli, om vi lykkes i våre forsetter. Vi har også krevende kunstnere, som må gis rom til å søke, videreutvikle sitt språk, ja – provosere, både seg selv og oss. Det handler om å skape dybdesyn, både for aktører og tilskuere.  

Det var derfor en klar forutsetning for vårt nye hus at det skulle ha to scener.  

Dét er imidlertid ikke så enkelt som det kan lyde. Et velfungerende teaterhus er som et kraftfelt rundt den magnetpolen et scenerom er og skal være. Skal man ha to, har arkitekten derfor langt større utfordringer enn å finne de tilgjengelige kvadratmetre. De to må utfylle hverandre, ikke utligne hverandre, fysisk, så vel som i funksjon og identitet. Snøhettas bragd i denne sammenheng er at de – på et par mer teknisk betingede kompromisser nær – har gitt oss en alternativ scene som både er ytterst egenartet og samtidig fullverdig integrert i huset. Og høvelig nok heter den Scene 2 – dvs: den andre scenen. 

Med denne scenen skal vi sikre at vi aldri blir enøyde i vår aktivitet. Og det tror jeg denne sesongens repertoar godt illustrerer, slik tilfellet også var i fjor. 

Det skal likevel sies at vi har noen utfordringer med vår Scene 2: På den ene siden gir den så mange muligheter at produksjonene her fort kan bli ressurskrevende – dvs dyre. På den andre rommer den et såpass stor publikum (flere enn hovedsalongen ved Den Nationale Scene i Bergen, for eksempel) at vi jo gjerne også vil programmere slik at vi når – ja, folk flest.  Føyer vi disse to egenskapene sammen, kan konklusjonen fort bli et ganske kommersielt program, eller for å si det på en annen måte: et ordinært Hovedscene-repertoar. Og det var jo ikke meningen!

Men foreløpig er vi nå slett ikke havnet der. Sesongåpneren Septemberdans 2009 kunne ikke vært skapt noe annet sted enn akkurat her, og nå kommer Poppeas kroning, der det kunstneriske teamet åpenbart har latt seg anspore av møtet nettopp med Scene 2. Senere følger Salt kyss, syrlig smil og søt musikk – en oppsetning som vil gjøre helt ny bruk av dette enestående rommet – , og også flere gjestespill, som både vil supplere og gjøre våre egne produksjoner rangen stridig. 

Men skulle så galt være at vår andre scene kommer til å ligne for mye på den første – så har vi en tredje! Den heter Prøvesalen, og igjen har Snøhetta levert. Dette er et godt rom å være i, for både tilskuer og aktør, og her kan hva som helst skje. Det skal vi også sørge for at det gjør!

Tom Remlov
Administrerende direktør