Det store spørsmålet om kvalitet

I begynnelsen av mars kom "Kulturutredningen 2014". Den har vært imøtesett med stigende spenning i hele norsk kulturliv. Her hadde den rødgrønne regjeringen  nedsatt et uhildet og utenforstående og særs kompetent utvalg, ledet av fylkesmann og tidligere kulturminister Anne Enger, med det eksplisitte oppdrag å foreta en kritisk gjennomgang av de rødgrønnes Kulturløft, og på det grunnlag foreslå en retning for kulturpolitikken etter 2014.

Mars/april 2013

Hva ville utredningen avdekke om den storstilte tilskuddsøkningen som Kulturløftet har vært (en dobling fra 5 til 10 milliarder på åtte år)? Hva slags føringer ville vi finne for den politikken som kan bli bestemmende for kulturens fremtid her i landet? Ville vi få beskjed om at de gode tider var omme?

Utredningen er blitt et imponerende dokument. For det første er den rett og slett interessant lesning, med en velskrevet og godt dokumentert gjennomgang av norsk kulturpolitikks historie, fra 1814 til i dag. For det andre tegner den et overbevisende bilde av Kulturløftet som en suksess, langt på vei. For det tredje, og mest oppsiktsvekkende, har den lykkes i å fange opp og sette ord på svært mye av den tenkningen som for tiden foregår i vårt kulturliv, men som ennå knapt har vært uttalt.  Resultatet er at Enger-utvalget har vunnet allmenn tilslutning. I en del av vårt samfunnsliv der særinteressene er ubegripelig mange, og der alle de tradisjonelle motsetningene i norsk politikk virkelig blomstrer - sentrum og periferi, by og land, eksklusivitet og likeverd, kunnskap og folkevett, norskhet og flerkultur - der var det plutselig skjønn forening.   Og det betyr på ingen måte at utvalgets anbefalinger er tannløse. 

For eksempel slår utredningen fyndig fast at tiden nå er kommet for "et lokalt kulturløft", for en styrking av det den kaller "den kulturelle grunnmuren". Dette vil innebære en redusert satsning på den nasjonale og profesjonelle institusjonskulturen, og altså ikke nødvendigvis kjærkomment nytt for mange av oss. Men utvalgets tenkning røpes i begrepet 'grunnmur': et løft i det lokale kulturliv - kulturskoler, folkebiblioteker, frivillighetskultur - skaper jo nye forutsetninger for både deltakelse og talentutvikling i alle deler av norsk kulturliv. 

Et annet eksempel er utvalgets klare krav til kulturinstitusjonene om en økt satsning på "den skapende kunstneriske virksomheten", til forskjell fra "infrastruktur", og, ikke minst: om å "ta grep for å oppnå mer fleksibel drift", gjennom endringer i avtaleverket og utvidete åpningstider. Dette siste er fagpolitisk egentlig svært kontroversielt. Likevel vet de aller fleste aktører i det profesjonelle kulturlivet at vi nå går inn i en epoke der det nettopp vil handle om økt utnyttelse av våre ressurser til beste for et økt publikum - dette kommer vi ikke utenom.

Et tredje er utredningens tilbakevendende fokus på temaet kvalitet. Tilsynelatende staker utvalget også her ut en nokså velkjent kurs - kravet om kvalitet har tross alt stått på den kulturpolitiske dagsorden like siden Åse Klevelands tid midt på nitti-tallet. Men nå dreier det seg ikke lenger om noe luftig honnørord. Med utgangspunkt i begrepet "samfunnsoppdrag" er utvalget kategorisk i sin anbefaling: Som tilskuddsgiver og eier kan staten ikke lenger basere seg på måling av resultater (besøkstall, produksjonsvolum og regnskap), men på vurderinger av den totale kvalitet i utførelsen av det oppdrag den enkelte institusjon eller virksomhet har påtatt seg. Og dette oppdraget forutsettes institusjonen å formulere selv, i form av en vedtatt og offentlig kjent strategi.  Eierens vurdering, og eventuelle reduksjon eller økning av tilskudd, skal med andre ord foretas på basis av den enkelte virksomhets egenart, og det er jo nettopp i egenarten kilden til all kvalitet ligger. Det er faktisk dét ordet betyr. I tillegg vil denne vurderingen bli etterprøvbar i det offentlige rom. Den vil altså selv bli gjenstand for kvalitetssikring. Dette vil gjøre den såkalte styringsdialogen i kulturpolitikken atskillig mer krevende enn den er i dag, for begge parter. Eier må synliggjøre sine premisser på en helt annen måte, og kulturlivets aktører må gjøre seg helt annerledes bevisst hva de ønsker og hva de evner.  For egen del mener jeg dette er utvalgets skarpeste bidrag. Med det innfrir også Anne Enger det hun lovet da hun i sin tid påtok seg sitt oppdrag. Da sa hun: ”Med tanke på det kulturløftet som har blitt gjennomført er det viktig at vi nå bruker tid på å tenke på kvalitet.” 

Nå er det store spørsmålet om våre kulturpolitikere tør følge henne. Og den utfordringen vil de nok oppleve som like stor, uansett hva slags farge landets regjerning får etter høstens valg.


Tom Remlov
Administrerende direktør