En visjon

August/september 2011

Da den norske stjerneregissøren Stefan Herheim i fjor satt opp Alban Bergs opera ”Lulu” her hos oss, brukte han sirkus og teater som metafor, og et sentralt dekorasjonselement i den frodige og burleske forestillingen var en liten titteskapsscene, med en svært gjenkjennelig inskripsjon over sceneåpningen: ”EJ BLOT TIL LYST”.  Oppsetningen var en samproduksjon med operaen i København, og den lille teaterkulissen var en replika av Det Kongelige Teater på Kongens Nytorv – selve moderhuset for både dansk og norsk scenekunst.

Opprinnelig stod denne devisen over inngangen til Ludvig Holbergs komedieteater i Grønnegade. Hvor morsom han enn kunne være, var det jo folkets dannelse som lå opplysningsfilosofen og moralisten Holberg på hjertet. Men da Det Kongelige Teater sent på 1700-tallet gjorde komediedikterens ord til sine, var det ikke først og fremst for å formane sitt publikum, slik formuleringen så ofte er blitt brukt i vår kultur. Jeg tror det var for å si klart og tydelig fra at teatrets kunstnere ønsket å se sitt arbeid i et perspektiv som gikk ut over den umiddelbare forlystelse – at det lå et livsalvor til grunn for gjøglernes lek. Og at det var på dét deres prestasjoner skulle måles.

I dag ville vi kalt dette en visjon, og det gir unektelig en egen tilfredsstillelse å kunne konstatere at scenekunsten dermed har ligget flere hundreår foran det øvrige bedriftsliv i vårt samfunn. Der en hver virksomhet med respekt for seg selv nå skal ha sin visjon og sine verdier, hadde teaterhus over hele Europa allerede den gang slike forpliktende erklæringer sirlig malt over sine inngangsportaler og sceneåpninger.

Men så skal det straks føyes til at dette egentlig er ganske selvfølgelig. Er det noen som må gjøre seg drivkraften for sitt virke bevisst er det jo kunstnere. Og der flere skal virke sammen, slik tilfellet er i scenekunsten, blir det nødvendig å finne formuleringer som kollektivet kan forenes om.

Det har vi også gjort her på Den Norske Opera & Ballett.

Da vi flyttet inn i Bjørvika innså vi raskt at det var behov for å formulere en ny visjon for det nye liv i nytt hus. Vi hadde vokst til over 600 fast ansatte, vi skulle fordoble aktiviteten, vi skulle forsvare et økonomisk kjempeløft for nasjonen. Vi måtte gjøre oss tilgjengelig og tydelige, og ikke bare innfri forventninger, men også skape nye.

Formuleringen vi samlet oss om er like enkel som den er mangetydig, og i dag, etter å ha levet med den det seneste året, kjennes den først og fremst innlysende – slik en visjon skal. Den lyder slik: ”Vi skal gjøre livet større.”

All kunst handler om å skape innsikt og innlevelse, om å bevege, begeistre og forandre, om å gjøre livet rikere for andre mennesker – om å gjøre det større. Og innenfor de levende kunstarter opera, ballett og musikk er dette særlig og helt konkret gyldig.

Gjennom det forstørrelsesglass som scenen er, og det resonansrommet som salen skal være, skapes de enestående øyeblikkene, de unike opplevelsene, der alle elementene – når vi lykkes – løper sammen til noe større enn virkeligheten. Tenk bare på operaens sangere – med stemmer så store at de helt alene kan nå flerfoldig tusen mennesker med de aller fineste nyanser. Eller ballettens dansere – de kjennes urovekkende spinkle, ja, nesten gjennomsiktige, når du treffer dem privat, men hver og en av dem kan fylle en hel teaterscene med sin kraft og utstråling.

Samtidig forutsetter våre kunstarter et genuint samspill mellom alle medvirkende, på og bak scenen. Kunstverket er helheten, og denne helheten er større enn summen av alles enkeltinnsats.  Derfor lykkes vi bare når vi evner å gi og ta fra hverandre – når vi også gjør hverandres liv større, alle vi som arbeider her.

Og dette samspillet får sin endelige fullbyrdelse – sin endelige dimensjon – ved publikums gjensvar. Det er publikum som gir vårt arbeid retning. Det er for dem vi har formulert vår visjon.

Denne visjonen har fått særlig mening etter katastrofen som rammet oss alle den 22. juli. ”Når ordene ikke lenger strekker til, har vi kunsten og kulturen,” skrev en kommentator nylig. Det er dette vi er oss bevisst. Det påligger oss alle å ”øke livet”, som det står hos Nordahl Grieg, men for oss i kunstens verden er det selve oppgaven – hver dag, hver gang.

På dette ønsker vi på DNO&B å bli målt.

Tom Remlov
Administrerende direktør