Et annet sted

Februar 2011

I vårt nymyntede strategidokument har vi formulert vår misjon som følger: ”Den Norske Opera & Ballett skal være hele Norges operahus”.

Så enkelt kan det sies. Og så enkelt må det sies. Vi er landets største produserende kulturinstitusjon. Med vårt nye hus har vi fått et fantastisk instrument å spille på. Vi forvalter årlig enorme ressurser på fellesskapets vegne. I dette skal selvfølgelig fellesskapet - det vil si hele landet - ta del. Føringene var da også klare i de politiske vedtak som ble fattet om å bygge her i Bjørvika - dette operahuset skulle ha sitt motsvar i en riksdekkende aktivitet. Og våre årvisse offentlige tilskudd ledsages av en like utvetydig uttrykt forventning om at det vi gjør skal være tilgjengelig for alle som bor her i landet.

Strengt tatt handler dette om verdigrunnlag. Det handler om demokratisk eierskap, noe jo også Snøhettas operahus er et så overbevisende uttrykk for. Men først og fremst gjelder det en grunnfestet konsensus i norsk politikk om en nasjonal fordeling av godene - om hver enkelt borgers rett til å ta fullverdig del i vårt samfunn uansett stand og bosted. En norsk kulturinstitusjon som ikke bygger sin virksomhet på slike verdier, vil fort komme i utakt med sitt publikum. Det er sikkert tilfelle for nasjonale institusjoner i mange land, men det gjelder i særegen grad her hos oss.

Det betyr imidlertid ikke at vi skal ut på veien med hele vårt repertoar, slett ikke. De forestillingene vi akkurat nå spiller her hjemme på Hovedscenen er eksempler i så måte. I Stefan Herheims fyrverkeri av en oppsetning er Lulu en så rik og kompleks opera at den bare kan ytes full rettferdighet i et avansert teaterhus. Den krever jo dessuten et fulltonende orkester. Og som en av de store klassikerne fra den overd�dige russiske ballett-tradisjon skal Don Quixote ha en overdådig ramme, selvsagt, og med plass til et fullbesatt corps-de-ballet. Det er slike enestående begivenheter dette huset er bygget for, og noe av det som gjør dem til begivenheter er at de må oppsøkes, at selve åstedet er unikt.

Desto mer avgjørende blir det at vi evner å legge alt til rette slik at også både langveisfarende og førstegangsbesøkende virkelig våger seg hit - at de får tilgang. Det bruker vi store ressurser på. Vi har allerede senket terskelen inn i Operaen betraktelig, det viser våre publikumsundersøkelser, og vi skal senke den ytterligere. Dessuten gir moderne teknologi oss et flott - om ikke fullgodt - alternativ ved at vi kan distribuere våre forestillinger, enten i opptak eller direkte, både til kino, gjennom tv og til storskjermer, dvs i prinsippet til hele landet. Det kommer vi til å satse tungt på i de nærmeste årene. Med det skal vi inkludere et publikum fra Longyearbyen til Lindesnes, slik vårt samfunnsoppdrag tilsier.

Likefullt vil det forbli en viktig del av vår virksomhet at vi også møter publikum på deres egen hjemmebane. Gjennom hele DNO&Bs over femti-årige historie har vi hatt samarbeidsprosjekter med utøvermiljøer rundt om i landet, og det skal vi fortsette med. Men fremfor alt skal vi fortsette å turnere.

Nylig hadde jeg gleden av å være med Operaorkestret og solister fra Nasjonaloperaen på rundreis med årets nyttårskonsert, etter at vi hadde spilt den for fullsatt hus i Bjørvika. Vi besøkte en rekke byer i Nord-Norge og på Østlandet, og det var en fest. Hver kveld tok konserten farge av hvor vi spilte - det er nemlig dét som skjer: I møtet med et annet publikum, under helt andre omstendigheter, blir stoffet også nytt for utøverne. Derfor legger våre kunstnere - og teknikere - like entusiastisk ut på turne hver gang. Med seg hjem har de opplevelser både av og med vårt publikum, og som derfor uvilkårlig vil spille inn i arbeidet med nye prosjekter, om aldri så umerkelig.

Dette var jo i januar, med mørketid i Nord-Norge. Men på turneens fjerde dag, ved elleve-tiden om formiddagen, rett etter at vi hadde passert Fauske, gikk det som et kollektivt sukk gjennom de vel tredve musikerne i bussen jeg reiste med. Det var sola som viste seg, for første gang dette året, med bare en øvre kant av skiva, i et fjellskar på den andre siden av fjorden. I slike øyeblikk slår erkjennelsen inn med full tyngde: Norge er et annet sted, og et sted som må oppsøkes.

Tom Remlov
Administrerende direktør