Et arnested

September 2010

Den Norske Opera & Ballett er en stor virksomhet. Vi har over 600 fast ansatte og omkring  det dobbelte på engasjement og korttidskontrakter gjennom året. Vi har kostbar og høyspesialisert teknologi og vi skal betjene et stort og bredt publikum. Dette krever organisering. Det krever planlegging. Det krever system. Det gjør at vi, med rette, kalles en institusjon.

Men spørsmålet som jevnlig stilles i vårt vestlige kulturliv, er om store institusjoner som vår er det beste åstedet for de enestående individuelle prestasjoner som er kjernen i all kunst. Blir ikke det personlige uttrykk, det skapende arbeidets egenart, kunstnerens viljen til risiko og undring, underordnet det store produksjonsmaskineriet og hensynet til politikk, økonomi og regelverk? Fører ikke institusjoner til institusjonalisering?

Jo visst. Derfor er da også min kanskje viktigste enkeltoppgave som øverste ansvarlig å stimulere til holdninger som kan motvirke slike tendenser, både internt og blant vårt publikum og hos våre oppdragsgivere. Men til grunn ligger likefullt en absolutt overbevisning om institusjonens betydning nettopp som institusjon.

Å instituere betyr å legge til rette, eller kanskje bedre, om enn litt friere: å skape rom for. 

Det er dét en institusjon er - et rammeverk.

I vår sammenheng betyr det et rammeverk som sikrer både risikoevne, mangfold og kontinuitet.

Med så store ressurser som vi råder over, kan vi ta sjanser. Slår noe feil, har vi både midler og muskler til å tette hullene som måtte oppstå og ta tapene igjen på andre fronter. Vi kan strekke oss etter det ypperste og la kvaliteten være det endelig avgjørende kriterium.

Samtidig ligger det i institusjonens natur at vi skal ha aktivitet over et bredt spektrum - når vi påberoper oss en så sentral plass i nasjonens liv og bevissthet, må vi jo bl.a. ha et tilbud for de mange. Resultatet er en smeltedigel, der forskjellige ytringer brynes mot hverandre og nye former kan oppstå. Det syns jeg vi har opplevd her i Bjørvika, hvor så mange musikksjangre har møttes siden vi åpnet, og hvor navnet ”Operaen” har fått et helt nytt innhold.

Institusjonens minst påaktede trekk er imidlertid kontinuiteten den ivaretar. Men for mitt vedkommende er dette kanskje den viktigste funksjonen. Når et hus bærer historien med seg og samtidig lover - og loves - et videre liv, blir det et møtested for fortid og fremtid, der det kjente gjør det ukjente mulig. Og med så tradisjonstunge kunstarter som ballett, opera og symfonisk musikk blir dette selvfølgelig særlig tydelig: før noe nytt kan skapes må tradisjonen beherskes. Det handler om å bevare for å forandre, for å snu på et gammelt slagord.

Under en tur til Moskva for snart 20 år siden fikk jeg oppleve det vakreste bildet jeg kjenner på en institusjon i ordets mest bevegende betydning.

Noen mil utenfor metropolen ligger klosterbyen Sergeijev Posad. Den er et åndelig sentrum for den russisk-ortodokse kirken, og bak den innerste klostermuren ligger det jeg forstod var det eldste kapellet, et arnested for russiske troende - lite og unnselig og i sterk kontrast til de mange overdådige, løkkuppelkledte kirkehusene omkring.  Her var det alltid en messe, ble jeg fortalt, og alltid fullt. Det ville si at det også alltid var musikk. Og den ble besørget av et lite kor av hverdagskledte kvinner, oppstilt på et trappepodium i et hjørne.

Etter å ha lyttet til dette koret en stund, oppdaget jeg at det av og til skjedde en utskiftning av sangere - noen gikk og nye kom til. Da jeg spurte meg for, fikk jeg vite at, ja, dette var kvinner fra byen som sang på omgang, når de hadde tid og så lenge de hadde anledning. Det var slik det måtte være, ble jeg forklart, om det skulle bli musikk til messen. Slik ble det sunget døgnet rundt. Og slik hadde det vært sunget i dette kapellet gjennom århundrer - uten opphold!

Det er så det ikke helt lar seg fatte. Det er kanskje ikke engang sant. Men det er slik en kulturinstitusjon skal være - et sted der kunsten får sitt rom og holdes evig levende. Et arnested.

Tom Remlov
Administrerende direktør