Etter valget

Det er noe ufriskt i den kulturpolitiske debatten som har vært ført de siste årene. Vi trenger en utluftning. Det må vår neste kulturminister sørge for – uansett hvilken regjering valget gir oss.

Baktanker, august/september '13: Figaros bryllyp

Hvordan blir det i kulturlivet etter valget? Hvordan blir det i kulturpolitikken? Jeg tror ikke det kan være tvil om at kulturspørsmål denne gangen har stått høyere på dagsorden enn ved noe tidligere valg. Det har vært en bredere og mer gjennomarbeidet markering fra partienes side, atskillig større og kyndigere oppmerksomhet i media, og heller ingen dårlig deltakelse fra kulturlivets egne. 

Men det paradoksale er at det kanskje er vanskeligere enn noensinne å skjelne reelt mellom de forskjellige partiene. De rødgrønnes kulturløft har gitt et kvantesprang i den offentlige finansiering, med en radikalt styrket infrastruktur, økt handlingsrom og større mangold på hele kulturfeltet, og jeg tror det må være lov å si at dette har vært forløsende for norsk kulturpolitikk: Det later til å være en allmenn politisk erkjennelse av at vi har hatt så mye å ta igjen som kulturnasjon i et moderne Europa, at det vil være meningsløst å sette bremsene på nå, enn si svekke den posisjonen som er oppnådd. Derfor er da også løftene for kommende stortingsperiode tilnærmet identiske for alle partiene: Hovedsatsningen skal være på lokalt og frivillig kulturliv, folkebiblioteker og kulturskoler - men uten at institusjonene og det etablerte kulturliv skal svekkes. 

Riktignok skiller Fremskrittspartiet seg litt ut. Her smårasles det med sablene. Men det gjør jo partiet på så mange felter - det er Frps identitet. Det er nesten forfriskende. Og faktisk - nettopp på dette punktet er det jeg for egen del håper vi nå kan få en endring i vår kulturpolitikk. Det er noe ufriskt i den politiske dialogen som har vært ført de seneste årene, som for øvrig også har vært ytterst sporadisk. Vi trenger en utluftning. Mellom kulturlivets mange aktører er det til en hver tid store interessemotsetninger, men å markere egne interesser for tydelig fører samtidig fort til kritikk av den rådende politiske myndighet. Det mener mange det har vært mindre rom for enn sundt er. Det er politikernes, eller snarere: makthavernes ansvar å sørge for at debatten blir fri. Under de rødgrønne har det kulturpolitiske ordskiftet gang på gang endt i rent for høflige vendinger. Får de beholde makten i en tredje periode er det etter min mening nettopp maktutøvelsen de må gjøre noe med: de må søke utfordring, opposisjon, kritikk. Det samme gjelder for de borgerlige: Skulle det bli regjeringsskifte, vil Høyres ønske om maktfordeling bare få reell gyldighet, ja, overbevisningskraft, dersom de greier å skape meningsbrytning om sin politikk. Høylydt meningsbrytning.

Men - vi skal samtidig vite å verdsette den solide konsensus som ligger til grunn for vår norske kulturpolitikk. Den gir langt på vei forutsigelige vilkår for vår drift, og derfor også en plassering av risikoen der den bør ligge - i det kunstneriske arbeidet. Det ble jeg ettertrykkelig påminnet om under en operakonferanse nylig. Der traff jeg min kollega Jan Burian fra Praha. Han tiltrådte som ny sjef for det tsjekkiske nasjonalteatret 1. august, men etter 20 minutter ble han sparket av sin kulturminister. Da hadde han allerede på vårparten opplevd å få sin utnevnelse kansellert av forrige kulturminister. Nå har republikkens president skrevet ut nyvalg, og landet forventes å få ny regjering, og dermed ny kulturminister, i løpet av november. I mellomtiden aner Jan Burian virkelig ikke om han skal møte opp på kontoret eller ikke.

Tom Remlov
Administrerende direktør