Første etappe

Mai 2009

Med denne oppsetningen setter vi strek for åpningssesongen i vårt nye operahus. Den har vart i samfulle fjorten måneder, fra den historiske åpningsgallaen den 12. april i fjor, som ble fulgt av godt over en million mennesker på tv, til det jeg vil kalle denne vårens fulltonende sluttakkord, der fire svært forskjellige produksjoner til sammen favner et bredt publikum: ”Carmen”, ”Svanesjøen”, barneoperaen ”Pollicino”, og altså nå ”Elektra”.

Det har vært både livfullt og lærerikt, dette første året i den nye tidsregning for Den Norske Opera & Ballett. Det har vært berusende og utrolig morsomt å oppleve publikumstilstrømningen og begeistringen for det nye huset, fra både inn- og utland. Samtidig har det vært svært krevende og en kilde til hyppig bekymring å skulle få denne avanserte og kompliserte bygningen i fullverdig og ansvarlig drift – og der har vi ennå et stykke igjen, ingen grunn til ikke å vedgå dét.

Det aller, aller viktigste er at vårt operahus er blitt allemannseie. De fleste husker nok godt hvilken skepsis som rådet i befolkningen, like frem til vi åpnet: kunne det virkelig forsvares å bruke så mange milliarder på et hus for opera og ballett? Den skepsisen er forstummet. Innen sommeren er omme regner vi med at halvannen million mennesker har besøkt oss, vi har spilt for fulle hus fra dag én, og i skrivende stund bærer salget til neste sesong bud om det samme.

For meg er det ett bilde som samler alt dette i seg. Det er fra utendørsoverføringen av premieren på ”Carmen” i april i år og viser det store skråtaket fullstendig tettpakket med mennesker. Det er som å se operahuset stige opp av et folkehav. Bedre blir det ikke.

Og i så måte har vi fått våre forventninger over-oppfylt.

Men dét har vi for så vidt også når det gjelder alle besværlighetene vi har vært igjennom.

Et så mangfoldig hus vil jo aldri kunne være fullt operativt fra dag én. Men likevel – vi har faktisk kansellert eller utsatt hele tre oppsetninger, og i tillegg måttet gjøre noen temmelig drastiske endringer i den øvrige spilleplan. Det burde vært unngått alt sammen. Å utsette vårt publikum for skuffelser og bryderi som dette er en kardinalsynd. Vi må derfor bare takke ydmykt for den forståelsen vi er blitt møtt med. Dessuten skulle vårt personale sluppet de store ekstrabelastningene det har medført å drifte et uferdig hus. Teaterfolk er spesialister i omstilling, men nødløsninger og dobbeltarbeid vil i det lange løp gå på både sikkerheten og kvaliteten løs.

Men når vi nå legger denne førsteetappen bak oss, får vi samtidig erklære unntakstilstanden for over. Såpass langt har vi nådd.

”Det største festspill i Norge noensinne”, kalte daværende operasjef Bjørn Simensen den åpningssesongen han og ballettsjef Espen Giljane stolt kunne presentere for halvannet år siden. Det er den også blitt. Det repertoaret de to hadde skapt, i samarbeid med daværende solistsjef Tore Dingstad og orkestersjef Sigmund Jaang, har virkelig vist hva vårt nye operahus har av muligheter. Det skal de ha stor takk og heder for.

Det er blitt en gave, ikke bare til publikum, men til oss som nå tar over.


Tom Remlov
Administrerende direktør