Handlingsregelen som forsvant

Regjeringsskiftet vil selvfølgelig også bringe endringer for norsk kulturliv. Men er det grunn til uro? Jeg tror ikke det. Vi har det siste ti-året hatt en så klar konsensus om de store linjer i norsk kulturpolitikk, at ingen av oss egentlig forventer noe jordskjelv. Justeringer vil det bli, men få radikale grep.  

Oktober/november 2013 

Orfeus og Evrydike
Madama Butterfly
Barokk Mesteraften

Vi står likevel ved en korsvei, der helt sikkert mange av oss skal måtte sette noen nye ord på hvilken rolle vi ønsker å ha i norsk samfunnsliv, og der vi skal måtte tillate at det stilles spørsmål vi ikke er blitt stilt på en stund.  For egen del er det ett tema jeg lenge har ønsket meg på dagsorden. Det gjelder samspillet mellom offentlig og privat finansiering. Og alt tyder nå på at det vil komme til å stå sentralt i den nye regjeringens politikk. 

For ikke så fryktelig mange år siden hadde vi vår egen lille handlingsregel i norsk kulturliv. Og i likhet med den som i dag bestemmer bruken av oljefondet, var vår regel også et redskap for å sikre økonomisk edruelighet.  Den ble funnet opp da vi for alvor begynte å arbeide med andre finansieringskilder enn våre offentlige bevilgninger.  Bakgrunnen var enkel: I en liten økonomi og et lite marked som vårt norske vil det være for stor usikkerhet forbundet med bidrag fra sponsorer og mesèner. De svarer jo ikke til fellesskapet for sine beslutninger. Deres økonomiske omstendigheter kan endre seg raskt. De kan på kort varsel komme til å vende seg en annen vei enn vår. Vi mente med andre ord vi ikke kunne gjøre oss avhengige av dem.  Dette ga oss vår handlingsregel: Alle slike midler skulle gå til prosjekter og aktivitet utover vår ordinære virksomhet. Den daglige drift, derimot, skulle besørges gjennom de årvisse tilskudd og prisregulerte billettinntekter. 

I dag er denne regelen glemt. Siden 90-tallet har private bidrag til vårt offentlig støttede kulturliv i stedet økt i et slikt omfang at hele denne pengestrømmen ganske umerkelig er blitt en integrert del av vår finansiering. Det betyr at rammetilskuddet vi nå årlig mottar fra vår eier, forutsetter en vesentlig inntekt fra sponsorer, donasjoner og lignende kilder. For 15 år siden ville dette vært helt utenkelig. 

For oss ved DNO&B har situasjonen foreløpig latt seg håndtere. Netto utgjør denne delen av vår inntekt ca 20 mill kr., og tross skiftende tider har vi greid å holde oss på det nivået siden innflyttingen i Bjørvika. Men fordi størstedelen av vår økonomi er bundet opp i faste kostnader, skal vi ikke miste mange av våre næringslivspartnere før vårt kunstneriske handlingsrom vil reduseres kraftig. Hva gjør vi da? I dette lys er det både kjærkomment, men rett og slett betryggende, med de politiske signaler vi nå får. Den nye regjeringen varsler bred tilretteleggelse og ymse stimuleringstiltak for å "styrke den private finansieringen av kulturlivet". Det kan bli avgjørende for å sikre kvalitet og aktivitet hos både små og store virksomheter i årene som kommer.

Men det finnes et alternativ. Det er tenkelig å gjenopprette vår gamle handlingsregel. Den hadde også som motiv å stimulere til risikovilje og ekstra innsats - de fremste særtrekk ved et livskraftig kulturliv.  Spørsmålet er derfor: Skal privatfinansiering av kulturen revitaliseres som utfordrende supplement? Eller må vi godta at den er en blitt en uunnværlig nødvendighet? Jeg håper det er på dette punktet det første store slaget om den borgerlige kulturpolitikken kommer til å stå. Den debatten inviterte ikke de rødgrønne til. Jeg tror snarere de aktivt ønsket å unngå den. Da er det godt å høre at kulturminister Widvey uttrykkelig ønsker større takhøyde i det offentlige ordskifte. Det er vi mange som gjerne bidrar til. 


Tom Remlov
Administrerende direktør