Kulturhusenes tid

I midten av mars innviet Hamar sitt nye, flotte kulturhus, midt i byen. Og lokalt var viraken stor. Men i riksmediene var reaksjonen skeptisk, ja, bent frem hånlig. Og slik har mønstret vært ved alle tilsvarende anledninger de seneste årene. 

Baktanker april 2014: Hege og Øivind går til Operaen og A Swan Lake

Når et nytt kulturhus slår dørene opp, får vi de samme skandaleoverskriftene: prislappen er uforsvarlig, kommunepamper har gjort opp regning uten vert, stormannsgalskapen vil jo ingen ende ta! Og de samme dommedagsprofetiene fra nasjonale eksperter: besøksanslagene kan umulig innfris, driftsutgiftene vil overstige alle kalkyler, huset vil ende som et tomt skall!
Hvorfor dette tilbakevendende hylekoret? 

Det er riktignok slik at store investeringer på kulturfeltet gjerne blir møtt med motvilje. I så måte er nok vårt eget operahus selve kroneksemplet. Tilsynelatende kaster jo ikke slike offentlige utlegg noe av seg, og hvem er de nå egentlig til for, disse husene? Men når et lokalsamfunn har samlet seg om og fått gjennomført et så ambisiøst prosjekt som et kulturhus uvilkårlig er, der svært mange interesser skal forenes, og der suksessen først vil være målbar etter mange års bruk – burde vi ikke da juble? Burde ikke utenforstående først og fremst interessere seg for hvilke ideer og hvilke drømmer som har drevet dette frem, og hvilke muligheter de menneskene det vitterlig angår, har sett for sitt lokalmiljø? 

Når det ikke skjer, tror jeg årsakene er flerfold:
For det første er det liten eller ingen bevissthet om hvor Norge faktisk befinner seg som kulturnasjon. Vi har mye igjen å bygge, vi kom sent til nasjonal selvstendighet og enda senere til velstand. Akkurat som våre veier er dårlige, er også vår kulturelle infrastruktur fortsatt langt etter mange andre lands. Vi lever nå i en epoke der vi faktisk fikk vårt nasjonale operahus, som det siste landet i Europa! På samme måte lever vi endelig i kulturhusenes tid. Vi har hverken hatt råd eller rom til å bygge dem før.

 Dernest tror jeg vi i denne saken nok en gang opplever en nærsynt hovedstadskultur. Både i nasjonale medier og i toneangivende miljøer later det til å være liten eller ingen forståelse av kulturhusenes mangslungne natur. Realiteten er at det er få fellestrekk mellom dem. Operahuset i Nordfjord, f.eks., er kino, opera og videregående skole. Det kommende huset i Stjørdal rommer bl.a. kulturskole, bibliotek – og en ny kirke! Mens Kilden i Kristiansand huser et regionteater, en regionopera og et fullverdig symfoniorkester. Poenget er at husene speiler lokalmiljøets behov. Slik skaper de tilhørighet. På samme måte som mange av dem er signalbygg og arkitektoniske markører for en lokal identitet.  I egenarten ligger for øvrig også svaret på dette tabloide kravet om fullsatte saler til enhver tid. Det avhenger jo av hvordan huset ønskes brukt! Holmenkollbakken – et kulturbygg på mange måter – har kanskje en «kapasitet» på hundretusen, men hvor mange ganger i året utnyttes den? Her på Operaen kan vi slett ikke spille hver eneste kveld, vi trenger også våre scener til prøver og teknisk arbeid. Og det er da vel ingen som tror at den nye Stjørdals-kirka kommer til å være full sju dager i uka?

Men den mest overraskende bristen i forståelsen av våre nye kulturhus, gjelder deres rolle som samlingspunkt og som arena for felles opplevelser. Burde ikke dette være det mest opplagte? Nei, åpenbart ikke. Eksempelvis hevder en av våre mest seriøse og engasjerte samfunnsforskere at det nå er gjennom de digitale kanaler kulturen utspiller seg, at det altså er i det virtuelle univers vi finner vårt fellesskap, og at hele kulturhusideen dermed hører fortiden til. Så ytterliggående er ikke alle synserne som media slipper til, men ingen snakker om dette aller viktigste: betydningen for et lokalsamfunn av et sted å møtes, et sted der vi mennesker sammen kan sette navn på hvem og hva vi er, gjennom felles ytelser, og gjennom begivenheter vi er sammen om, og som blir unike for oss og vårt. Det som oppstår når et samfunn slik finner sammen, er det som kalles kultur.

I sin kjerne er dette også den virkelige begrunnelsen for at vi fikk Operaen her i Bjørvika – landets aller største kulturhus.

Tom Remlov
Administrerende direktør