Kunstneren som entrepenør

Januar 2010

I januar var Operaen på ny ramme om NHOs storslagne årskonferanse. Dette var andre gang arrangementet var her, og det begynner nå virkelig å finne sin form hos oss, med en fullsatt Hovedscene om dagen, der agendaen for samfunnsdebatten i det kommende året settes, og et livfullt bordsete i foajéen om kvelden, der sentrale aktører fra politikk, media og næringsliv summer ivrig  seg imellom.

Dette er gledelig. En så sentral begivenhet i norsk samfunnsliv hører naturlig hjemme i en storstue som vår, som siden åpningen i april 08 er blitt et allemannseie, ja, en allmenning, slik arkitektene i Snøhetta hele tiden har hatt som modell for dette huset. Men det aller viktigste for meg som ”vert” er å få synliggjort kulturens viktige plass i vårt fellesskap - på den ene siden at vi selv ikke mener vi kan leve i noe tilskuddsskjermet reservat, på den annen at vi har en aktiv rolle å spille i utformingen av livsvilkårene nordmenn skal leve under.

I så måte var det imidlertid en merkbar forskjell fra fjorårets konferanse. Den gangen var det knapt en taler som i løpet av sitt innlegg ikke refererte til Operaen, og da ikke bare til den enestående arkitekturen, men til hvilket signal huset var om kulturens betydning i det moderne Norge. I år var det bare utlendingene som nevnte hvor vi var, og helst i en høflig bisetning der underteksten egentlig var et anerkjennende nikk til vår oljerikdom.

Dette ble desto mer slående etter som årets konferanse hadde innovasjon, produktivitet og, ikke minst, entreprenørskap som temaer: ”Smartere vekst” var tittelen, og den ene taleren etter den andre sirklet rundt behovet for forskning, for en styrking av utdanningen, for økt medeierskap for de ansatte, for incentiver til større satsningsvilje - kort sagt: talentutvikling, risikovilje og individuell motivasjon. Rollemodellen var å finne hos gründerne – som evner å tenke nytt, og som drives av en personlig nødvendighet.

Men det finnes en annen rollemodell, og det er kunstneren. Hvorfor var det ingen – ingen – av de ellers så eminente innlederne som kom på den parallellen? 

Dette forteller selvfølgelig hvor viktig det er at vi fortsetter å huse slike begivenheter. Men det forteller også at vi må gjøre vår virkelighet og vår anvendelighet helt annerledes tydelig for omverden. Kunstnere er ikke noe skjøre vesener som må skjermes mot realiteter – tvert imot: de er innovatører, de motiveres av et personlig behov for ny innsikt og erkjennelse, de lever av å ta sjanser og av å få andre med seg på oppdagerferd ut i det ukjente, de gir form og mening til andre menneskers liv og skaper stadig nye behov. De lever dessuten med en klar bevisshet om relasjonen mellom prestasjon og belønning. Og de produserer hele tiden – for manges vedkommende selv i søvne!

Så – når f.eks. ”smarte” arbeidsprosesser skal forstås, vil det være direkte lurt å se nærmere på kunstnerisk arbeid. På samme måte må det være uvurderlig markedsforståelse å hente i relasjonen mellom aktør og tilskuer – vi tar oss jo betalt av dem vi tilbyr det vi skaper, men vi kaller dem ikke kunder, vi kaller dem publikum, dvs partnere.

Men et særlig smart sted å forene våre to verdener er i styrerommene. Ikke overraskende skjer det hos oss – en hver kulturvirksomhet har advokater og økonomer og allehånde næringslivsaktører i sitt styre. Men det motsatte hører ikke bare til unntakene, det lar seg knapt finne. Hvorfor det? Flere av innlederne på konferansen understreket betydningen av styresammensetningen for en bedrift, samtidig som statistikkene visstnok kunne fortelle at for lønnsomhetens del kunne et styre ”like gjerne bestå av apekatter”, som en av talerne uttrykte.

Det viktige var hvilke holdninger et styre kunne stimulere til, og jeg tror det var John G Bernander selv som oppsummerte kilden til suksess: ”Skaperglede, kreativitet og ansvar for lokalsamfunnet”.

Vel. Det er oss i kulturen, det.


Tom Remlov
Administrerende direktør