Med nye briller

Mars 2010

Hvor er det blitt av teaterkikkerten? Da jeg var student i London på tidlig 70-tall, var det ikke uvanlig å finne dem i et låsbart feste på stolryggen foran, til leie for en penny. På mine besteforeldres tid tilhørte de teatergjengerens standardutstyr - jeg husker min farmor hadde et perlemorsbelagt klenodium i et futteral med rødt silkefor. I dag kan jeg av og til få øye på en publikummer her hos oss som har en med seg, men det er så sjelden at det nesten ser litt utilbørlig ut.

Oppfinnelsen er engelsk og skriver seg fra tidlig 1700-tall, da operaen for alvor gjorde sitt inntog i britisk teaterliv. Den internasjonale betegnelsen har derfor sitt opphav i den engelske: opera glasses. På norsk blir det operabriller, og det syns jeg gir særlig god mening.

Både den klassiske ballett og den fullverdige opera bærer i seg et dilemma. På den ene siden er de storslagne og spektakulære kunstarter som krever både visuelt og akustisk rom for å komme til sin rett. På den annen er de dramatiske kunstarter, der vi ønsker å komme så nær innpå rollefigurene som mulig. Der vi sitter i salen vil vi med andre ord ha både avstand og nærhet på samme tid. Da kan en liten kikkert med 3 gangers forstørrelse gi oss nettopp de brillene vi trenger.

Men mens vi venter på at teaterkikkerten skal gjenoppdages, har vi fått et annet brillesett å oppleve opera og ballett med, og det er det digitale kameraet.

I utgangspunktet er filmet scenekunst en selvmotsigelse. Teatrets vesen er jo det levende samvær, ja, samspill, mellom tilskuer og aktør. Men med dagens moderne teknologi kan denne samtidigheten langt på vei oppnås selv om partene ikke befinner seg på samme sted. Det er dét som skjer når publikum benket i en kinosal i Tromsø bryter ut i spontan applaus for en arie under direkteoverføring av en opera fra The Metropolitan i New York: tromsøværingene vet jo at forestillingen utspiller seg i akkurat samme øyeblikk, bare på den andre siden av Atlanteren. De kjenner seg med andre ord som deltakere - også for dem kan dét skje, som skjedde da jeg selv så en forestilling på The Met i fjor, at kveldens primadonna fikk et illebefinnende for åpen scene og vi ble påtvunget en ekstra pause mens erstatteren fikk gjort seg klar og spillet kunne fortsette.

Og er først denne følelsen av unik begivenhet sikret, kan det ha sine store fordeler å få oppleve det hele gjennom kameraets årvåkne blikk.

Så lett håndterlig og teknisk avansert som dagens utstyr er, kan billedprodusenten ubesværet sørge for at vi får både helheten og detaljene med oss - som om vi selv satt der og hevet og senket vår teaterkikkert.  Til overmål vil trolig denne produsenten ha satt seg så grundig inn i operaregissørens idéer, at detaljer vi selv ville oversett også kommer med.

Så er det et element til, som ikke har noe med kikkert-syn å gjøre. Akustikken vår her i Bjørvika er riktignok helt enestående, det er både artister og eksperter enige om. Men det skal innrømmes at med moderne opptaksutstyr kan også musikkopplevelsen bli av høyeste kvalitet i overført tapning - enten det er foran en storskjerm ute på marmortaket vårt, eller foran tv’en hjemme.

Så - selv om det er i teatersalongens her og nå at selve kunstverket blir til, at selve begivenheten skjer, så er det så visst ingen fattigmannsutgave som kan bys et publikum annetsteds.

Derfor tror jeg bare det er et tidsspørsmål før en premiere her på Operaen blir en begivenhet et stort publikum over hele landet kan bli med på, på sin lokale kino eller hjemme i egen stue. Da vil Den Norske Opera & Ballett virkelig bli hele Norges operahus, slik vi har formulert vår misjon.

Og da bør våre premieregjester ha skaffet seg teaterkikkert, så de også kan være trygge på å ha fått alt med seg.

Tom Remlov
Administrerende direktør