Når prestasjonskultur møtes

Januar/Februar 2012

Gjennom de siste tre årene har vi her på Operaen utviklet et samarbeid med Olympiatoppen. Initiativet kom fra idretten, dét skal jeg villig innrømme. Våre norske topputøvermiljøer har lenge vakt internasjonal oppsikt for sin ukonvensjonelle tilnærming til trening og for å ha etablert en helt særegen prestasjonskultur. Men vi var ikke sene om å ta imot utfordringen, dét skal vi ha! Så snart tanken var uttalt, var den jo så innlysende: det handler for begge parter om de enestående utøvere.

Foreløpig synes vi kanskje vi har fått mer enn vi har gitt. Det ligger et smittende vidsyn til grunn for Olympiatoppens virksomhet, som vi ikke har vanskelig for å kjenne oss igjen i, men som likevel utgjør noe å strekke seg etter. Den morsomste og kanskje mest kjente illustrasjonen på dette var møtet mellom Ingrid Lorentzen og Olav Tufte foran OL i Beijing. Tuftes trenere mente roeren trengte en annen inngang til sine utfordringer, som på dette kritiske tidspunktet handlet om både fysiske smerter, astma og motivasjon, og så inviterte de like godt vår prima ballerina til å ta ham litt i skole. De involverte har i ettertid vært litt hemmelighetsfulle med hva som foregikk, men Tufte selv nevner ofte nok sin utflukt inn i ballettens verden når han snakker om gullmedaljen som fulgte. 

Dette er det som på fagspråket gjerne kalles tverrfaglig kompetanseutveksling, og det er nettopp hva Olympiatoppen er blitt særlig kjent for. Opprinnelig handlet det om samspill på tvers av idrettsgrener, og gjerne mellom idretter som tilsynelatende sto hverandre fjernt. Men ganske snart førte denne åpenheten til en orientering utad mot helt andre miljøer, og da var det selvsagt bare et tidsspørsmål før vi fra kunstens verden ble invitert inn. Men underveis er også både akademia, håndverksfag og forretningsliv blitt innlemmet i tryllekretsen. 

I begynnelsen av februar fikk dette tenkesettet en bred og ganske så original presentasjon her på Operaen. Da gjennomførte Olympiatoppen og vi den såkalte Prestasjonskonferansen, med innledere og deltakere fra de fleste samfunnsfelt - fra metal-rock via hjertekirurgi til internasjonal finans. Temaet var prestasjonskultur "på norsk", og jeg tror det var mange som der kom under vær med hvilket utrolig potensiale det ligger i tverrfaglig inspirasjon. Eller som en av våre sangsolister sa: "Hva må ikke vi kunne lære om kroppen som instrument av våre kolleger i balletten!" 

Et annet særtrekk ved Olympiatoppens ideologi er vektleggingen av teamet i alle dets betydninger. På mange måter er jo begrepet "enestående prestasjoner" en selvmotsigelse. Selv de ypperste enkeltutøvere har et fellesskap som forutsetning for det de presterer. Dette er opplagt i lagidrettene, selv om det tydeligvis heller ikke der er godt nok forstått eller utnyttet. Men særlig interessant blir det innen soloøvelser, enten det nå gjelder spydkasting eller single-sculler - og da legges det et stort arbeid i å stimulere utøverens opplevelse av slektskap med og tilhørighet til såvel apparatet rundt som et mulig større miljø. Dette er dypt gjenkjennelig for oss. Den sanne primadonna vet utmerket godt at hun ikke er alene om oppgaven, om hun - eller han - kalles aldri så mye solist. Ikke bare er motspillerne på scenen av avgjørende betydning - bak enhver prestasjon står det også helt operahus! 

På ett punkt har vi imidlertid oppdaget at toppidretten kan ha noe helt spesielt å hente her hos oss. Det er i forståelsen av publikums rolle. I idretten er det jo resultater det handler om - korteste tid, høyeste hopp, flest mål. Eventuelle tilskuere er for vitner å regne. Riktignok er det noe som heter hjemmepublikum, som er å foretrekke, fordi de kan gi et lite ekstra løft, men heller ikke mer. Innen kunsten er publikum selve poenget. Og det gjelder i særdeleshet innen kunstarter som våre: uten et publikum i salen har det vi byr på overhodet ingen mening. For oss er publikum den endelige og avgjørende partner. Mon tro, har vi derfor spurt våre venner i Olympiatoppen, om idrettsutøveren kunne tenke på sitt publikum på samme måten? Om ikke publikums opplevelse kunne være - ja, kanskje er - prestasjonens egentlige mål? 
Typisk nok er denne tanken blitt grepet begjærlig. Det er slike spørsmål de liker å stille seg på Olympiatoppen. Det er det som gjør det så utrolig morsomt å samspille med dem.
Og trolig også derfor de oppnår slike fremragende resultater.

 

Tom Remlov
Administrerende direktør