Om å komme under vær med seg selv

Finnes det en fellesnevner mellom Operaen i Kristiansund (OiK), Barratt Dues musikkinstitutt (BD) og industrigründeren Ståle Kyllingstad fra Jæren (SK)? Jeg tror det. Det er iallfall påstanden bak mine refleksjoner denne gang. La oss se om det holder.

Februar 2013

På den siste torsdagen i januar fylte OiK 85 år, og det betyr faktisk at det er i Kristiansund den norske operakunstens vugge stod, som hjemstavn for vårt eldste operakompani i (mer eller mindre) kontinuerlig drift. Dette understreket også vår nye kulturminister, som holdt jubileumstalen og åpnet den årvisse Operafestuken. Men hennes viktigste budskap var å hedre grunnleggeren Edvard Bræin (far av Fliflet Bræin). Denne entusiastiske organisten og komponisten utnyttet klippfiskbyens enestående kontakt med operakunstens hjemland og fikk store stjerner fra Italia til å gjeste i det nye kompaniets oppsetninger. Men samtidig stilte han krav om kompromissløs innsats fra de hjemlige amatører, som bekledte både mindre roller, kor og størstedelen av orkestret.
I ettertid er dette litt uhøytidelig blitt kalt "Kristiansund-modellen", og det er den som nå gjelder hos alle de mange operavirksomheter vi etter hvert har fått her i landet. Under årets festpremiere (på en Verdi-opera aldri tidligere oppført i Norge, intet mindre!) var den særegne kvaliteten dette gir, virkelig til å ta og føle på, med en vitalitet og et engasjement på scenen enhver operaelsker alltid vil ønske seg.

Dagen etter festen i Kristiansund var jeg i medieklammeri med den frittalende SK. Tidligere i uken hadde han fått førstesideoppslag i Dagens Næringsliv med krav om at vi nå måtte få behovsprøving av utdanningstilbudet i landet vårt: "Du kan ikke utdanne folk til musikk, dans og drama i Norges oljehovedstad, når en samlet industri skriker etter arbeidskraft," nærmest ropte han, og føyde til: "Det er klart vi har råd til kultur, men vi må ikke satse så mye på middelmådig kultur."
På spørsmål fra DN gikk jeg gladelig i rette med SK. Bortsett fra å uttrykke det forventede "sjokk" over slike uttalelser, tillot jeg meg å så tvil om ingeniørfaget som eneste vei til saligheten, og ikke minst: som en tilstrekkelig forutsetning for å skape et fullverdig, moderne samfunn. Mitt sentrale poeng var imidlertid at en hver utdanning bare er inngangen til et yrke, og ingen nødvendig garanti for en fullverdig karriere – en realitet som kanskje er særlig gyldig innenfor kunstfagene. Hva SK ville gjøre med alle middelmådige ingeniører holdt jeg meg for god til å spørre om. Det ville vært for billig, jeg innså det.

Vel hjemme i Oslo var det klart for den store Barratt Due-dagen her på Operaen.
Dét var en strålende dag. Flere hundre BD-studenter hadde inntatt huset, og det ble musisert på alle mulige arenaer fra ganske tidlig til langt på kveld. Publikumstilbudet strakte seg fra musikkbarnehage i vårt Formidlingssenter til fullverdig konsert med 140 musikere på Hovedscenen. Og dagens samlende tema var talent. Det er her BD i stadig sterkere grad har vist seg som et unikt sted – i både å finne frem til og ta vare på talentene. Som skolens leder, Stephan Barratt Due, sa under presentasjonen av en av konsertene for de mer viderekommende, men langt fra fullbefarne utøverne: "Vår filosofi er å gi de rette utfordringene til riktig tid." Tilsynelatende er BD svaret på alle SKs bønner om utdanningen av kunstnere. Den store forskjellen er at BD utmerket godt vet at bare et fåtall av deres studenter vil få leve hele sitt liv på konsertpodiet. Og det vet også studentene selv.

Hva er det så som forener disse tre – hva skal jeg kalle dem: begivenhetene? – som jeg tilfeldigvis ble utsatt for i månedsskiftet januar/februar 2013?
Jeg tror det er at de på hver sin måte handler om den fasen i menneskelivet som både er mest besværlig og mest avgjørende. Det er den fasen der man søker å "komme under vær med seg selv", som den danske dikteren Klaus Rifbjerg har kalt det – der vi alle, på en eller annen måte, håper vi kanskje skal kunne gå fra å være en og å bli en ener. De heldigste finner frem, og slippes frem. Det er enerne. Men de fleste av oss forblir en – blant mange. Isteden tar vi vår interesse og vårt engasjement med og lar dem danne grunnlag for andre livsvalg.
Og det vi tar med oss gir oss et rikere liv. Det får oss kanskje til å bli med i en operaoppsetning på fritiden. Eller til å bli ingeniører med en litt videre horisont i vårt arbeid.

Tom Remlov
Administrerende direktør