Om å samle landet

April 2010

I operaen og musikkens verden vet vi å ta vare på våre jubiléer. Har Verdi et rundt år? Da er det dags for en ny ”Aida”. Det forventer også vårt publikum seg - rett som det er får vi henvendelser som gjør oss høflig oppmerksom på slike kommende milepæler. Og i år skal vi f.eks. minnes 200-årsdagen for Schumans fødsel med prosjektet ”Frauenliebe - ”, og Hugo Wolfs 150-årsdag med en resital.

Vi har ikke så mange nordmenn som med tilsvarende selvfølgelighet kan påvirke repertoaret ved et operahus. Riktignok ville Ole Bull fylt 200 i år, og det burde vi vel strengt tatt markert. Men her i landet er det i sær blant dikterne vi finner de jubilantene som vil tale til et stort publikum.

Og nå, i 2010, er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde.  I den feiringen har vi vurdert å delta med en konsertversjon av den franske operaen basert på hans tidlige skuespill ”Halte-Hulda”, men det blir trolig for ressurskrevende. For Den Norske Opera & Ballett er imidlertid samfunnsreformatoren Bjørnson en vel så interessant skikkelse.
Det fant jeg en morsom påminnelse om i første bind av Edvard Hoems store, nye biografi. Hoem beretter her utførlig om kampen for en selvstendig, nasjonal kultur, frigjort fra danskenes dominans, og i ett kapittel refererer han fra en artikkel Bjørnson skrev i Morgenbladet sommeren 1857, der 27-åringen går i rette med Stortinget for på ny å ha avslått en bevilgning til et nasjonalt teater i hovedstaden. 

Dette var så fascinerende lesning at jeg prompte skaffet meg originalteksten. 
Etter å ha beklaget seg over Stortingets vilje til å prioritere den minste bygdevei fremfor kulturen, skriver Bjørnson at hva det nå gjelder er å overkomme våre store distrikts- og dialektforskjeller, ”og det sker sandelig ikke blot ved Veies Anlæg. Her er det da, at Theatret træder op, stillet lige i Landets Brændpunkt, samlende dets Straaler, og øvende sin dobbelte Indflydelse: først den direkte paa dem, som søger det for her at "more sig", dernæst den indirekte: at give idelig Opmuntring, ideligt Speilbillede, idelig Hjælp til den, som i Epos, Lyrik og Drama, i Musik, Maler- og Billedhuggerkunst, vil gribe det store Fælles i de smaa, allesteds fra komne Enkeltheder - og derved samle.”

Vi tør jo ikke lenger å ordlegge oss i slike vendinger, vi som i dag virker i norsk scenekunst. Men det er dette vi mener. Jeg slutter meg også gladelig til Bjørnson når han fortsetter:  “Men det er ikke alene det at samle, der er (scenekunstens) Opgave; det er ogsaa at (foredle), hvad der er samlet, give det en skjøn Form ...” 

Men hva dette kampskriftet fra Bjørnsons hånd egentlig forteller om, er de særegne vilkår vi har hatt her i landet for etableringen av våre nasjonale kulturinstitusjoner. De måtte godtgjøres som nødvendige for allmenndannelsen på den ene siden, og for den nasjonale identitetsfølelse på den andre. Samtidig kunne de ikke etableres gjennom kongelig dekret, slik det stort sett skjedde i det øvrige Europa. De måtte ha fellesskapets tilslutning. Derfor måtte de for all del ikke fortrenge et eneste veiprosjekt! 

Den dyreste av disse institusjonene var den som også huset opera og ballett. Men det var den Bjørnson hadde i tankene. Hans modell var selvfølgelig Det Kongelige Teater i København, der alle de dramatiske kunstarter er samlet. Før kunsten har funnet sin rettmessige plass i vårt samfunn, skriver han, skal man vokte seg vel for å snakke om ”det norske”: ”Theatret har her Hovedopgaven, og det er alene større enn de andre Kunster til sammen.”

I den forstand er vårt nye operahus den endelige fullbyrdelsen av Bjørnsons program for den nye nasjonen Norge, ”lige i Landets Brændpunkt, samlende dets Straaler”. 
Så herved føyer vi vår stemme til i jubelkoret for dikterhøvdingen.

Tom Remlov
Administrerende direktør