Om å senke skuldrene

Februar 2009

En mandagskveld i begynnelsen av februar var den store foajeen her i Operahuset fylt til bristepunktet. Det er ofte fullt av mennesker i dette flotte rommet, men denne gangen var det langt flere enn vi har plass til inne i våre saler. De fleste stod, og hele trappen opp til 1. balkong var også tatt i bruk, mens de som var så heldige å ha fått kapret seg en stol satt alle benket langs en cat-walk som løp diagonalt over marmorgulvet. Rommet var fargerikt lyssatt mot den mørke vinterhimmelen utenfor, og for at alle skulle se var det hengt opp storskjermer i mange retninger, der det flimret en blanding av reklamesnutter og nærbilder av forventningsfulle ansikter i mengden. 

Anledningen var åpningen av Oslo Fashion Week, og her skulle det bli moteshow. Men for å slå an tonen hadde arrangørene bedt oss om hjelp, og da vår stjernesopran Eli Kristin Hanssveen trådte inn på cat-walk'en, i fotsid gullammé og obligatorisk diva-utringning, spredte usikkerheten seg: det var nok ikke helt dette de var kommet hit for, alle disse trend-bevisste og stort sett unge menneskene. Det gikk imidlertid ikke mange sekundene før Eli Kristin hadde ungdommene i sin hule hånd. Mens hun beveget seg scenevant frem og tilbake og satte sitt utfordrende blikk i publikum, ga hun til beste en av operakunstens mer krevende arier. Det var risikabelt det hun gjorde, slik alt kunstnerisk arbeid er farefylt. Men da hun var ferdig ville applausen ingen ende ta. 

Ja, jeg tror jeg må ha lov å si at Nasjonaloperaens primadonna ble et høydepunkt den kvelden. Og det jeg tror hennes unge publikum kanskje var mest begeistret for, var at de hadde fått oppdage at opera ikke var så farlig, eller snarere: at det er for sangeren det er farlig, og at det med større fare følger en større prestasjon - og en desto større opplevelse for tilskueren. 

Begivenheter som dette samler vi på her i Operaen. Vi vet at det vi har å by på fortjener et stort publikum, og ikke minst et ungt publikum. Utfordringen er å få til det første møtet - det som skal bryte ned fordommene og overbevise nye mennesker om at de nettopp hos oss har store opplevelser å hente, ja, at det vi skaper også angår dem og deres liv, ofte direkte.
En annen måte å gjøre det på er å gi forestillingen ny og nåtidig drakt, slik at handling og personer blir til å kjenne igjen, selv for den mest skeptiske. Det er dette to av våre helt unge koreografer nå har gjort med klassikeren ”Romeo og Julie”. 

Det er et tricks scenekunstnere har benyttet seg av siden tidenes morgen. Selv Shakespeare, som skrev det opprinnelige dramaet, gjorde ofte det, og nettopp med hans ”Romeo og Julie” har skiftende tider og kulturer på den måten gjort historien til sin. Tenk bare på ”West Side Story”, og for ikke å snakke om den australske filmskaperen Baz Luhrmans ultramoderne versjon for et par år siden, som fikk tenåringer verden over til å sluke 400 år gammel tekst på vers som om det var moderne dagligtale. 

I vår versjon snakker de jo ikke i det hele tatt. De bare danser. Og dét til Prokoffievs klassiske ballettmusikk. Men første gang vi viste den, i fjor, kom historien åpenbart et ungt publikum meget nær.

Tom Remlov
Administrerende direktør