Omgivelser

Da Munchs Skrik gikk under hammeren i New York på senvåren, var motivet gjengitt over alt i media. Og plutselig slo det meg: Bakgrunnen er jo en utsikt fra Ekebergåsen, og hva betyr dét?

Desember 2012

Dersom det var blitt malt i dag, hva ville vi da sett midt i bildet? Jo, Operaen, selvfølgelig! Rett bak det angstredne ansiktet, på en liten landtunge angitt av typiske Munch-linjer, mellom et kirkespir som eneste bygning i byen og en enslig fullrigger som ligger klar på reden, ville Snøhettas svære marmorflak hevet seg opp av havet.

Dét må vi gjøre noe med, tenkte jeg: med et av verdens mest kjente motiver som ramme bør vi endelig kunne stille Sydney-operaen i skyggen som internasjonalt ikon! Og hvilket budskap - norsk kultur i nåtid som henter sin arv og egenart fra vår store kunstner i datid!
Men tanken fikk ikke noe langt liv. Den var vel også lovlig enkel. For ikke å snakke om risikabel: karikaturen med den skrekkslagne publikummeren som holder seg for ørene ligger jo snublende nær.
Nei, vår ikon-status får vi besørge selv. Og vårt slektskap med Munch får vise seg der det skal - i våre forestillinger.
Med mindre vi da får ham som nabo, i et nytt Munch-museum.

Og vårt nabolag er nettopp hva disse linjer skal handle om. Da beslutningen om Operaen var truffet, ble det utarbeidet en fullstendig reguleringsplan for hele Bjørvika. Men at den kan la seg endre viste jo bl a bystyrets hastebeslutning om å flytte både Deichman og Munch hit. Det er en helt ny bydel som skal skapes, og sterke interesser er involvert. Ikke minst står store penger på spill.
For oss på Operaen er det ett overordnet spørsmål som gjelder: hva slags samspill vil våre omgivelser kunne gi oss og vår egen virksomhet?
I dag ligger vi midt i et ingenmannsland, og det har vi gjort de fire siste årene. Og det har forsåvidt gått greit: med 1.7 millioner besøkende i året er vi blitt landets fremste turistattraksjon. Men når nyhetens interesse før eller siden avtar, vil det bli desto viktigere at liv og virke rundt oss både tåler og trenger Operaen som et naturlig midtpunkt.

Det er derfor all grunn til å følge med på utviklingen av vårt fremtidige nabolag.
Ta en nabo som Børsen. Tomten mellom den flotte bygningen fra tidlig 1800-tall og kaikanten er regulert til kontorbygg. Ville ikke en utvidelse av Børsparken vært langt å foretrekke, slik at børs og operakatedral ble liggende synlig mot hverandre? Ironisk nok er dette et kroneksempel på hvordan konflikten mellom økonomi og miljø gjør seg gjeldende i utbyggingen av Bjørvika.
Mest kontrovers har likevel forslaget om nytt Munch-museum skapt. I egenskap av øverste ansvarlige for DNO&B er jeg først og fremst opptatt av om den påståtte synergien mellom opera og museum vil slå til. Dessverre tror jeg snarere vi kan komme til å utligne hverandre – at den turist- og besøksstrømmen vi alle snakker om ikke vil øke nevneverdig, men heller fordeles på begge. Like lite som Operaen derfor trenger Munch for å pådra seg interesse for sine kunstarter, tror jeg Munch vil ha glede av Operaen.

Deichmann derimot, som kommer på tomten mellom Operaen og Oslo S, tror jeg vil vise seg ytterst velplassert her hos oss. Som kommunalt hovedbibliotek vil det jo utgjøre en del av byens hverdagsliv, og som sådan representere en kontrast til de enestående opplevelser Operaen skal by på. I den grad vi derfor ikke appellerer til de samme behov hos publikum, bør vi tvert imot kunne bli smittebærere for hverandre. Og enda bedre blir det når vi nå vet at bygget ved siden av Deichman skal bli studentboliger. Dermed vil hele prosjektet bidra stort til det mangfold og den vitalitet som vi alle må ønske oss for bydelen.

I forlengelsen av en slik tankegang må det da også være lov å drømme om det akvariet som mange ønsker lagt til munningen av Akerselva, på tomten helt ytterst foran Operaen. Sammen med badestranden som uansett kommer, vil det gi oss et skikkelig folkeliv her i området.
Men når det er sagt, mener jeg at både bankbygg og luksusboliger også hører hjemme her, som naturlige elementer i den helheten denne byen i byen bør bli. I så måte må jeg si jeg syns Barcode-prosjektet er flott tenkt. Denne serien nært beslektede men likevel ytterst særpregede, hyper-urbane høyblokker er nærmest som et arkitektonisk sitat, der Oslo med et lite glimt i øyet gjør seg til fullverdig medlem av moderne internasjonal storbykultur. Det er både frekt og vakkert, og nettopp derfor en flott signatur for Bjørvika.

Dessuten danner den det perfekte bakteppe til Operaen – som dermed får lov å trone for seg selv med sitt horisontale linjespill, sine store, rene flater og sitt daglige menneskemylder.

Tom Remlov
Administrerende direktør