Opera & Ballett

Oktober 2011

I internasjonal opera- og ballettverden er samboerskapet mellom våre to kunstarter noe vi ofte diskuterer.  Og det kan fort komme til å gå varmt for seg. På begge sider er det mange som mener at livet under samme tak utelukkende har historiske årsaker og i dag bare holdes gående av gammel vane. Tilsynelatende er det også blitt stadig mindre som forener de to, enten det gjelder musikkbruk, visuell estetikk eller, for den saks skyld, historiene som fortelles. Da er det kanskje ikke så unaturlig at det blir både friksjon og motstridende interesser. 

Disse linjer skrives på vei hjem fra en europeisk opera-konferanse i Warszawa, der saken nok en gang var punkt på dagsorden. Halvparten av deltakerne kom fra hus der operaen råder grunnen alene, den andre fra hus der begge kunstartene tilogmed gjenfinnes i navnet, slik det nå også gjør hos oss. En utvikling det ofte refereres til i slike sammenhenger er det som skjedde i Berlin ved årtusenskiftet. Byens tre operahus hadde den gang egne ballettensembler, men som følge av økonomisk trengsel ble de alle skilt ut og samlet til ett, kraftig redusert kompani, som nå bare gjestespiller på sin gamle hus. Men i dag er det faktisk den motsatte utviklingen som dominerer ellers i Europa. Ved polakkenes eget Teatr Wielki ble det for et par år siden gjennomført en reorganisering der operaen og balletten ble gjort til likestilte men uavhengige kompanier under samme ledelsesstruktur, og i Amsterdam planlegges det en tilsvarende institusjonsdannelse, som vil innebære en integrering, men på jevnbyrdige premisser, av de to kunstartenes nasjonale kompanier.  Og operasjefen fra London sa det slik: "Når balletten endelig drar på sin årlige utenlandsturne, trekker vi et lettelsens sukk den første uken. Men midtveis uti andre uke begynner vi å fortvile - over å skulle måtte fylle huset alene hver kveld." 

Den praktiske og økonomiske synergi som på 17- og 18-hundretallet ga støtet til det opprinnelige samboerskap er altså i dag igjen blitt nødvendig - men med den modernisering at balletten ikke på noen måte lenger er noen yndig lillesøster.

Samtidig kan det jo virkelig ikke benektes at vi har å gjøre med to høyt spesialiserte kunstformer, med svært egenartete krav til utøvere og teknikk, og ditto divergerende appell til sitt publikum. Og dette er i dag blitt mer gyldig enn noensinne, særlig tydeliggjort gjennom den utviklingen som har funnet sted innen dansen de seneste ti-årene, og som ikke minst er blitt drevet frem av frittstående kompanier, utenfor de store institusjonene. 

Vårt eget hypermoderne hus forteller kanskje klarere enn noe om de motstridende behov og forutsetninger. Hovedscenen her i Bjørvika er et musikkinstrument, og blant de aller ypperste i verden. Her er det hensynet til akustikken, dvs operaen, og ikke det visuelle, dvs balletten, som har fått bestemme arkitekturen. Med Scene 2 er det motsatt. Med sitt fleksible scenerom og nærheten mellom aktør og tilskuer, men med fattigere akustikk, er dette en spillearena der dansen er blitt prioritert.

Men er det ikke nettopp i forskjellene at samboerskapets egentlige verdi må ligge i dag? En åpenbar gevinst ligger i et økt publikum. Jeg er overbevist om at begge kunstarter rekrutterer fra hverandre - på samme måte som vi her på huset også aktivt søker å nå nye publikumsgrupper med prosjekter og arrangementer innenfor helt andre genre enn våre egne.

Den morsomste potensialet ligger imidlertid i den kunstneriske utfordringen de to yter hverandre. Det var med samspillet det begynte, enten vi nå går tilbake til antikkens tragedier eller til renessansens Italia eller barokkens Frankrike, og i dagens opera- og ballettverden syns jeg vi stadig oftere ser eksempler på produksjoner der det ikke lar seg bestemme om det er sangen eller dansen som fører an. 

Dit skal vi ikke nødvendigvis hos oss. Men det er i nysgjerrigheten på hverandre fremtiden ligger. Det er den vi søker å ivareta her - på Den Norske Opera & Ballett.


Tom Remlov
Administrerende direktør