Øyeblikket og evigheten

Den klassiske ballettens tåspiss er for meg selve innbegrepet av hva all scenekunst dreier seg om. 

Februar 2010

Egentlig er det jo en umulig posisjon. Det går ikke an å balansere på én tå. Menneskekroppen er for tung til å kunne bæres av en så liten muskel, og det er naturstridig å bli stående ubevegelig på ett lite punkt på den måten. Men det er det som skjer, og da er det som om tid og tyngdekraft oppheves, og alt liv samles i ett eneste svimlende øyeblikk. 

Det er slike øyeblikk en hver scenekunstner byr sitt publikum, og prestasjonene er like svimlende risikable for dem alle. Treffer sangeren ikke tonen eller glemmer skuespilleren sin tekst, er fortryllelsen brutt. Men når prestasjonen lykkes, er opplevelsen unik. Bokstavelig talt: det som skjer på en scene, skjer jo her og nå. Det er som livet selv, like farlig, og tilskueren vet at dagens forestilling umulig kan vær helt lik gårsdagens, mens morgendagens kanskje ikke en gang blir noe av. Det er nå det gjelder. Derfor kalles det øyeblikkets kunst.


Men nettopp i den beruselsen dette gir, ligger også scenekunstens begrensning. Den er forgjengelig. Når forestillingen er ferdig, er alt forbi. 

I dansen er dette særlig tydelig. Det fikk verden i fjor to talende påminnelser om. Med bare noen ukers mellomrom døde amerikanske Merce Cunningham og tyske Pina Bausch - trolig vår tids mest innflytelsesrike koreografer. Begge hadde egne kompanier, som de skapte sine verker gjennom og som de turnerte med over hele verden. Normalt ville man tro et kompani var en garanti for at en koreografs verker kunne leve videre. Men - tilsynelatende uavhengig av hverandre - hadde både Cunningham og Bausch bestemt at deres kompanier etter henholdsvis to og tre år skulle oppløses. Etter den tid skal rettighetene ivaretas av stiftelser, og verkene presenteres enten gjennom uavhengige nytolkninger eller i filmatiserte utgaver. Deres felles overbevisning var åpenbart at når de ikke lenger selv var til stede, ville en forestillingen til slutt endre karakter og rett og slett bli til et annet verk. Isteden ville de sette sluttstrek. Om et par år er originalene derfor borte for alltid.

Det kan selvfølgelig sies at det samme gjelder i musikken og dramaet. Når komponisten eller forfatteren går bort, kan ingen med sikkerhet si hvordan verket egentlig var tenkt. Men forskjellen er at et partitur eller en libretto er skapt for å skulle realiseres av andre. En koreograf ”dikter” sitt verk gjennom sine dansere. På den måten blir en danseforestilling i særlig grad ”øyeblikkskunst” - et verk bestemt av tid og sted.

Men målt med så strenge mål - kan da filmatiseringer i det hele tatt ha noen verdi? Det som vises på en skjerm er jo noe ganske annet enn det som kan oppleves på en scene, ja, det er vel nærmest det motsatte? For egen del er jeg ikke lenger så sikker på det. Teknologien er nå blitt så mangfoldig og håndterlig, og den lar seg anvende med stadig større kunstnerisk integritet, slik at et opptak av en sceneforestilling på en helt annen måte enn før kan formidle den faktiske opplevelsen publikum i salen har. Ofte formidles det også noe annet og mer - gjennom nærbilder, gjennom lydkvalitet, og gjennom meningsfylt billedredigering. Selv den berusende risiko kan ivaretas gjennom kameraets linse, når det dreier seg om direkteoverføringer, slik vi gjorde av ”Carmen” på operataket i fjor, og slik vi kommer til å gjøre mye mer av - til hele landet.

Scenekunstens mål er jo uansett å skape så store øyeblikk at de får en plass i evigheten. Og evigheten finnes bare i tilskuernes hjerter og sinn.

Tom Remlov
Administreremde direktør