Penger

Oktober 2011

Disse linjer skrives dagen etter at statsbudsjettet kom. For Operaens del ble det en udramatisk begivenhet, og pressefolkene som ringte skjønte fort de måtte jakte annetsteds på misnøyen i kulturlivet. Men bak våre tall ligger det likevel mye potensiell dramatikk.
For 2011 får vi en økning i vårt statstilskudd på litt over 48 mill kr. Dette er et enormt beløp, ja, det er faktisk ikke så mange av landets kulturinstitusjoner som får noe særlig mer i samlet tilskudd fra det offentlige. Det ville derfor ikke vært det minste underlig om våre friske millioner utløste en debatt. Når den ikke er kommet, skyldes det nok at våre kolleger forstår at med en så stor virksomhet som vår vil selv den minste prosentøkning slå kraftig ut. Men jeg tror også det skyldes at årets kulturbudsjett - stikk i strid med forhåndsvarslene - ikke har gitt særlig grunnlag for krybbebiting.

Bortsett fra den sedvanlige lønns- og priskompensasjon, som alle tilskuddsmottakere får, utgjøres vår økning av 20 mill. til kontraktsfestet husleie til Statsbygg, og ca 15 mill. til finansiering av vår del av den avtalen staten før sommeren sluttførte med Musikernes fellesorganisasjon, om frikjøp av opphavsrett og mer fleksible arbeidstidsordninger. Frikjøpet vil gi oss retten til å videreformidle våre produksjoner i alle tenkelige digitale former (dvd, cd, kino, internett osv), mens husleien bidrar til at huseier kan forvalte vår fantastiske bygning på en forsvarlig måte også for fremtiden.

Hva dette egentlig betyr er at styrkingen av vårt budsjett først og fremst konsoliderer vår stilling. Sagt på en annen måte: husleien er rett og slett en forutsetning for fortsatt bruk av huset vårt, mens vi for å utnytte rettighetene vi nå har ervervet fra våre kunstnere (dvs filme våre produksjoner og gjøre fullverdige musikk-opptak) må finne ytterligere midler. 
Men i disse tider er en slik konsolidering ikke lenger noe vi kan ta for gitt. Nesten daglig løper det inn meldinger fra kolleger i andre land som må ta radikale grep for å møte reduksjoner i offentlige tilskudd. Det tilsvarende hos oss ville kanskje vært at vi ikke fikk de 20 millionene til å betale Statsbygg. Hva skulle vi da gjort? Hvor skulle vi funnet dem? Skulle vi gjort som Scottish Opera nylig varslet og sette vårt orkester over på deltid?

Vi må derfor ta årets statsbudsjett som en klar oppfordring om å gå grundig gjennom vår økonomiske situasjon.

Skal vi satse på ytterligere sponsorbidrag og kommersiell utnyttelse av våre fasiliteter? Det har kolleger i andre land brent seg kraftig på i kjølvannet av finanskrisen. Samtidig er det ingen tvil om at det egentlig er rom for betydelig utvikling på dette feltet her i landet. 
Eller skal vi våge øvelsen med å omdisponere innenfor eksisterende budsjetter - prioritere annerledes mellom våre kunstarter og våre publikumssegmenter? Da blir situasjonen straks mer dramatisk. La meg bare ta ett eksempel: Siden åpningen her i Bjørvika har Nasjonalballetten vært notorisk overbelastet, og derfor ba vi i vår budsjettsøknad for 2011 om midler til å øke kompaniet med ti dansere. De pengene fikk vi ikke. Skal vi da forrykke den likeverdigheten vi har oppnådd mellom opera og ballett - som har vakt internasjonal oppsikt - eller skal vi stramme inn på operarepertoaret for å sikre balletten?

Det er ikke usunt å stå overfor slike dilemmaer. Men det er krevende.  Og så er det jo alltid litt forstyrrende å bli påminnet om at ogs� i kunstens ideale verden vil det til sjuende og sist måtte handle om penger.  

Tom Remlov
Administrerende direktør