Publikum og målinger

April 2009

Både opera og ballett har et opphav i middelalderens omreisende gjøglertrupper. 
Dette var mennesker som visste å beregne sitt publikum. Når forestillingen på byens torg var over, var det å ta narrehuen av og gå ut i mengden med bønn om mynt. Falt prestasjonen i smak, ble det mye, men forble huen tom, hadde man også bare seg selv å takke.

Forbindelsen mellom ytelse og utkomme var konkret og direkte, og slikt blir man påpasselig av. 

I et moderne hus som vårt er ikke saken like enkel. Mange av oss som jobber her husker riktignok en uskreven regel som en gang gjaldt i teatre verden over: dersom det var flere på scenen enn i salen, kunne forestillingen avlyses. Dette hadde ikke så mye med penger å gjøre som med scenekunstens vesen: en levende forestilling forutsetter et levende, tilstedeværende publikum, og er det ingen i salen får det som skjer på scenen fint lite mening.

Slike avlysninger skal nok ingen komme til å bli utsatt for hos oss her i Bjørvika – en tilskuddsfinansiert kulturinstitusjon skal iallfall være varsom med den slags. Og absolutt ingen i salen måtte vel også nærmest kalles en sensasjon! 

Til gjengjeld skal dere få oppleve at vi interesserer oss meget sterkt for hva vårt publikum både mener og vil. Og vårt hus rommer så mange forskjellige kunstytringer, og et sånt mangfold av tilbud og aktiviteter, at vi ikke kan nøye oss med å tenke selv. Det vil ikke en gang rekke å gå rundt og lytte i foajéen, slik sjefer gjorde i gamle dager. Vi skal spørre oss for, og vi skal gjøre aktiv bruk av svarene vi får.

Nå skal det samtidig innrømmes at jeg selv lenge har vært skeptisk til meningsmålinger innenfor kunstnerisk virke. Én ting er at det fort kan bli dyrt. Men får vi vite det vi skal? Senest for en måned siden forlystet jeg meg i et intervju over en undersøkelse om ”Kulturkonsum i krisetider” som Handelshøyskolen BI nettopp hadde gjennomført, der et særlig oppsiktsvekkende funn skulle være at bare 3% av nordmenn under 30 år gikk på opera: Jaha, sa jeg, vi spiller jo for fulle hus, kanskje ungdommen rett og slett ikke har vært raske nok i avtrekkeren?

Likevel er jo dette et måleresultat vi må ta på alvor. Uansett hva grunnen måtte være, er det vårt problem dersom vi ikke har ungdommen med oss. Derfor må vi finne ut hva et tall som 3% betyr.

Vår kunstneriske kvalitet skal vi derimot ikke måle oss frem til. Der skal talentet og intuisjonen råde. Stor – dvs viktig – kunst fremkommer ikke med mentometer, men ved personlige valg, ved å forfølge en visjon, ved å begi seg inn i det ukjente. Eller sagt på en annen måte: ved å gi publikum det de ikke visste de ville ha.

Men retten til å utfolde en slik kunstnerisk frihet, den er det vårt publikum – dere – som må gi oss. Vi må ha legitimitet i vårt arbeid. Og for å forsikre oss om den, måler vi de meninger publikum har om oss. 

Det gjorde vi først gang rett etter årsskiftet. Da fikk vi bl.a. vite at nærmere 2/3 av Norges befolkning mente at DNO&B står for stor kvalitet og for stor kunst.

Det ga jo mersmak.

Tom Remlov
Administrerende direktør