Publikumsutvikling

Det er et relativt nytt begrep i norsk kulturliv, dette - publikumsutvikling. Det er en oversettelse av det engelske audience development, og er en sekkebetegnelse for teknikker og tiltak som skal gi oss et både større og bredere publikum. I politikken har det sitt motstykke i kravet om inkludering - om at det offentlige finansierte kulturlivet skal favne alle. 

Januar 2013

Dette er en tenkemåte som i mange kretser skaper kontrovers. Er det ikke en fare for at et så dominerende fokus på publikum vil skje på bekostning av kunstnerisk kvalitet og fordypning? Er ikke denne evindelige inkluderingen egentlig bare et annet ord for kommersialisering? Kan det ikke være nok at operatilbudet når operaelskerne? Og for den saks skyld: kan ikke folk få slippe, enten de er etniske nordmenn eller innvandrere, å måtte utsettes for kulturuttrykk de ikke kjenner seg hjemme i?

For egen del kjenner jeg ikke en eneste kunstner verdt sitt salt som ikke ønsker seg et størst mulig publikum. Og er det en institusjon det dreier seg om, som for eksempel Den Norske Opera & Ballett, med stor aktivitet året rundt, hver eneste dag, og en kjernevirksomhet som innbefatter flere kunstarter og et mangfold av uttrykksformer, vil det ikke bare være en selvfølge å favne vidt, men også å søke å gjøre seg tilgjengelig for flest mulig.

Her hos oss driver vi derfor med målbevisst publikumsutvikling. La meg by på noen raske eksempler.

I fjor vinter besøkte den pakistanske sangstjernen Rahat Fateh Ali Khan Norge. Med sin særegne blanding av bollywood og tradisjonsmusikk spilte han for to smekkfulle hus på vår Hovedscene. Det var samme program på begge, men ettermiddagskonserten var dominert av familier i både to og tre generasjoner, mens vi på kvelden hadde et urbant voksenpublikum. På den siste gikk jeg litt rundt i foajeen for å kjenne på stemningen, og overhørte da en ytterst velkledd herre utbryte til sitt følge: "Jøss, hele Oslo er jo her!" Og jeg tror virkelig han hadde rett - hele hans Oslo var her: I løpet av denne søndagen i januar hadde et fullverdig snitt av byens indiske og pakistanske befolkning funnet veien til oss. For de fleste var det trolig første gang de besøkte Operaen. Men jeg er overbevist om at det ikke var siste. Det vil si, jeg vet det: I en publikumsundersøkelse vi gjorde nylig svarte hele 43% at det som sikrest ville få dem til å oppsøke en opera- eller ballettforestilling, var å ha vært i Operaen på noe annet først.

I samme periode spilte vi Stefan Herheims enestående oppsetning av La Bohème. Puccinis klassiker hører selvsagt til kjernerepertoaret i operakunsten, og den pådrar seg garantert et stort publikum av operakjennere, hvorhen og hvordan den enn settes opp. Men i Herheims moderne nytolkning vakte den interesse langt utenfor kjernepublikumet, og det er kanskje Herheims mest brennende ønske med alt han skaper: å gjøre operakunsten gyldig og relevant også for andre enn de som tar den for gitt. Dette er jo rendyrket publikumsutvikling. Derfor var det også spesielt gledelig at vi med nettopp denne oppsetningen fikk gjennomført et forsett vi lenge har hatt - om en direkteoverføring til kinoer over hele landet. Lørdag den 4. februar satt det over seks tusen mennesker fordelt på nærmere femti kinoer fra Lindesnes til Kirkenes og fulgte den Bohème-forestillingen vi akkurat da spilte her på Operaen. Og ikke nok med det: bare noen uker etterpå ble den sett av ytterligere 40 000 mennesker, i opptak på NRK-tv. Slik gjorde vi Puccini tilgjengelig, i alle ordets betydninger.

Et naturlig tredje eksempel er danseoppsetningen King Wings vs Nasjonalballetten, der et knippe av våre klassiske skolerte toppdansere møtte medlemmene av Hip Hop-gruppen King Wings Crew i et sprutende energisk crossover-show. Den spilte vi sent i juni, etter feriestart for mange, men for fem fullsatte hus. Og vi kommer garantert til å sette den på repertoaret igjen. Impulsen til denne oppsetningen var vår nye ballettsjefs nysgjerrighet på nye og andre former for dans og danseteknikk, i dette tilfellet break-dansen, med sitt opphav i amerikansk ghetto-kultur.

Resultatet var "forestillingen du kan ta med barna dine på dersom du vil få dem til å bli glad i dansekunst for resten av livet", som Dagbladets anmelder skrev. Og det var nettopp det som skjedde - her kom bestemødre på nitti i følge med guttunger på fem. Nok en gang, altså: ingen motsetning mellom nyskapende arbeid og utviklingen av et nytt publikum. Tvertimot!

Fra 2010 til 2012 har vi doblet antallet nordmenn som har sett en eller flere forestillinger på Operaen. Det var kanskje det mest oppsiktsvekkende funnet i den siste publikumsundersøkelsen vår. Og doblingen har skjedd innenfor alle grupper, enten det gjelder alder, bosted, økonomi eller utdanning.

Vi har med andre ord et publikum i rivende utvikling.

Tom Remlov
Administrerende direktør