Sambygdinger

Oktober 2009

Disse linjer skrives en sen kveld etter å ha opplevd Leif Ove Andsnes i samspill med Det Norske Kammerorkester her på Hovedscenen i Operaen. Han var i praktslag, og Kammerorkestret fylte rommet rundt ham med både vellyd og temperament. Salen var smekkfull og alle fikk oppleve det vi var kommet for: en prestasjon i verdensklasse. Men – var det nå egentlig dette som hadde lokket folk ut en hustrig søndagskveld i oktober? Hvorfor var det da ikke like fullt uka før, da verdensstjernen Anja Harteros gjestet oss? Hennes prestasjon høstet faktisk enda større kritikerjubel.

Jeg tror forklaringen er like enkel som den er lett å overse: Andsnes er ikke bare en enestående kunstner – han er også en av oss. Hans indre tonefølge er norsk, bildene han bærer på og som han legger inn i sin musikk er bilder vi også vil oppleve som våre, hans livsfølelse er en vi kjenner oss trygge på å forstå. Dette går vi bare ut fra som en selvfølge. Uten å tenke over det syns vi at vi gjenfinner oss selv i ham. Sagt på en annen måte: vi er sambygdinger, Andsnes og vi. Gjennom ham synes vi derfor at vi får en ekstra inngang til musikken. Denne mekanismen gjør seg i høyeste grad gjeldende i all den lokale operavirksomheten som foregår her i landet - enten det er på Fredriksten i Halden eller på Steinvikholmen i Stjørdal, eller det er i teatersalen i Brumunddal, på gamle Festiviteten i Kristiansund eller i det ufattelige nye operahuset i Nordfjordeid, for nå bare å nevne noen særlige aktive steder: Det store flertall av de medvirkende er mennesker som publikum i salen vil kjenne som sine egne. Og selv om det vel også godt kan inntreffe prestasjoner i slekt med en Andsnes, så er ikke dét poenget. Det vi får er prestasjoner publikum kan kjenne seg igjen i. 

Dette er grunnleggende i all kunstopplevelse. Vi må ha holdepunkter. Det kan være en gjenkjennelig historie, eller en karakter vi drar kjensel på, eller et tema som vekker gjenklang. Men det mest virkningsfulle er å kjenne slektskap med den som gir oss opplevelsen: med utøveren – eller kunstneren. Med utøveren som garantist får vi både mot og lyst til å ta selv de mest krevende verker inn over oss.

På den måten har denne virksomheten en betydning det er vanskelig å overvurdere. Det var slik opera - og ballett - begynte her i Norge for over 200 år siden, i ”musikkselskaber” og ”dramatiske selskab”, og hvert eneste år gjør dagens lokale kompanier operakunsten tilgjengelig for svært mange mennesker som trolig ellers ikke ville ment at dette var noe for dem. Anført av entusiastiske sambygdinger på og bak scenen blir et stort publikum lokket med på det som kanskje nettopp er den mest krevende av alle kunstarter.Dette er det publikummet som i neste omgang blir vårt i Bjørvika.  Og dette er den virksomheten, slik den har sitt gjensvar i danseglede og lokale dansemiljøer over hele landet, som har gitt oss vårt fantastiske nye operahus – et hus som har gjort oss alle til sambygdinger.

På vei ut fra Andsnes ble jeg presentert for en venninne av en bekjent jeg var sammen med. Som det gjerne tilligger meg spurte jeg om hun var ofte her hos oss? - Jo, nei, det var nå ikke blitt til det, da. - Så hun var kanskje ikke så interessert i opera og ballett? - Nei, så ille var det da ikke. - Men huset hadde svart til forventningene? - Jo visst. Og så var det Leif Ove, da. Hun måtte nå følge med på ham, syntes hun. Hun var jo fra samme plassen. Damen hadde slipt karmøydialekten helt av seg og hadde virkelig ingen spor av sitt opphav. Men sambygdingen sin skulle hun oppleve, når han nå endelig inntok Operaen.

Tom Remlov
Administrerende direktør