Scenekunstens triumf

Mars 2009

Det tidligere Monty Python-medlemmet Terry Gilliam har i mange år forfulgt en drøm: Han vil lage en filmversjon av ”Don Quixote”. Så langt har det bare ført til en dokumentarfilm om hvor umulig oppgaven har vist seg å være, der blandingen av uheldige omstendigheter og feilslåtte idéer overgår Monty Python på sitt beste, og der Gilliam selv fremstår som den reneste Quixote, i håpløs kamp med en fortelling og en figur som ikke vil underkaste seg kameraets krav.

Typisk nok har Gilliam ikke gitt seg, og for bare noen måneder siden uttalte han til et bransjeblad at han nå hadde knekket koden og var på jakt etter penger til et nytt forsøk. Jeg tviler på om han vil få noen med seg. 

Men det er mange filmskapere som forgjeves har forsøkt seg på Cervantes’ klassiker. Størst advarsel skulle det kanskje ligge hos Orson Welles, denne filmkunstens gigant, som med ”Citizen Kane” etterlot seg et verk ingen til nå har kunnet måle seg med, men som etter over ti års filming i både Mexico og Spania, og stadig nye manusversjoner, måtte oppgi sitt forsett om å gi filmhistorien en ”Don Quixote”.

I ballettens verden, derimot, har den ulykksalige spanske ridder åpenbart følt seg hjemme. Den første kjente ballettversjonen av romanen ble oppført i Wien så tidlig som i 1740, og siden har nye oppsetninger fulgt tett på hverandre, den ene mer populær enn den andre, og med særlig hyppighet i russisk kultur, der også vår versjon jo har sitt opphav. 
Jeg tror ikke egentlig denne forskjellen mellom film og dans er så mystisk. 

Don Quixote er en fantasifigur. Ikke bare er han en fantast, henfallen til fantasier om verden omkring seg – han eksisterer egentlig også bare fullt ut i en leser eller tilskuers fantasi. Slike skikkelser har filmen vanskeligheter med. Det kameraet avfotograferer vil som regel binde fortellingen til en gjenkjennelig virkelighet, eller – i disse animasjonstider – til en komplett eventyrverden. Den tapre ganger Rosinante blir dermed enten en ganske alminnelig hest, eller et fabeldyr. Ingen av delene stemmer helt. 

Slike problemer har vi ikke i scenekunsten. Det som utspiller seg her hos oss får bare mening gjennom vårt publikums meddiktning, og den virkeligheten sal og scene til en hver tid går sammen om, er den som gjelder. Den trenger ikke ligne på noe som helst annet. Alle vet også at det er et avtalt spill de er med på. Her er alt mulig og alt gyldig. 

Og dette er i særlig grad tilfellet for balletten. Med sine tåspisstrinn, svimlende piruetter og umulige sprang opphever den menneskets naturlige begrensninger og skaper ytterst stiliserte billedforløp, der det ikke bare er mulig men nødvendig for publikum selv å danne seg sine fortellinger. Slikt gir fabulerende frihet, på begge sider av ”rampen”.

Nettopp slik fabulering er det Cervantes også innbyr til, og da er det nok ikke så rart at hans verden har vært et så rikt forråd å øse av for dansekunstnere opp gjennom århundrene.

Tom Remlov
Administrerende direktør