Valget

September 2009

Kulturlivet vies gjerne stor plass i media, og under første del av årets valgkamp kunne det synes som kulturpolitikken også skulle komme til å spille en større rolle enn ved tidligere valg. Når det likevel ikke ble slik, er det ganske så forståelig: Det offentlige bruker betydelige beløp på kunstnere og kulturinstitusjoner, men i et samfunnsmessig perspektiv er det skillemynt det handler om. Som tidligere barne- og familieminister Matz Sandmann skal ha sagt til sin daværende kollega i kulturdepartementet, Åse Kleveland: ”Med et kutt på fem kroner i den månedlige barnetrygden, kan vi fullfinansiere alle dine saker!”. Selv radikale endringer i kulturpolitikken har derfor liten konsekvens for de sakene der det står mye på spill og der vi alle føler oss direkte berørt, som helse, skole og miljø.

Dette er nok også forklaringen på hvorfor kulturlivet selv ikke engasjerte seg tydeligere i valgkampen. Uansett hva partiprogrammene forteller, og hva politikerne kan få seg til å mene i kampens hete, var det få som virkelig trodde en ny regjeringskonstellasjon ville ført til en reell forverring av våre vilkår. I flere sammenhenger har for eksempel Fremskrittspartiet sagt de mener Operaens tilskudd bør reduseres med 100 millioner. Men en slik ”besparing” ville jo ikke ha noen som helst betydning for samfunnsøkonomien – i et storpolitisk perspektiv ville grepet derfor bare bli en ren demonstrasjon. Og ville dét være verdt det, for en statsråd som i egenskap av eier så selv måtte rydde opp? 

For slik er realiteten: Størstedelen av norsk kulturliv har det offentlige som eier – i en eller annen betydning av ordet. Det er dette som er den nordiske modellen. Vi har ikke et stort nok marked til å finansiere noe annet enn den aller mest kommersielle kunsten. Selv i våre naboland, der de har en mye lengre tradisjon for både mesénbidrag og næringstenkning i kulturen, er det en selvfølge at ansvaret for fullverdig kvalitet og mangfold i kulturlivet hviler hos fellesskapet. Og når det ikke finnes noe alternativt økonomisk fundament – hvilke deler av vårt kulturliv er det en faktisk konsensus om at vi godt greier oss uten? Så konkrete spørsmål har ingen av valgkampens debatter våget å stille. Selvsagt ikke. 

Samtidig er det jo et paradoks at ikke flere av oss kulturarbeidere tonet flagg i den verdi-kampen et valg også er. Var det fordi vi synes vi bedriver verdi-kamp ved det vi skaper – hver eneste dag? Jo, sikkert det òg. Men å være eid av det offentlige betyr også at det er viktig å kunne ha en fortrolig dialog med den som til hver tid forvalter fellesskapets midler. I så måte kan en for tydelig partitilhørighet fort komme i veien for en. Dette skal nok vedgås som en svakhet ved vårt nordiske system.

Nåvel. Jeg sa vi trolig ikke fryktet reell forverring. Men alle håpet selvsagt på en forbedring. Og her må det være lov å gjøre som vår høye beskytter hennes majestet Dronning Sonja gjorde i sin tale til Den Norske Opera & Ballett under 50-årsjubiléet to dager etter valget, da hun kastet et skrått men fast blikk på kulturministeren og minnet de rødgrønne på det fornyede Kulturløftet. 

Det ble kunngjort noen måneder før valget og signaliserte økt satsning på Nasjonalballetten, en tydeliggjort forventning om et internasjonalt nivå for Nasjonaloperaen, samt en styrking av operavirksomheten i resten av landet. 

Dette blir vi svært gjerne med på – alt sammen.

Tom Remlov
Administrerende direktør