Grete Sofie Borud Nybakken

Intro

Grete Sofie Borud Nybakken gjorde sin hovedrolledebut høsten 2017 i Moum Aunes nyskapte Hedda Gabler. Hun fikk strålende kritikk for tolkningen av rollen hvor hun selv var medskapende til egen koreografi. Dance Europes anmelder skrev om premieren: «From the moment Borud Nybakken appears, the audience is in thrall to her. Her outstanding portrayal is memorable not only for her excellent dancing, but for her chilling interpretation of a woman who is ruthless and selfish. (...) It really is a star turn, one that may be career defining for her».

I 2014 gjorde hun seg sterkt gjeldende som Regine i Moum Aune og Espejords Ghosts — Ibsens Gengangere, men var allerede som barn med i flere av Nasjonalballettens oppsetninger, ikke minst danset hun rollen som Lille-Clara i Nøtteknekkeren. Hun var elev ved Ballettskolen fra 2000 frem til hun i 2008 kom inn på Londons Royal Ballet School. Etter at hun ble uteksaminert derfra våren 2011, ble hun praktikant i Nasjonalballetten, og fast ansatt fra 2014.

I Nasjonalballetten har Borud Nybakken danset alt fra klassisk ballett til nyskapt samtidsdans. Hun har fylt rollene som både Clara og Sukkerfeen i Nøtteknekkeren og Skjønnhetens fe i Tornerose. Hun har danset fremtredende partier i Øyens Petrusjka, Bjørnsgaards Daphnis et Chloé og Poly Poly, Duatos Without Words, Haagenruds Picture A Vacuum og vært demi-solist i Balanchines Symfoni i C. Hun har også danset i Kyliáns Falling Angels og No More Play, Forsythes The Vertiginous Thrill of Exactitude, og Ekmans A Swan Lake, samt gjort roller som som Lescauts elskerinne i MacMillans Manon, Myrtha i Giselle, og Kitty og Prinsesse Sorokina i Anna Karenina.

Borud Nybakken vant Anders Jahres pris for yngre kunstnere i 2014, og mottok i 2010 prisene The Dame Ruth Railton Award og The Choreogragraphic Development Award ved Royal Ballet School. I 2008 kom hun til finalen i ballettkonkurransen Prix de Lausanne i Sveits og vant Stora Daldansen i Sverige. Hun begynte som aspirant i Nasjonalballetten 1. august 2011 og ble fast ansatt i august 2014.

Fremtidige opptredner

Intervju

SNAKKER MED HELE KROPPEN

Det sies at kroppsspråket utgjør 90 prosent av kommunikasjonen når vi snakker sammen. I hovedrollen som Hedda Gabler må Grete Sofie Borud Nybakken presse det opp til 100 prosent.

— Å fortelle en historie uten ord kan være vanskelig og det kan være lett, avhengig av hva du vil si. Å fortelle en detaljrik setning ord for ord, kan man ikke gjøre med dans. Men mange følelser uttrykker vi raskere og mer presist med kroppsspråket enn med ord. Når man kan snakke med hele kroppen, får kommunikasjonen en ekstra dimensjon, sier Grete Sofie Borud Nybakken.

Det var ingen kultur for dans i familien da Grete Sofie vokste opp i Fetsund. Men hun ble med en kusine på knøtteballett i toppetasjen på Strømmen Storsenter og ble fort bitt av basillen. Hun fikk plass på Ballettskolen i Operaen, gjorde seg bemerket både i Nøtteknekkeren og konkurranser. Etter tre år på Royal Ballet School i London fikk hun plass i Nasjonalballetten høsten 2011. Da Ibsens Gengangere ble omskapt til dans i 2014, fikk Grete Sofie en viktig birolle. Denne gang har hun hovedrollen, med en koreografi hun i stor grad har skapt selv.

— Det vanlige i ballett er at fasiten er klar, koreografen bestemmer hver minste detalj. Her har prosessen vært helt annerledes. Det finnes ingen ferdige dansetrinn. Alle danserne har formet sin egen karakter, gjennom arbeid med teksten og mye improvisasjon. Det gjør at hver karakter har fått et veldig personlig uttrykk. En koreograf som forteller deg hva du skal gjøre, vil aldri oppnå det samme resultatet, samme hvor detaljert hun instruerer,

Men har dere improvisert dere langt bort fra Ibsen?

— Nei, ikke i det hele tatt. Vi holder oss til originalteksten, men vi har tolket den og tatt mange kunstneriske valg. Vi har flyttet på noen scener, og valgt å blåse opp ting som bare blir nevnt eller antydet, fordi det hjelper med å fortelle historien. Vi kombinerer dansescener med rene teaterscener. Det er vanskelig, men jeg håper vi får det til.

Hva har regissør Marit Moum Aunes rolle vært i dette?

— Hun har en helt unik metode. Basert på Ibsens tekst gir hun oss oppgaver å løse, plukker fra råmaterialet vi improviserer frem, og setter det sammen på en meningsfull måte. I tradisjonell koreografi gjør ofte flere dansere bevegelser samtidig. For Marit handler alt om å fortelle en historie. Da må hver bevegelse ha en betydning, være en reaksjon på den forrige. Det er mer en teatertankegang enn vi er vant til.

Så du må være like mye skuespiller som danser?

— Ja, men i hele min dansekarriere har jeg hatt en forkjærlighet for å fortelle historier. Jeg har aldri vært en fan av bare å vise frem teknikk. Jeg har alltid likt å tolke en karakter, og å finne betydningen bak trinnene. Å fortelle noe gjennom dans. Og derfor er dette mitt livs store sjanse. Det er noe veldig spesielt å få lage sin egen tittelrolle, og med en så spesiell og komplisert historie som Hedda Gabler. Det tror jeg kanskje aldri kommer til å skje igjen. Så jeg suger til meg alt jeg kan lære, som en svamp.

Hvem er egentlig Hedda Gabler?

— Å komme frem til én tolkning av hvem Hedda er, er omtrent umulig! Jeg har sett intervjuer med store skuespillere som sier at selv om de har spilt stykket flere ganger, forstår de fortsatt ikke hva som foregår i hodet hennes. Min tolkning sitter like mye i kroppen som i hodet, og er vanskelig å uttrykke med ord. Men jeg vet i alle fall at Hedda er en person som er ekstremt skuffet over hvordan livet har blitt. Hun har fått forventningene sine knust. Og hun reagerer på dette ved å bli veldig slem. Hun er sjalu, manipulativ og følelseskald. Hun bruker mesteparten av tiden sin på å ødelegge for andre. Det hun gjør er å leke med mennesker. Sette dem opp mot hverandre, sette i gang ting med ord og se hvordan det går. Men det hun setter i gang får så store konsekvenser at hun selv blir dratt med i dragsuget.

Det er over 125 år siden Ibsen skrev skuespillet. Hvorfor fortsetter Hedda å fascinere oss i dag?

— Hun er utrolig kompleks og vanskelig å forstå. Rollen kan spilles på vidt forskjellige måter. Det store spørsmålet er: Forstår Hedda
konsekvensene av det hun gjør? Mener hun virkelig å skade menneskene rundt seg? Er det en lek, hvor hun sier og gjør ting på impuls? Eller er hun virkelig så kalkulert og så ond? 

Ja, hva mener du?

— Hedda har mange muligheter til å komme seg ut av det hun har satt i gang. Men hun maler seg til slutt inn i et hjørne. Hun klarer ikke å innrømme at hun har tatt feil. Og hun
er utrolig opptatt av samfunnet, hvordan hun fremstår. Til slutt ser hun bare en utvei for å bevare en viss verdighet. Det som tar livet av Hedda til slutt er stoltheten hennes. 

Er det noe i Hedda du kjenner igjen i deg selv?

— Haha, ja, dessverre. Jeg kjenner meg igjen i noen av de stygge sidene hennes, noe jeg tror de aller fleste gjør hvis de er ærlig med seg selv. Sjalusi, skuffelse og frustrasjon er en del av hverdagen, og vi har alle hatt de følelsene, selv om det ikke er så lett å innrømme det ovenfor seg selv. Vi har alle litt av Hedda i oss.

Hva kan publikum forvente seg når teppet går opp?

— En fusjon av ballett og teater, med masse drama. Jeg er veldig stolt av forestillingen vi har laget, og jeg håper og tror at det blir en fin opplevelse for publikum. Vi håper at folk går fra forestillingen og føler at de har opplevd noe ekte. Noe som får dem til å tenke over seg selv, sitt eget liv, og hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre.

Kan man lære noe av å se dans?

— Definitivt.