March 22 –May 4

Don Giovanni

The opera of operas

Intro

Don Giovanni, often called the opera of operas, has inspired thinkers from Lord Byron to Kierkegaard and is considered to be the most influential music drama before Wagner. This is due in large part to the main character. Don Giovanni is attractive and repulsive at the same time, a personality who with his unscrupulous honesty recklessly lives out his urges and satisfies his desires. Those who meet him find themselves in an intractable dilemma: they cannot live with Giovanni, nor can they live without him.

Mozart and Da Ponte's opera play out the conflict between reason and passion, the laws of society and the freedom of the individual. Don Giovanni finds himself at the point of intersection between the feudal society and the modern day, which is also reflected in Mozart's music, from the grand arias and expressive recitatives of baroque opera to the living personal characteristics and pioneering orchestration that points towards the 20th century.

Director Thaddeus Strassberger makes a return visit following excellent reviews for his productions of The Marriage of Figaro and The Rape of Lucretia. In the title role we have Germany's Michael Nagy, who after singing Wolfram in the Norwegian National Opera's production of Tannhäuser was invited to sing the same role at the Bayreuth Festival.

    Roles

    Main roles

    • Don Giovanni

      Michael Nagy
      Playing the following days
      • 22. Mar 2014
      • 24. Mar 2014
      • 29. Mar 2014
      • 31. Mar 2014
      • 2. Apr 2014
      • 4. Apr 2014
      • 7. Apr 2014
      • 12. Apr 2014
    • Don Ottavio

      Marius Roth Christensen
      Playing the following days
      • 22. Mar 2014
      • 24. Mar 2014
      • 29. Mar 2014
      • 31. Mar 2014
      • 2. Apr 2014
      • 4. Apr 2014
      • 7. Apr 2014
      • 12. Apr 2014
      Simon Bode
      Playing the following days
      • 28. Mar 2014
      • 1. Apr 2014
      • 5. Apr 2014
      • 8. Apr 2014
      • 11. Apr 2014
      • 27. Apr 2014
      • 30. Apr 2014
      • 4. May 2014
    • Donna Elvira

      Marita Sølberg
      Playing the following days
      • 28. Mar 2014
      • 31. Mar 2014
      • 5. Apr 2014
      • 7. Apr 2014
      • 8. Apr 2014
      • 11. Apr 2014
      • 27. Apr 2014
      • 30. Apr 2014
      • 4. May 2014
    • Leporello

      Davide Luciano
      Playing the following days
      • 22. Mar 2014
      • 24. Mar 2014
      • 29. Mar 2014
      • 31. Mar 2014
      • 2. Apr 2014
      • 4. Apr 2014
      • 7. Apr 2014
      • 12. Apr 2014
    • Masetto

      Jens-Erik Aasbø
      Playing the following days
      • 28. Mar 2014
      • 1. Apr 2014
      • 5. Apr 2014
      • 8. Apr 2014
      • 11. Apr 2014
      • 27. Apr 2014
      • 30. Apr 2014
      • 4. May 2014
    • Zerlina

      Ingeborg Gillebo
      Playing the following days
      • 22. Mar 2014
      • 24. Mar 2014
      • 29. Mar 2014
      • 31. Mar 2014
      • 2. Apr 2014
      • 4. Apr 2014
      • 7. Apr 2014
      • 12. Apr 2014
      Silvia Moi
      Playing the following days
      • 28. Mar 2014
      • 1. Apr 2014
      • 5. Apr 2014
      • 8. Apr 2014
      • 11. Apr 2014
      • 27. Apr 2014
      • 30. Apr 2014
      • 4. May 2014

    Other roles

    Trailer and introduction

    Trailer Don Giovanni
    Premieresamtale Don Giovanni, med operasjef Per Boye Hansen, regissør Thaddeus Strassberger

    Synopsis

    Act I

    Leporello, Don Giovanni's servant, complains of his lot. He is keeping watch while Don Giovanni has broken into the Commendatore's home to have sex with his daughter, Donna Anna. While Leporello suffers the elements outdoors, inside Don Giovanni's adventure has turned violent. The Commendatore appears; he challenges Don Giovanni and is unwittingly killed. Giovanni and Leporello escape. Anna asks her fiancé, Don Ottavio, to avenge her father’s death.

    In the morning, Giovanni and Leporello encounter one of Giovanni’s former conquests, Donna Elvira, who is devastated by his betrayal. Leporello tells her she is neither the first nor the last woman to fall victim to Giovanni and goes on about his conquests all over Europe.

    Masetto and Zerlina celebrate their marriage. Giovanni flirts with the bride, telling her she is destined for a better life. He attempts to remove the jealous Masetto by offering to host a wedding celebration at his castle. Giovanni begins his seductive arts, but Elvira arrives and tells Zerlina to flee her suitor. She also warns Anna, who is still unaware of the identity of her father’s murderer and has asked Giovanni for help in finding the man. Giovanni, for his part, insists that Elvira is mad, and Anna and Ottavio wonder what to believe.

    As Giovanni leaves, Anna suddenly recognizes his voice as that of the murderer. Devastated but determined, she once more asks Ottavio to avenge her. He wonders how to restore her peace of mind. 

    Don Giovanni tells Leporello to organize a party for the wedding guests at his palace, and looks forward to an evening of drinking and dancing and the sweet fare amore.Meanwhile, Zerlina tries to pacify Masetto. Giovanni enters and leads them both to the party.

    Anna, Elvira, and Ottavio appear in disguise and are invited in by Leporello. In the ballroom, Giovanni dances with Zerlina, then tries to drag her into the adjoining room. When she cries for help, Giovanni blames Leporello. Anna, Elvira, and Ottavio take off their disguises and, along with Zerlina and Masetto, accuse Giovanni, who is momentarily surprised but manages to slip away.

    Act II

    Having exchanged clothes with Giovanni, Leporello takes Elvira on a night-time walk, leaving his master free to serenade her sister. When Masetto arrives with his friends to hunt down Giovanni, the disguised Don beats up Masetto. Zerlina finds her bruised fiancé and comforts him. 

    Later that night, Leporello – still believed by Elvira to be Giovanni – is surprised by Anna, Ottavio, Zerlina, and Masetto, who all denounce the supposed Don. Fearing for his life, Leporello reveals his true identity before making his escape. Ottavio proclaims that he will take revenge on Giovanni and asks the others to look after Anna. Elvira thinks about Giovanni, whom she still loves in spite of everything. In a cemetery, Giovanni and Leporello meet the shade of the Commendatore, who warns Giovanni that by morning he will laugh no longer. Giovanni forces the terrified Leporello to invite the shade to dinner. It accepts.

    Once again, Ottavio asks Anna to marry him, but she replies that she will not until her father’s death has been avenged. Elvira arrives at Giovanni’s palace and makes a last desperate attempt to persuade him to change his life, but he only laughs at her.

    The figure of the Commendatore enters and asks Giovanni to repent. He boldly refuses he is consumed by hellfire. Elvira, Anna, Ottavio, Zerlina, Masetto, and Leporello appear, contemplating their futures and the fate of an evildoer.

     

    En øyeblikkets ærlige forfører?

    Regissør Thaddeus Strassberger og musikalsk leder Patrik Ringborg i samtale med Terje Mosnes


    Historien vil ha det til at Mozart fikk på plass de siste notene til Don Giovanni først dagen før urpremieren 29. oktober 1787, eller enda verre: På selve premieredagen. Det er grunn til å anta at selv den feirede komponisten må ha kjent deadlinekloa krafse før begivenheten i Praha.

    Spol fram til Bjørvika, mars 2014. Tolv dager før premieren i Oslo er det ingen deadlinestress å spore hos regissør Thaddeus Strassberger og dirigent Patrik Ringborg. En lang prøvedag er nettopp over, og sammen med sangere, kor og et betydelig antall representanter for annen operafaglig spisskompetanse har de to føyd enda noen brikker på plass i det komplekse samspillet av lyd, lys og bevegelse som gjør en opera til en operaforestilling. Ikke alle utfordringer er ferdig taklet, bevares, men fortsatt er det mange prøvetimer igjen, og både dirigent- og regissørskuldre er beroligende lave der de to nøkkelmennene inntar det nøkterne møterommet «Tornerose» og villig vekk reflekterer over hvilken Don Giovanni de ønsker at publikum skal ta med seg ut i kvelden etter endt forestilling. 

    Don Giovanni som en øyeblikkets mann


    For legendefiguren Don Giovanni, eller Don Juan, er åpen for tolkning. Er han en uimotståelig sjarmerende kvinnebetvinger og adelig frifant som vi kan like, kanskje misunne litt og i all hemmelighet beundre? Eller skal vi diagnostisere ham som en voldelig, sexavhengig rundbrenner uten evne til å elske, en avstumpet overklasseramp som bare fortjener vår forakt, eventuelt medynk hvis vi definerer ham som syk?

    Strassberger vet hva han synes.

    – Don Giovanni er én, eller kanskje noe, som publikum bør gjenkjenne, både hos seg selv og som noe som eksisterer utenfor dem selv, begynner han og er ikke med på at den mytiske figuren utelukkende er drevet av sykelig erobringstrang. 

    – Nei, jeg tror Don Giovanni er en mann som elsker ideen om å leve ubeskjemmet i øyeblikket, uten å dra på en fortid eller bekymre seg om en fremtid, fortsetter han. – Alle de andre rollefigurene lever i fortiden eller snakker om det som skal skje, men Don Giovanni lever helt og holdent i nuet, uten refleksjon, metaforer eller poesi omkring gjerningene sine. Han er svært ærlig, og jeg tror han elsker hvert sekund av det han holder på med. 

    – Ser du ham som en opprører mot en knugende samfunnsmoral og hyklerske regler for sømmelig adferd?

    – Don Giovanni er ikke mot noe som eksisterer, han er for en ny måte å leve på, løst fra fortidens verdier, svarer Strassberger og trekker en original sammenlikning:
    – Han er som en Messias, en som skaper en ny måte å leve på. Slik vi snakker om verden før og etter Kristi fødsel, kan vi snakke om verden før og etter Don Giovanni.

    – Hva med Don Giovannis forhold til moral og moralske ansvar for egne handlinger?

    – Jeg tror han mener at moral bare eksisterer hvis du tror på hele den rådende, altomfattende samfunnsstrukturen. Lever du utenfor dette samfunnet, bryter du heller ikke dets regler. Du anerkjenner rett og slett ikke at disse reglene finnes.

    Patrik Ringborg nikker: – Å spørre om Don Giovannis moral, innebærer at vi må måle den mot noe som ikke er hans verden eller virkelighet, sier han. – Don Giovanni er sånn sett ikke umoralsk, men kanskje amoralsk.

    – Ifølge legenden hadde han ligget med om lag 1000 forskjellige kvinner rundt om i Europa og rundt 1000 til i Spania alene …– 2064 ved forestillingens begynnelse, presiserer Ringborg, – og det kan ha blitt enda flere i løpet av den. Jeg regnet på det, og kom til at det skulle en ny kvinne hver tredje dag i 20 år …

    – ... og fordi de fleste operaskikkelser lyver for hverandre og seg selv hele tiden, mens Don Giovanni er ganske ærlig, heller jeg i retning av å tro på ham, fullfører Strassberger.   

    Balansen mellom liv og død

    Oppsetningen av Mozarts mest dramatiske opera er Thaddeus Strassberger og Patrik Ringborgs første samarbeid. Fundamentet la de da de møttes i London i fjor for å diskutere hvilken versjon av operaen de skulle velge, og Ringborg forteller at det var viktig for ham å beholde den «lange» slutten fra Wien-versjonen, i motsetning til Praha-versjonen som slutter brått med Don Giovannis voldsomme død.

    – Og jeg la også vekt på at vi måtte finne en god balanse mellom det morsomme og det alvorlige i dette verket, som jo er mer spekket med drama, liv og død enn noen annen Mozart-opera, sier han.

    – Mozart legger inn flere musikalske sitater i «Don Giovanni», både fra Figaros bryllup og fra et par av sine samtidige komponistkollegaer?

     – Ja, det var vanlig å gjøre det på den tiden. Det han siterer, var kjente slagere, melodier som alle kjente, og det at han siterer seg selv, gjør det hele litt ekstra morsomt.

    – En skikk vi ikke er like vant til i dagens musikkteater?

    – Njaa … I tillegg til å dirigere, kommer jeg til å spille hammerklaver under forestillingen, og den som hører etter hva jeg spiller, kan nok komme til å oppdage ganske mange andre sitater også, sier Ringborg med et lurt glimt i øyet.

    Mytologisk samtid

    Legenden om adelsmannen/forføreren/libertineren Don Giovanni/Don Juan er atskillig eldre enn Mozarts opera, og har gitt støtet til flere fortellinger lagt til ulike tidsperioder. I Strassbergers valg av tid og sted inngår så vel tradisjonelt spansk hverdagsliv som moderne teknologi (mobiltelefoner) sammen med kvinnemoter som minner om Jackie Kennedy på 1960-tallet.

    – Jeg tror vi har laget vår egen tidsepoke, sier han, – kall det en slags «mytologisk» samtid. 

    – Si litt om hvordan dere samarbeider. Kom dere hit med resultatet av London-møtet som en streng oppskrift, eller skjer det store forandringer underveis i prøveprosessen? 

    Strassberger: – Jeg kom hit med en plan og ganske klart utformede scener, og etter at jeg ble kjent med besetningen, er fortsatt det meste intakt. Men noe av det mest spennende ved dette huset er jo at en regissør og en dirigent som jobber sammen har mulighet til å prøve ut en million muligheter. Så vi kaster ball hele tida: «Hvis du gjør det sånn der, åpner det for at jeg kan gjøre det på en annen måte her …», sånn holder vi på hele tiden.

    Ringborg: – Jeg hadde jo forberedt notene for orkesteret – dynamikk, artikulasjon, strøk – før jeg kom hit, og selv om det alltid er rom for nye ideer fra for eksempel sangerne, er det ikke sånn at jeg lager meg en oppfatning av hvordan jeg vil ha musikken først etter å ha truffet dem.Utfordringen for meg er først og fremst å få de klangene og fraseringene jeg ønsker. Det er så fort gjort å havne i en slags mainstream, men vi vet mye om hvordan denne musikken ble spilt på Mozarts tid og hvilke rammer vi kan bevege oss innenfor.

    – Her dere sitter nå, snaut to uker før premieren: Ser dere det ferdige resultatet for dere? Eller kan det fortsatt komme overraskelser?

    Strassberger: – Klart det fortsatt kan komme overraskelser. Men jeg føler at vi har grep om de fleste elementene, bortsett fra det aller siste: Publikumsreaksjonene på premieren. Kommer de til å le der vi tror? Kommer de til å like grepene våre? Publikumsreaksjoner er viktige elementer i enhver forestilling.Men ja, jeg kan se for meg det ferdige resultatet. Det som vi – regissør og dirigent – forsøker gjennom hele prøveperioden, er å samle og konsentrere all energien inn mot ett punkt. Tenk deg forestillingen som en laserstråle som til å begynne med sender ut masse lys i alle retninger, og som vi, prøve for prøve, samler og konsentrerer inntil den, på selve premierekvelden, står der som en helstøpt stilistisk og estetisk visjon.

     – Og så, når Don Giovanni står der og dirrer, ferdig justert, setter dere kursen mot nye oppgaver?

    – For meg er det Die Frau ohne Schatten, Daphne og Rosenkavaleren i Kassel og Göteborg i løpet av fem måneder, sier Ringborg, som også har to svenske uroppføringer av operaer på programmet for sesongen 2015/2016.

    – Jeg skal til Jekaterinburg i Russland med Philip Glass’ Satyagraha og deretter til London og Royal Opera House Covent Garden for å sette opp I due Foscari med Placido Domingo.  Jeg bor i London nå, men det blir første gang i hele min karriere at jeg skal jobbe i samme by som jeg bor i. Det gleder jeg meg til, slutter Strassberger.

     

     

    Hjerteknuseren

    Don Giovanni forfører og forderver, både kvinnene han jakter på, og sangerne som gestalter ham.
    Av Siri Lindstad

    – Dette er en ikonisk, men dødstung rolle som krever mye erfaring, sier Audun Iversen. Han var ferdig med utdannelsen sin ved Opera Akademiet ved Det Kongelige Teater i København i 2008. Bare to år senere, høsten 2010, turnerte han England i rollen som Don Giovanni, i en oppsetning ved Glyndebourne on Tour.

    – Jeg tenkte underveis i prøveforløpet at når produksjonen var ferdig, skulle jeg legge vekk rollen i mange år, og det har jeg da også gjort. Jeg har rett og slett takket nei til å gjøre den igjen når jeg har blitt spurt. Jeg trengte å la rollen modnes, men nå begynner det kanskje å bli på tide å grave den fram igjen.

    I England opplevde Iversen til sin store skrekk å bli buet på etter generalprøven.– Jeg trodde jeg hadde gjort tidenes dårligste rolletolkning og at karrieren nå var over. Men så lærte jeg til min lettelse at hvis man spiller en skurkerolle i England så hender det ofte at den rollen blir buet ut i applausen, i alle fall om han har vært slem nok. Så etter hvert lærte jeg meg å ta det som en kompliment.

    Tar for seg

    Don Giovanni tar og tar. Han tar plass på scenen, og han tar for seg av menneskene rundt seg. 
    – Man må prøve å framstille ham sympatisk innimellom, slik at publikum ser hva det er damene faller for. Men egentlig er han ikke sympatisk i det hele tatt. Det gjør det til en krevende, men også morsom rolle, sier veteranen Knut Skram. Han har gestaltet forføreren en rekke ganger, i Italia, Canada og Tyskland, og to ganger ved Den Norske Opera.
    En gang sang han så lidenskapelig at han ikke merket at han slo beinet i scenegulvet. Det måtte operasjoner til for å reparere skadene som oppstod.

    – I Barthold Halles oppsetning i 1971 sang vi på norsk, husker jeg. Seksten år senere, i 1987, hadde jeg igjen rollen, denne gangen i regi av Göran Järvefelt. Det var en fantastisk oppsetning med en rekke nye grep.

    Järvefelts valgte å framstille Don Giovanni som en tidløs outsider. I løpet av forestillingen beveger figuren seg inn i vår tid ved hjelp av nesten umerkelige endringer i klesdrakten. På slutten ender han opp som pønker.

    – Jeg tror jeg hadde seks-sju kostymeskift og skiftet parykk fire ganger i løpet av den forestillingen, og det er egentlig krevende nok bare å synge rollen. På samme tid var jeg med i en veldig tradisjonell oppsetning av stykket i Tyskland. Der hadde jeg bare to kostymeskift og én parykk, så det var rene ferien i forhold, forteller Skram.

    En bortskjemt Hollywoodstjerne

    Da Järvefelts produksjon ble satt opp på ny av Den Norske Opera i 2006, var det med Johannes Weisser som Don Giovanni. Han har gjort rollen flere ganger i Tyskland, Østerrike og Danmark, og har også gjort en innspilling av verket med Rene Jacobs som dirigent, til stor applaus, sin ennå unge alder til tross. Ifølge tidsskriftet Gramophone var det egentlige den renommerte britiske barytonen Simon Keenlyside som var tiltenkt rolle. Weisser var bare engasjert til de sceniske oppførelsene. Men dirigent Jacobs ble så begeistret for hva han fikk høre at han valgte den norske barytonen da innspillingen tok til for alvor.

    – Dette er en av de morsomste og mest utfordrende rollene man kan få prøvd seg på.  Man må få frem karakterens både sjarmerende og dypt usympatiske sider. Galskapen og dramaet som utspiller seg, spesielt i andre akt, er fantastisk spennende å få spille. Det er jo veldig mange måter å gjøre denne karakteren på, og jeg har vært med på ulike oppsetninger. Ofte gjøres Don Giovanni til en veldig diabolsk figur, men jeg tenker at han også kan minne om en bortskjemt Hollywoodstjerne, en egoist som bruker folk rundt seg, og er vant til å få alt han peker på.

    Verdens midtpunkt

    Don Giovanni inneholder mange resitativer, med ensemblesang der hovedrolleinnehaverens barytonstemme gjerne ligger under som en kontrasterende stemme.

    – Det er få lange linjer og lite yndig musikk å synge for tittelrollen, bortsett fra i den lille serenaden og litt i Don Giovannis aller siste scene. Samtidig skal du være på scenen det meste av tiden som verdens midtpunkt og virkelig føle at alt har deg som sitt gravitasjonssenter. Det krever en sterk scenisk tilstedeværelse og stamina, og du er nødt til å være veldig fokusert om du skal lykkes, sier Audun Iversen.– Veldig mye av karakteren formes i resitativene. Også musikalsk er det noe kameleon-aktig over Don Giovanni, synes jeg. Han stjeler andre karakterers musikalske temaer og bruker dem skamløst selv, sier Weisser.

    Tidligere oppsetninger av Don Giovanni ved Den norske opera:

    Premiere 02.02.62: Regi: Josef Witt
    Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    Scenografi og kostymer: Janos Horvarths skisser ved Marianne Horvath 
    I rollen som Don Giovanni: Ingvar Wixell / Carl-Axel Hallgren.

    Premiere 15.12.71: Regi: Barthold Halle
    Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    Scenografi: Arne Walentin
    I rollen som Don Giovanni: Knut Skram (1971, 1974, 1977, 1982), Claudio Nicolai (1974), Jerker Arvidson (1974), Oddbjørn Tennfjord (1982).

    Premiere 04.04.87: Regi: Göran Järvefelt
    Musikalsk ledelse: Heinz Fricke
    Scenografi og kostymer: Kathrine Hysing.
    I rollen som Don Giovanni: Knut Skram (1987,1988,1991,1993), Terje Stensvold (1987, 1993, 1995, 1997), Trond Halstein Moe (1995), James Martin (2001), Peter Mattei (2004), Johannes Weisser (2006).

     

    Dates

    Completed

    • Scene
      :
      Main House
    • Price
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 intermission

    March 2014

    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed

    April 2014

    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed
    Completed

    May 2014

    Completed