May 13 –June 2

La bohème

The immortality of love


Stefan Herheim’s version of Puccini’s La bohème caused the international opera scene to turn towards Oslo. Now this extraordinary production is finally back, with Marita Sølberg in the role of Mimì.

La bohème is about a group of young artists in the Paris of the 1840s who refuse to accept the harsh realities of life: the cold winter, poverty and illness. Instead, they flee into poetic dream worlds, creating beauty and new life from that which is apparently cold and dead. This provides them with a way to cope with life’s relentless reality, and its sorrow and pain.

In Herheim’s production, Mimì does not die of tuberculosis as in Puccini’s version, but of cancer. The anguish, grief and desperation of the original are therefore given new relevance to our time – as is the power of love and human creativity.

Huge success

The production was a huge success when it premiered in 2012, receiving glowing reviews in both the national and international presses. VG gave the performance 6/6, and NRK told the world to “take note!” The rest of the world offered up equal praise: “Herheim creates productions that are larger than life: intellectually charged but joyously theatrical,” wrote the New York Times, while academic journal the Opera Quarterly praised the production by dedicating column inches to four different reviews of it, written by some of the world’s foremost opera researchers.

One of 17 sold out performances was broadcast to cinemas across the country, and the production was later recorded for DVD release, which was deemed one of the Best Classical Music Recordings of 2012 by the New York Times.


  • Singing games for children
  • Free introduction one hour before the performance
  • Music Giacomo Puccini
  • Libretto Giuseppe Giacosa og Luigi Illica
  • Conducting Antonino Fogliani
  • Directing Stefan Herheim
  • Set design and costumes Heike Scheele
  • Lighting design Anders Poll
  • Dramaturg Alexander Meier-Dörzenbach


    Main roles

    • Marcello

      Yngve Søberg
      Playing the following days
      • 13. May 2017
      • 15. May 2017
      • 20. May 2017
      • 25. May 2017
      • 27. May 2017
      • 30. May 2017
      • 2. Jun 2017
    • Mimi

      Marita Sølberg
      Playing the following days
      • 13. May 2017
      • 15. May 2017
      • 20. May 2017
      • 25. May 2017
      • 27. May 2017
      • 30. May 2017
      • 2. Jun 2017
    • Rodolfo

      Marius Roth Christensen
      Playing the following days
      • 13. May 2017
      • 15. May 2017
      • 20. May 2017
      • 25. May 2017
      • 27. May 2017
      • 30. May 2017
      • 2. Jun 2017

    Other roles

    First picture

    A studio flat in Paris on Christmas Eve
    The poet Rodolfo and the painter Marcello are hungry and cold. Withno firewood, Rodolfo burns his own drama manuscript, but the stovefails to heat the room. The philosopher Colline arrives disgruntled,as it appears they are heading for a sad Christmas. Then the musicianSchaunard arrives with food, wine and money. The four of them preparea festive meal, which is disrupted when the landlord Benoitknocks on the door to demand the rent. The Bohemians cleverlydivert his attention, eventually send him on his way and then departto celebrate Christmas Eve in the Latin Quarter. Rodolfo sends hisfriends along first as he wants to finish working on a newspaper article.Hardly has he sat down before there is a knock at the door. Thistime it is a young woman, Mimì, who asks him to light her candle,which has gone out. She is clearly ill, so Rodolfo invites her to sit bythe fire and offers her wine. Mimì does not wish to disturb him, lightsher candle and is about to leave when she discovers that she has losther key. In the draft from the door both the candles are extinguished,and while looking for the key in the moonlight their hands meet.Rodolfo sees the most beautiful poetry he has ever seen in her paleface and asks Mimì to tell him about herself. Her real name is Lucia,she lives in a simple room, lives quietly and loves things that makelife poetic. The poet declares his love for her, and together they goout into the clear starry night.

    Second picture

    The same evening in the Latin Quarter in Café Momus
    The Bohemians are attracted by the many temptations in the Christmasmarket which is teeming with people. Rodolfo presents Mimì tohis friends. With careful scepticism they accept her into their circleand together they all go to the café. There Musetta makes a fabulousentrance as the new mistress of the rich gentleman Alcindoro. Theysit at the table next to the Bohemians. Indignantly, Marcello speaksloudly about the infamous frivolity of Musetta, making it clear to oneand all that she has broken his heart. However, Musetta does not hidethat fact that she still loves Marcello and wants him back, if only hecould swallow his wounded pride. She therefore treats Alcindoro likea lapdog until he leaves the café, and then throws herself in the armsof Marcello. Soldiers are marching by on their way to change theguard, and the people rush to jubilantly march after them. The Bohemianstake the opportunity to sneak away without paying the bill.

    Third picture

    A cold winter morning at the toll gate «La barrièred`Enfer»
    Rodolfo has lost his faith in Mimì. He avoids her and spends the nightin the inn where Marcello and Musetta make their living in the winter.Despairingly, Mimì comes to see Marcello and asks his advice. He promisesher to find out what is bothering Rodolfo and sends her home.Mimì hides, however, and overhears their conversation. Rodolfo accusesMimì of being flirtatious and unfaithful. But Marcello sees throughthis and demands the real story. In tears Rodolfo admits his helplessness.He is avoiding Mimì because he cannot stand seeing how theincurable illness is consuming her. Mimì’s presence is then revealedand Rodolfo now tries to make light of the fear he just expressed.Mimì understands why and starts to leave to make it simpler for him.But Rodolfo holds her back, and while Musetta and Marcello quarreland leave each other, they decide to be together until the arrival ofspring: Loneliness in the winter is worse than death.

    Fourth picture

    A spring day in the studio flat
    While Mimì and Musetta have taken up with others and are being courted by rich suitors, Rodolfo and Marcello are left bemoaning the loss of their loves. Schaunard and Colline arrivewith a loaf of bread and a herring, and the Bohemians prepare a Spartan meal spiced with gallows humour. Their playfulnessbecomes wilder until Musetta suddenly enters, followed byMimì, who she has found severely weakened in the street on herway to the studio. Only in the arms of Rodolfo does Mimì feel at home, and while Musetta and the others leave to fetch a doctor,she pledges her eternal love for him. Together they recall their first meeting. The others return reporting that the doctor is on his way. However, Mimì dies and in the reflection of her poeticface Rodolfo recognizes his loss.

    Mimì (Marita Sølberg) og Rodolfo (Marius Roth Christensen) våren 2017
    La bohème - Introduksjon

    En ny, gammel La bohème

    Av Stefan Herheim

    Første gang jeg så La bohème var på Operaen i Folketeateret. Oppsetningen hadde hatt premiere i 1963 og var av den "gode, gamle sorten“, med scenografi og kostymer av Hermann Bendiksen og i opprinnelig regi av Einar Beyron. Men da jeg så forestillingen i 1978 hadde Jens Christian Ek overtatt det sceniske ansvaret. Kari Andersen sto for til dels nysydde kostymer og datidens sjef på malersalen, Kåre Bromstad, hadde brushet opp Bendiksens dekorasjoner. Ingen av disse lever lenger i dag, men oppsetningen – som var en kjær gjenganger på Den Norske Opera i hele 44 år – lever fortsatt i manges minner. Med 205 spilte forestillinger frem til 2007 er den faktisk den mest spilte operaproduksjonen i Norge noensinne. 

    I årenes løp kunne man se et stort antall norske sangere i denne forestillingen. Lenge ble den kun sunget på norsk, men da Operaen på slutten av 80-tallet gikk over til å fremføre alle verk på originalspråket, kom også verdensstjerner som Mirella Freni, José Carreras, Inga Nielsen, Katia Ricciarelli og Angela Gheorghiu og gjestet i de ledende rollene. Fra 1998 til 2007 hadde Wilhelm Sandven regien. Han tilførte den en del nytt, men i samsvar med de naturalistiske original-kulissene forble det hele et ganske enkelt arrangement, som helt og holdent orienterte seg etter teksten. Den største utfordringen var å få kostymene til å passe etter å ha vært til omsøm og rens så mange ganger at de nesten ikke hang sammen.

    For meg og mange andre som så forestillingen om og om igjen, var det noe magisk ved denne oppsetningen, kanskje fordi den hadde overlevd seg selv så mange ganger og nærmest fremsto som et relikt fra en svunnen tid. Skeptikere mente derimot at denne typen fremførelser lot opera fremstå som en utdøende form for scenekunst. Men mange av de mest populære operaene som spilles med jevne mellomrom på verdens operahus vises i gamle, tradisjonelle produksjoner. Særlig har La bohème blitt offer for det man kan kalle en museal forvaltning av standardrepertoaret. Det er like mange grunner til det som det finnes ulike meninger om hvordan klassisk opera bør iscenesettes. 

    Puccini selv spekulerte i den overromantiserte forestillingen om pariserbohemens fattige men lystige tilværelse i kunstnernes og kjærlighetens by på attenhundretallet. Dette har utvilsomt bidratt til at La bohème ble så populær, men også til at nostalgiske og reaksjonære konvensjoner har preget fremføringspraksisen og tilslørt mange av mesterverkets dramatiske kvaliteter. De faretruende banale og sentimentale aspektene ved handlingen står i sterk kontrast til det som karakteriserer komponistens veristiske stil og dens krav om teatral troverdighet. Puccinis stadig vekslende, melankolske, nervøse, pinlig drastiske, plutselig groteske og hjerteskjærende tonespråk reflekterer alltid personenes følelser og tegner komplekse psykiske portretter av disse. Likevel er det de sødmefylte, romantiske klisjeene de fleste forventer når de går for å se La bohème. Dette har sin rot i ettertidens hang til å  nøytralisere og ufarliggjøre, henholdvis til å tabuisere det ubehagelige, fremmede og skremmende. Operakunstens største paradoks er at den stadig gir publikum anledning til å flykte fra den virkeligheten den faktisk gjenspeiler på en kritisk måte.

    Når selv den mest middelmådige eller minst troverdige fremføring av La bohème gjør dypt inntrykk på oss, er det fordi verket alltid formidler noe som sjokkerer oss på et eksistensielt plan. Trangen til eskapisme og sublimasjon driver også bohemene Rodolfo, Marcello, Schaunard og Colline på flukt fra det ubehagelige. De fremstår som suverene livskunstnere, men i møte med sykdom og død er de dårlig rustet til å takle virkeligheten. Og det er ingen tilfeldighet at døden preger La bohème fra første replikk. Puccini tematiserte sykdommen tuberkulose som bokstavelig talt tæret bort mennesker og som traumatiserte hans samtid. 

    Forfatteren, dramatikeren og regissør Susan Sontag påpeker at fantasiene som ble inspirert av TBC i kunst og litteratur på attenhundretallet, var et svar på sykdommens uhelbredelighet og uberegnelighet. Hun trakk derfor klare paralleller mellom den og hvordan kreft oppleves i vår tid: Også kreft vekker en dyp, gammeldags type frykt som er så umiddelbar at sykdommen moralsk sett oppfattes som smittsom. Bare navnet har en magisk kraft og kontakt med den kreftsyke oppleves ofte som et grensesprengende tabubrudd.

    Når vi med denne produksjonen nærmer oss La bohème på grunnlag av vår egen tid og virkelighet, gjør vi det i håp om å kunne gjenopplive den umiddelbare suggesjonskraften og betydningen dette verket engang hadde. Med hjelp av Den Norske Operas gamle La bohème-forestilling ønsker vi nå å kaste nytt lys over det som gjør Puccinis mesterverk udødelig.

    Kveldens protagonist er en mann som blir tvunget til å ta avskjed. Vi opplever Rodolfo i panisk angst for å miste kvinnen han elsker over alt. Hun kalles Mimì men heter egentlig Lucia. Når hennes lys slukner, tennes en fortærende ild i Rodolfos bryst. Han trenger inn i en poetisk drømmeverden, på flukt fra seg selv, sin avmakt og sin redsel, sitt sinne og sine skyldfølelser. Slik fremstår han som en  fortrengningskunstner som lever og ånder for sine illusjoner. Men i kraft av sin underbevissthets kreativitet finner Rodolfo veien tilbake til virkeligheten, til smerten og til sorgen. Dette gjør ham til en ekte livskunstner og til et menneske mange umiddelbart vil kunne identifisere seg med.

    Vissi d'arte, vissi d'amore?

    Av Alexander Meier-Dörzenbach

    Et nesten autentisk intervju med Giacomo Puccini i forbindelse med Stefan Herheims oppsetning av La bohème ved Den Norske Opera & Ballett.*  

    Som produksjonsdramaturg opplevde jeg den sjeldne ære å få en samtale med komponisten. Jeg traff Puccini under en pause i prøvene, og vi spiste begge godt og med synlig fornøyelse i operarestauranten med fjordutsikt. 

    Høystærede Maestro, DNO&B har nå en iscenesettelse av Deres La bohème, som for så vidt forteller historien ukonvensjonelt, da en tradisjonell oppsetning er integrert og blir kommentert i den nye. Hva synes De om det såkalte moderne regiteatret?
    Noen iscenesettelser er kjedelige, så når man nå prøver å bryte ut av den gamle tralten (med velberådd hu, og ikke bare fordi man vil ha noe nytt for enhver pris), synes jeg det er en god ting, som man kan trekke fordeler av. Jeg beundrer ethvert forsøk på en uvanlig oppsetning.

    Tilskueren blir i denne oppsetningen invitert til å oppsøke forskjellige virkelighetsnivåer ved hjelp av fantasien, på samme måte som Rodolfo her prøver å leve sitt liv.
    Hvor skal man lete? Og finner fantasien det sakrosankte, evige temaet? Vi trenger da ikke å strekke oss så langt, vi trenger ikke å vri hjernen for å prøve å finne noe nytt. Kjærlighet og smerte ble til samtidig med verden, og virkningen av dem kjenner vi godt. Vi må altså finne en historie som med sin kjærlighet og smerte griper og inspirerer oss i den grad at vi kan skape en opera av det. 

    Hva slags historier er det egentlig De setter musikk til?
    Den eneste musikken jeg er i stand til å komponere, er den om de små ting. Den gode Gud har berørt meg med lillefingeren og sagt: „Skriv for teatret; og vel å merke bare for det“ – og jeg har fulgt Den Høyestes råd. Hadde han bare bestemt meg for et annet yrke. Jeg har den store feilen at jeg bare komponerer når bøddelmarionettene mine tumler rundt på scenen.

    De snakker om  "bøddelmarionetter“ og gir dermed døden en spesiell stilling. Nettopp i La bohème ligger jo tragedien i den kvinnelige hovedrollens uhelbredelige sykdom.   
    I fjerde akt er alt det uviktige overflødig, og mens jeg komponerte så jeg at det beste var å gå rett på sak, hvilket vil si Mimìs død. 

    Mimìs død som det erklærte målet – det skaper en svært tung ramme om det hele – det er jo noe De er personlig fortrolig med. 
    Jeg har alltid båret rundt på en stor bør av melankoli. Det er ingen grunn til det, men slik er jeg nå engang, og slik er alle mennesker som har et hjerte og som mangler overfladiskhet.

    Er det også grunnen til at munterhet og sorg føres så tett på hverandre i slutten av fjerde akt?
    Episoden med de samlede bohemene er bare et kontrastmiddel. Hvis man ville, kunne man la Mimì gjøre entré rett etter at teppet går opp, men der ville folk pipe selv for en tale av Demosthenes, hvis djevelen skulle ha plassert ham der. Det er kanskje en spissfindighet fra min side, men i det øyeblikket da denne jenta, som har kostet meg så mye strev, dør, skulle jeg ønske at hun også husker litt på dem som var så inderlig glade i henne.

    Hvor mye av Deres egen biografi finnes i kunstverket La bohème?
    Når De ser teppet gå opp for første akt i La bohème, opplever De den fattige musikkstudenten Giacomo Puccini fra konservatoriet i Milano. Da jeg valgte Henry Murgers roman Scènes de la vie de bohème som grunnlag for en operatekst, ga jeg Illica, librettoforfatteren, i oppdrag å skape scenen nøyaktig etter min beskrivelse av dette fattigslige rommet der jeg bodde som student ved konservatoriet i Milano. Hver gang jeg hører La bohème, ser jeg denne triste utsikten for meg i ånden. Jeg frøs ofte så mye at jeg faktisk, akkurat som Rodolfo i operaen, en gang brente manuskriptene til min første komposisjon, for å varme meg. 

    Maestro Puccini fordyper seg nå i minner om sine ungdomsår, og frem til nå har vi allerede tømt to flasker utmerket toskansk landvin (en oppmerksomhet fra regissøren, da maestroen som kjent er gjerrig og DNO&B ikke dekker noen utgifter). Som lidenskapelig røyker er Puccini riktignok opprørt over røykeforbudet her, men etter å ha nytt noen sigaretter ute foran inngangen, er maestroen blitt temmelig sentimental. Vel vitende om at storrøykeren Puccini dør i 1924 etter en halsoperasjon på grunn av strupekreft, beholder jeg likevel med tilbørlig  respekt et „De“...

    Urpremieren på La bohème i Torino i 1896 var ingen stor suksess. Stemmer det at De slett ikke ønsket at operaen skulle oppføres der? 
    Jeg er på ingen måte tilfreds med at førsteoppførelsen fant sted i Torino, absolutt ikke! For det første har teatret dårlig akustikk, for det andre non bis in idem, for det tredje er det for nær Milano. Napoli, Roma burde vært de første byene.

    Men Deres Manon Lescaut var på samme dato nøyaktig tre år tidligere med sopranen Cesira Ferrani i hovedrollen en fenomenal triumf i  nettopp dette operahuset i Torino. Det var Deres store gjennombrudd -  Nyter De ikke populariteten?
    Hvis du visste hvor mye jeg lider! Jeg trenger så inderlig en venn, og jeg har ingen, og når det først finnes noen som liker meg, forstår han meg ikke. Jeg er så annerledes enn mange andre! Bare jeg forstår og føler med meg; men smerten bare fortsetter og gir meg ingen ro. Heller ikke arbeidet tilfredsstiller meg, og jeg arbeider fordi jeg må. Livet er et hav av tristhet, og jeg kommer ikke ut av det! Det er som om ingen er glad i meg: ingen, forstår du, og når man tenker på at så mange synes jeg er misunnelsesverdig! I dag er jeg enda tristere enn ellers. Uansett hvilken suksess kunsten skjenker meg, vil jeg aldri bli helt tilfreds, fordi jeg savner min kjære Mamma.

    Denne tårevåte samtalen i nikotinisert rødvinsrus blir meg noe ubehagelig,  så jeg trekker litt nervøst operaen frem i samtalen igjen. 

    Men tilbake til Torino i Februar 1896 – Arturo Toscanini dirigerte jo uroppførelsen, og 50 år senere gjorde han et opptak med NBC-orkesteret. Var han ikke for ung for en slik oppgave ved premieren?
    Han var bare 29 år den gangen. Tolkningen hans var mer enn en storslått gjengivelse – den var en virkelig gjendiktning. Han er et geni! Under hans tryllestav skinner min, Wagners og Verdis musikk, – måten han forvandler denne lyskraften i klang på, lar seg ikke beskrive. Toscanini dirigerer alt etter hukommelsen. Toscaninis tolkninger er rene undere, og hans uforlignelige hukommelse er en kosmisk åpenbaring. Toscanini er nær Gud når han dirigerer!

    Denne musikalske nærheten til Gud fører oss tilbake til døden. Den blir vist helt nådeløst, og den realismen som er så karakteristisk for Deres dramaer, synes ikke å bry seg om noen transcendens. På den måten motsetter La bohème seg egentlig de dekonstruktivistiske lesningene til det moderne regiteatret, selv om det her skjuler seg en virkelighet ved siden av verismen.  
    (Et noe irritert blikk) Jeg sa jo til deg at jeg vil få folk til å gråte: Det er det. Tror du kanskje det er lett? Det er forferdelig vanskelig. Husker du at vi en gang fant ut at hvis Mimì ikke hadde stukket fra greven, ville hun ikke hatt et så sterkt ønske om denne muffen, og at episoden med muffen –– slik den nå er –– var en innskytelse?! Du foreslo at hun skulle si det, eller enda bedre, la Musetta si det, som var stukket av fra sykehuset. Dette ble antatt med stor begeistring av både deg og meg, fordi man da kunne holde seg mer til virkeligheten i forhold til Mimìs endelikt. 

    Men virkeligheten i teatret er og blir et mangesidig begrep, da – for å sitere Paul Watzlawick– virkeligheten er det et stort nok antall mennesker er blitt einige om å kalle virkelig.  Og nettopp i kunsten kan det være bare ett enkelt menneske som bestemmer virkeligheten. Rodolfo i virkeligheten på scenen, tilskueren i verdens virkelighet ...
    Du har altså ikke annet  å gjøre enn å gripe hjerne, mot, tålmodighet og godvilje med begge hender.

    Maestro Puccini – mange takk for samtalen. 

    *Alle Puccinis uttalelser er autentiske i den forstand at de er hentet ordrett fra hans omfangsrike brevveksling, intervjuer og skriftlige opptegnelser.



    • Scene
      Main House
    • Price
      100 - 745 NOK
    • /
      1 intermission

    May 2017


    June 2017