Skip to main content
Shopping basket My page

Free digital screening

The barber
of Seville

Barberen i Sevilla / Photo: Agnete Brun
Duration
2 h 30 min

Free digital screening

Since we cannot perform productions for audiences in the auditorium, you can now enjoy this brand new production in your own living room – absolutely free!

The production will be available here until December 31. operaen-hjem-i-stua-barberen-400px.jpg


Figaro, Figaro, Figaro
This is the ultimate feel-good opera – with a completely new look! Rossini’s masterpiece is bursting with exuberant music, captivating comedy and ingenious disguises.

The young Count Almaviva is in love with Rosina, who lives with Doctor Bartolo. He would like to marry her, but Bartolo has plans of his own for her. The clever schemer Figaro sets out to help the young couple, and this leads to bribery, deception and comic entanglements. Will he succeed in unravelling all the knots to save the day – and love?

Comedy and tragedy go hand in hand

The characters all have their unpleasant side, showing us people’s selfishness, desire and greed. In this new production of the Barber of Seville, director Jetske Mijnssen’s aim is to take the story seriously, and show how comedy is always close to tragedy.

The Barber of Seville is one of three plays by Pierre Beaumarchais, and is a prequel to the Marriage of Figaro. In that play, Count Almaviva has won his countess, but it is not a happy marriage. Knowing this gives a different tone to Rossini’s comic opera about the young love between Rosina and Almaviva.

Ladies fainted

Gioachino Rossini was enormously productive, and left us an impressive 39 operas when he died in 1868. However, it is one title in particular that has given him his place among the truly great opera composers – the Barber of Seville. It made it to sixth place on the list of the most frequently performed operas in 2019, and is an example of the bel canto style, in which the singers impress us with arias sung at breakneck speed.

In France, Rossini was nicknamed “Monsieur Crescendo”, because of his liking for building the intensity of his music. It is said that several ladies had to be carried out of opera houses after fainting because of the intense power of Rossini’s music. The composer himself felt strongly that his music was something that should be enjoyed to the full: “We must not forget that enjoyment is the foundation and aim of the musical art. If the music does not move us, then what is the point of it?”

 

Kunstnerisk team og medvirkende

  • Musikk
    Gioachino Rossini
  • Libretto
    Cesare Sterbini, basert på Pierre Beaumarchais' drama
  • Musikalsk ledelse
    Tobias Ringborg
  • Regi
    Jetske Mijnssen
  • Scenograf
    Herbert Murauer
  • Kostymer
    Julia Katharina Berndt
  • Lysdesign
    Mark Van Denesse
  • Koreografi
    Lillian Stillwell
  • Medvirkende
    Operakoret (herrer), Operaorkestret

Roller

Figaro: Hubert Zapiór

Rosina: Angela Brower

Grev Almaviva: Jack Swanson

Dr. Bartolo: David Stout

Berta: Renate Ekerhovd

Don Basilio: Clive Bayley

Fiorello: Magnus Ingemund Kjelstad

 

Her kan du se fullstendig rolleliste

Publikumsrolleliste_Barberen_i_Sevilla_strømming.pdf

Handling

Akt I

Grev Almaviva tar med seg en gjeng musikere for å synge for Rosina, som er innestengt av vergen sin, Dr. Bartolo. Musikerne drar da Rosina ikke reagerer på Almavivas sang. Almaviva hører Figaros stemme, og trekker seg tilbake idet barberen dukker opp og skryter av sitt travle liv som nabolagets altmuligmann. Figaro møter Almaviva og lover å hjelpe ham med å vinne Rosina. Ikke før har Bartolo forlatt huset for å gjøre klart til sitt eget giftermål med Rosina, før Almaviva setter i gang med sin andre serenade. Han kaller seg «Lindoro» – en fattig stakkar som ikke har annet enn kjærlighet å by på. Figaro foreslår at Almaviva kler seg ut som en full soldat, for å bli innkvartert i Bartolos hus.

Rosina tenker på stemmen som rørte ved hjertet hennes, og bestemmer seg for å lure Bartolo. Figaro blir med henne, men de forsvinner da de hører fottrinn. Bartolo forteller musikklæreren, Don Basilio, at han planlegger å gifte seg med Rosina. Basilio svarer med å fortelle at Almaviva er hans rival, og foreslår å ødelegge grevens omdømme. Bartolo er enig, men Figaro hører dem. Han varsler Rosina om at Bartolo har planer om å gifte seg med henne neste dag, og lover å levere et brev hun har skrevet til «Lindoro».

Da Rosina er alene med Bartolo må hun gjennom et avhør, før hun må høre på hvordan han skryter av at han er altfor smart til å la seg lure. Det banker på døren, og husholdersken Berta kommer inn med Almaviva, forkledd som en full soldat på jakt etter losji. Mens Almaviva krangler med Bartolo, greier han å gi Rosina et kjærlighetsbrev. Men da Bartolo krever å få se brevet, bytter Rosina det ut med en vaskeriliste. Almaviva avslører identiteten sin, og Rosina, Berta, Bartolo og Basilio er forbløffet over alt som skjer.

Akt II

Bartolo tar imot en ung musikklærer, «Don Alonso» (igjen Almaviva i forkledning), som hevder han er vikar for Basilio, som er syk. Rosina kjenner igjen frieren sin og begynner sangtimene mens Bartolo sovner på sofaen. Figaro kommer for å barbere doktoren, og klarer å stjele nøkkelen til Rosinas rom. Så dukker plutselig Basilio opp, og ser ut som sunnheten selv. Han blir bestukket av Almaviva, og later som om han er syk, og forsvinner. Figaro barberer Bartolo mens Almaviva og Rosina planlegger kveldens flukt. Berta er skremt av all forvirringen og tror hun er i ferd med å bli gal. Bartolo lurer Rosina til å tro at «Lindoro» har forrådt henne.

Almaviva kommer sammen med Figaro for å bortføre Rosina. Først avviser jenta «Lindoro», men da han forklarer at han og Almaviva er den samme, faller hun i armene hans. Rosina og Almaviva gifter seg. Da Bartolo braser inn, er det for sent og de to er allerede er gift.

Operasjefens hilsen

Kjære alle sammen!

Barberen i Sevilla er en av verdens aller mest populære operaer, og når vi nå byr vi på den i en helt ny versjon, med lekker scenografi, morsomme scener og helt fantastiske sangere, hadde det vært utrolig trist om den ikke kom ut til dere – vårt publikum!

Derfor er jeg utrolig glad for at vi gir dere premieren digitalt. Ingenting kan erstatte det å høre sangere synge i levende live i den fantastiske salen vi har her i Oslo – et av verdens aller beste rom for opera! Opera er unikt i vår tid ved at det er musikk uten teknisk forsterkning. Men når dette ikke er mulig, er det flott at vi kan bruke teknikken til å spre opera til flest mulig. 

På scenen står et knippe sangere som får det vanskelige til å høres lekende lett ut. De viser med sin briljante teknikk og sitt vokale overskudd hvordan det sprudler, syder og bobler i Rossinis musikk. For denne fargerike komponisten var det nytelsen som var musikkens mål – og med disse sangerne på scenen er det bare å sette seg tilbake og nyte. Jeg tror og håper dere kan se gjennom skjermene hvordan det gløder av dem. Dette er ren spilleglede i en tid da det å få framføre opera med en gruppe utøvere fra hele verden ikke er en selvfølge. 

Regissør Jetske Mijnssen har – sammen med scenograf Herbert Murauer og kostymedesigner Julia Katharina Berndt – skapt en lekker verden og et stilig hjem for den merkverdige gjengen vi møter i Beaumarchais' komedie. Med sine stadige skift viser den hvordan komedien aldri er langt fra tragedien. Den musikalske ledelsen for solister, herrene i Operakoret og Operaorkestret er ved Tobias Ringborg.

Selv om opera på skjerm aldri vil være det samme som det å oppleve opera fra salen, håper vi dette gir dere en smak på denne opplevelsen, og at dere er sultne på mer når vi kan åpne dørene igjen. 

God fornøyelse!

Randi Stene, operasjef 

Artikler

Ingen happy ending for denne regissøren

Intervju med regissør Jetske Mijnssen, som ikke trodde på den vanlige slutten i Barberen.

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn

Helt siden regissør Jetske Mijnssen satt opp Barberen i Sevilla for ti år siden, har hun hatt et problem med operaen. Hun fikser ikke slutten. Hun tror rett og slett ikke på den. Det er det god grunn til, hvis du kjenner bakgrunnshistorien.

For å skjønne slutten må vi starte med begynnelsen: Dramatikeren Pierre-Augustin Beaumarchais skrev den politiske og komiske trilogien Barberen i Sevilla, Figaros bryllup og Den skyldige moren mellom 1782–1792. Stykkene følger grev Almaviva, Figaro og Rosina (senere grevinne Almaviva), doktor Bartolo og Don Basilio i en rekke intriger og forviklinger gjennom livet. Det er imidlertid én ting som holder seg konstant:

– De er alle ganske upålitelige og ufordragelige, spør du meg, sier regissør Mijnssen.

Familien som ikke er en familie

– Det er en merkelig, nærmest dysfunksjonell familie vi møter, selv om ingen er i familie. Vi har denne doktoren, som ikke nødvendigvis er en doktor, som helst bare vil drikke kaffe og lese avisen sin i fred. Vi har musikklæreren, Don Basilio, som også på uforklarlig vis hører til der, han er en sårbar sjel, mens Figaro og Rosina – de er som to kjeklende, ertende tenåringssøsken over frokostbordet. På en underlig måte hører de alle til i dette landskapet.

For Mijnssen handler det likevel ikke om å få oss til å bli glad i dem. Hun holder fast på at de alle er grådige og egenrådige:

– Det viktigste med denne operaen er at de alle er ubehagelige folk. Til og med Rosina. Jeg vet hun ofte blir sett på som et offer for sin tid, siden hun blir holdt fanget hos Doktor Bartolo og er i ferd med å bli tvangsgiftet. Men jeg ser henne som en utspekulert dame, full av egne komplotter, som bruker greven for å komme seg unna Bartolo.

En regel har likevel alltid et unntak.

– Berta. Originalt er hun en gammel husholderske, men hos oss er hun ung og stormforelsket i Figaro. Hun har også først og fremst tanke for seg selv, men til slutt er nok hun den snilleste på scenen.

Tilbake til begynnelsen

Det var Mozart som først gjorde Beaumarchais’ teater til opera med stykke nummer to, Figaros bryllup. Året var 1786, og operaen ble en braksuksess.

Tretti år senere, i 1816, bestemte Gioachino Rossini seg for å lage opera av forløperen til Mozarts mesterverk. Barberen i Sevilla ble skrevet slik musikken høres ut: bråkvikt og boblende av ideer. Ryktene skal ha det til at Rossini brukte mellom 13 og 19 dager på hele verket.

I Figaros bryllup hadde publikum blitt kjent med grev Almaviva som en skikkelig rundbrenner. Da de møtte den yngre versjonen av greven i Barberen i Sevilla, som fortsatt hadde uskylden i behold, var det mange som så ham i lys av Figaros bryllup – det er ikke gull alt som glimrer. Men i dag er det ikke sikkert vi møter greven Barberen i Sevilla med den samme sunne skepsis. Og her starter Jetske Mijnssens problem.

– Jeg tror ikke på slutten slik den er skrevet, det tror jeg ingen kan. Operaen slutter med at Rosina, Figaro og grev Almaviva lykkes i å lure den sure og gamle doktor Bartolo, som har forsøkt å gifte seg med Rosina mot hennes vilje. De ser ut som tre modige unge mennesker som tar hevn over den gretne gubben. Er denne commedia dell’arte-fremstillingen av tre unge helter og den sure, gamle mannen relevant for oss lenger? Det er i alle fall ikke den historien jeg vil fortelle. I operaene jeg setter opp, handler det om å få frem dybden, lagene, i menneskene på scenen. Derfor er jeg uinteressert i en lykkelig slutt, den finnes ikke i mine oppsetninger, sier Mijnssen.

Hun satte seg derfor ned og lyttet igjen. Rossini visste jo også dette om grev Almaviva – fantes det noe i musikken som viste ham som den han var?

– Det er en arie helt på slutten av denne operaen som nesten alltid blir kuttet. Den heter «Cessa di più resistere» og den bryter med resten – den er en showstopper. Da jeg satte opp Barberen i Sevilla for ti år siden, gikk den rett ut, for jeg tenkte: Hva?! Skal greven synge åtte minutter på slutten av operaen? Get out! Mijnssen ler.

Men nå hørte hun arien med nye ører.

– Dette er et fantastisk nummer, en bravurarie, den er utrolig virtuos, men som regissør må du ha en idé for den hvis den skal fungere. Da jeg satt og hørte på den, hørte jeg greven skryte av sin kjærlighet til Rosina (de skal straks gifte seg), selv om han egentlig skryter av seg selv. Men så … han mister det helt i de fabelaktige koloraturene. Først da tenkte jeg: Dét er greven jeg kjenner. Det er greven fra Figaros bryllup.

Mijnssen kaller dette et uttrykk for hans overflatiske person, perfekt for den skjørtejegeren greven kommer til å bli. Slik brekker arien opp den lykkelige slutten og bygger bro til Figaros bryllup.

Komediens alvor

Å hente inn «Cessa di più resistere» er illustrerende for Mijnssens arbeid som regissør. Det handler om å ta verket på alvor, på flere måter.

– Skal du gjøre komedie riktig, må du ta den på ramme alvor. Jo mer alvorlig sangerne tar det, jo morsommere blir det, starter hun.

Om alvoret sier hun videre:

– Forrige gang jeg gjorde Barberen i Sevilla, stolte jeg ikke på materialet. Jeg prøvde å finne nye rammer og situasjoner for stykket – og jeg er ikke alene om det, det blir stadig lagt til på bensinstasjoner eller sykehjem. Nå ville jeg stole på verket, fokusere på det som ligger mellom alle disse ufordragelige menneskene, som på merkelig vis kolliderer i doktor Bartolos herskapshjem.

Det er tradisjon for å behandle Barberen i Sevilla som en farse, uten alvor. Konsekvensen, ifølge Rossini-biograf Richard Osborne, er at karakterene har blitt redusert til marionettfigurer. Og spør du Jetske Mijnssen, er de langt fra endimensjonale.

– Den viktigste kvaliteten ved enhver god komedie er at det til slutt gjør vondt. Disse menneskene minner oss på våre egne svakheter. Det er som i operakomedien Don Pasquale: Det gjør vondt at den gamle mannen tror han kan bli lykkelig med en ung kvinne. Det er vondt at alt faller sammen.

– Penger og grådighet er en del av Barberen i Sevilla, men det er ikke det den dypest sett handler om. Den handler om at vi vil bli sett. Vi vil bli elsket. Alle vil ha noen som holder rundt deg til slutt.

Leker med de slemme

Universet Mijnssen har skapt med scenograf Herbert Murauer og Julia Katharina Berndt, ligger et sted mellom 1970-tallet og i dag. Det er omdreiende vegger vi møter, tilpasset forviklingskomediens mange sprang mellom dører, trapper og rom.

– Det er som et stort 70-tallsskap, det minner meg om faren min sitt hus fra samme tid. Men det er ikke lagt til noe tiår – kostymene er for eksempel av i dag. Det var viktig for oss å ikke tidfeste det.

Det er lekent, utenfor tid, men inni et rom. Samtidig er produksjonen skapt i en tid der smittevern har spilt hovedrollen. Det har blant annet resultert i at koret står i stiv kontrast til solistene; de kan ikke bevege på seg.

– Det er en scenografi som vi kan leke med akkurat som vi vil. I dette universet har vi kunnet forsvinne inn i Rossinis fabelaktige musikk, glemme verden utenfor. Jeg håper publikum vil være med på leken.

 

 

Da det ble bråstopp for Barberen

Nedtellingen til den store premieren var i gang, da halve Oslo stengte ned og verdensstjernene ble sendt hjem på hotellrommet.

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby og Vilde Alette Monrad-Krohn

Tenk deg at du er operasanger. Du har sittet 10 dager alene i karantene – i en liten leilighet i et mørkt land langt mot nord – for å få starte prøvene på en av de få forestillingene du får spille i dette året. Du er klar for å tilbringe jula alene i Oslo, fjernt fra familie og venner. Alt for kunsten, og for å kunne gjøre det du lever av og for. 

Så, kort tid før premieren, blir det forbudt med kulturarrangementer i Norges hovedstad. Første og andre forestilling kanselleres; det gjør også prøvene, etter et begrenset utbrudd av COVID-19 i Operahuset. Tilbake i leiligheten i Bjørvika blir dagene lange. Hva skjer nå?     

– Denne situasjonen er en øvelse i å ta livet som det kommer. Challenge accepted. 

Det sier den amerikanske tenoren Jack Swanson. Sammen med polske Hubert Zapiór er han håndplukket til en rolle i Nasjonaloperaens nye Barberen i Sevilla, som skulle hatt premiere 20. november.

– Det er som om du er med i et løp der du ser målstreken, og så brekker du plutselig beinet, forklarer Hubert.

Mye pizza og playstation

Likevel beskriver de to sangerne fredag som en god dag, fordi de var sammen, alle i ensemblet. De kommer fra ulike deler av verden og samles på scenen i Bjørvika for å fortelle historien fra begynnelsen av 1800-tallet på ny: den om ung forelskelse, en gammel gris og en smart party-fikser. Da beskjeden kom om at de måtte stoppe, reagerte de med å spise pizza – masse pizza.

– Plutselig var jeg tilbake der jeg var i mars, med masse snacks og småspising hele dagen. Og jeg som skal stå i trusa på scenen! Jeg må skjerpe meg, sier Jack, som spiller den unge mannen i stykket, grev Almaviva. Han har tidligere gjort rollen en rekke steder over hele verden, men dette er første gang greven blir noe annet enn en litt pinglete og kjedelig fyr.

– I denne produksjonen er han en player. Vi skjønner ganske snart at denne Rosina bare er en av mange. 

De siste dagene har han brukt på å tenke ut hvordan han kan lage en flytende badstue hjemme i Minnesota, USA – «Land of 10,000 Lakes» – etter å ha brukt badstua utenfor Operaen hver søndag klokka 7 de siste ukene. 

Hubert, derimot, har gått fra en vilter Figaro på scenen til å bli en annen type player:

– Det har blitt mye playstation, altså. Og Apple-lanseringen av nye produkter – jeg er en tech-nerd, og har snudd døgnet. 

Rossini som virkelighetsflukt

På en annen telefonlinje sitter også regissør Jetske Mijnssen og venter på hva som vil skje. Hun visste at pandemien kunne legge alt i grus, at det er risikosport å sette opp fullsceniske produksjoner i disse tider. Kanskje var det akkurat derfor det var så viktig at Barberen i Sevilla fikk lov å være sitt eget univers.

– Da pandemien først ble et faktum, var denne operaen for lengst lagt i støpeskjeen. Vi lurte på om vi skulle inkludere masker i oppsetningen. Men det kjentes så feil, jeg ble nærmest aggressiv av tanken på å putte koronapandemien inn i denne operaen! Jeg ville at dette stykket skulle få alle til å glemme hva vi står overfor.

Hun forteller at det var akkurat det hun og sangerne fikk privilegiet til å gjøre på scenen – glemme pandemien for et øyeblikk. 

– Det kulturelle Europa er så å si stengt ned, kolleger får ikke spille eller synge, mange får ikke holde prøver engang. Og her sto vi – et internasjonalt cast i Oslo! – og fikk dykke inn i Rossinis fabelaktige musikk, det føltes som om vi var på en annen planet. Det var ren lykke, sier Jetske om de siste ukene i Operaen.

Mulighetsrommet

For Hubert og Jack er ikke en stopp som dette bare noe negativt. Det blir som et mellomrom, en mulighet til å tenke over det man ikke har tid til i en travel prøveprosess.

– Jeg har hatt tid til å reflektere over hvorfor denne greven gjør som han gjør, og å få teksten til å henge sammen med det vi gjør på scenen. 

Alternativ jul

Samtidig ligger spørsmålet der: Får de gjøre disse rollene på scenen? Hva skjer de neste ukene? Hvordan ser jula ut? 

Solistene i Barberen i Sevilla er en kohort som korona-testes hver uke. Følelsen av å være én familie sammen på scenen blir enda sterkere enn før. Planen var å feire jula sammen.

– Vi tenkte å kombinere retter og skikker fra ulike tradisjoner og steder, forklarer Hubert.

– Og jeg skal definitivt spise lefse, skyter Jack inn, og forteller om svenske aner.   

Gladnyheten

Samtalen vår om stillstand og uvisshet tar plutselig en ny vending da kommer det en e-post om at prøvene på Barberen i Sevilla starter opp igjen. Det kommer et lite gledeshyl fra tenoren: 

– Er det sant? Det er jo fantastisk!

– Vi vet ennå ikke når premieren blir eller hvor mange forestillinger vi skal få spille. Men nå skal vi i det minste få løpe videre, konstaterer Hubert.

 

 

Lyd og bilde

Introduksjon

Marianne Oulie-Wiik forteller her om en av verdens mest spilte operaer.

Denne podkasten kan du også høre på Spotify, iTunes eller du du pleier å høre podkaster.

Er Barberen i Sevilla fortsatt morsom for oss i dag?

Dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby snakker med regissør Jetske Mijnssen, hovedrolleinnehaver Hubert Zapiór og humorforsker Kai Schwendt.

Nedlastbare bilder

Language
italiensk
Subtitles
norsk og engelsk