About the Opera House

History and architecture

History and architecture

The path to a new Opera house

By the time the Norwegian National Opera & Ballet was finally able to invite the public into an opera house of its own in 2008, the wish to have a dedicated opera and ballet venue in Norway had been debated for more than a century. An important step on the way to realising it was taken in 1957 with the formation of the Norwegian National Opera and the appointment of the world-famous opera singer Kirsten Flagstad as its first director. While the opera and ballet companies rehearsed and performed in Folketeatret at Youngstorget in Oslo, a painstaking political process was playing out which eventually culminated in the year 2000 with Parliamentary approval to build a new opera house. It was to be sited in Oslo’s old Bjørvika harbour area as the first building in a comprehensive urban development project for the area.

 

The Opera house’s architecture

Since the opening, pictures of the angular architecture seemingly arising from the waters of Oslo Fjord have become known around the world and today are considered the keystone signature of the Oslo Opera House. This was precisely the intention of the firm of architects behind this iconic design, Snøhetta, which wanted to make the roof a platform accessible to all and in so doing create a new public space in the centre of Oslo. A parallel wish was to create a new landscape that would draw together the natural beauty of Oslo Fjord and the city.

In the foyer the public is met by a light, open space with a large, undulating oakwood wall. Behind this wall are the opera house’s three performance halls, with the Main House forming the heart of the building. Acoustic requirements determined the interior design of the Main House, and the combination of timbre and tonal possibilities and the dark, golden woodwork can be said to have transformed the Main House into a singularly outsized wooden instrument.

Oslo Opera House also has two smaller stages - the Second House and the Studio. Advanced theatre technology, specially built workshops, and rehearsal rooms for dance, song, orchestra and chorus make Oslo Opera House a modern, fully integrated performance venue. Every step in the process of creating performance art can be completed here.

Backstage

From north to south through the Opera House runs a high, inbuilt structure referred to as Opera House Street that separates the stages and the public areas from the production side where the rehearsal rooms, song and ballet studios, workshops and offices are located. Architecturally, the production side is separated from the public areas through the use of functional materials and right angles. However, the common element is openness. Visitors who wander around the Opera House can look through the big glass windows and catch a glimpse of activity in the scene painting room, sewing room, and hat and mask section. In this way the Opera House is open and accessible and offers the public an insight into its inner workings.

Material used

The Snøhetta architects used three main materials in designing Oslo Opera House: stone, wood and metal. The principal stone used in the construction is the characteristic white marble from Carrara in Italy. The wood used in the foyer, public galleries and the Main House is oak, while the metal facades on the roof are aluminium. In addition, the design makes extensive use of large glass facades.

Decorative artwork

Oslo Opera House features eight arts projects in which 17 different artists were involved. The majority of the artwork is more or less integrated into the building, such as the stage curtain Metafoil by Pae White and the four predominantly white-lit installations in the wardrobe area of the foyer by Olafur Eliasson called The Other Wall. Other artworks not integrated into the architecture include Monica Bonvicini’s sculpture She Lies, anchored in the waters of the harbour outside the Opera House.

Hovedscenen

Hovedscenen rommer ca 1400 publikummere og er den største salen vår.

Sceneområdet utgjør et areal på flere tusen kvadratmeter, og vil foruten hovedscenen bestå av underscene, sidescener, bakscene og baksidescene.

Operahuset får en av verdens mest moderne scener. Totalt er scenene utstyrt med 12 000 løpemeter wire. Belysningen i sceneområdene går gjennom 120 000 meter kabel. Over hovedscenen ligger scenetårnet med totalt 35 meters høyde som muliggjør kompliserte scenetekniske arbeider. Hvert av de 78 trekkene/heisene i scenetårnet kan løfte 500 kilo. Løfteevnen på scenen er nærmest ubegrenset. Teaterteknikken drives av en de største hydraulikkinstallasjonene i Norge.

Selve stålkonstruksjonen, som utgjør vognen til dreiescenen på 16x16 meter, er sveiset sammen på et skipsverft i Uddevalla. Den drøye tre meter høye scenekonstruksjonen veier 50 tonn. Dreiescenen ble fraktet på lekter etter en slepebåt sammen med scenepodier, orkesterpodier og et utjevningspodium. Dreiescenen kan skyves frem og tilbake, og frekventstyrte elektromotorer sørger for at den beveger seg lydløst. Alt styres av via forhåndsprogramerte datamaskiner. 

Hovedscenen har en spillflate på 16x16 meter. Den består av 16 seperate heiser som kan kjøres to meter opp eller ned, skråstilles eller roteres slik at man kan lage landskap på scenen. Det kan være opptil fire meters høydeforskjell inne på selve scenen. Ni meter høye kulisser kan stå klar under hovedscenen og heises opp under forestillinger. Flyttbare elementer på hver side av scenen gjør det mulig å redusere og forstørre sceneåpningen for best mulig tilpasset akustikk og spillflate. Orkestergraven er regulerbar i høyde og størrelse avhengig av antall orkestermedlemmer og scenografi.

Hovedscenen er også navnet på hovedsalen i det nye operahuset. Salen har 1358 sitteplasser, med mulighet for en ekstra stolrad med 30 plasser. Gulv, vegger, balkongforkantene og et sirkulært himlingselement i taket er laget av eik. I midten av himlingselementet er Norges største lysekrone montert. Hovedscenen er hesteskoformet for å oppnå best mulig akustikk. Under gulvet hvor publikum sitter i Hovedscenen er det et ventilasjonskammer. Luften fra dette kammeret siger opp gjennom gulvet og holder en relativ luftfuktighet på 30 prosent og en temperatur på 20-26 grader. Av hensyn til sangere og treinstrumenter blir det ekstra befuktning i de fremre områdene i Hovedscenen.

Alle stolene i Hovedscenen har et individuelt tekstesystem i stolryggene som kan oversette librettoen til åtte forskjellige språk, informere om sponsorer eller gi annen viktig informasjon. Tekstesystemet leveres av det italienske selskapet Radio Marconi srl.

Artikkel om Hovedscenen er lånt fra Statsbygg.no

Scene 2

Scene 2 har 440 sitteplasser og er av de mest fleksible akustiske salene i Norge.

Scene 2 kan gi rom for flere former for kunstuttrykk, og for det opera- og ballettrepertoar som ut fra form og format passer i et mindre scenerom. Scene 2 er smidigere enn Hovedscenen, både med hensyn til akustiske forhold og plasseringsmuligheter av scene og publikum. Sitteplassene kan for eksempel organiseres som amfi eller rundscene. Salens etterklangstid skal kunne reduseres fra det som er ønsket for en tradisjonell akustisk opera/konsert, ned til nivået for elektronisk forsterket musikk, samtidsopera eller rockeopera.

Alle stolene i Scene 2 har et individuelt tekstesystem i stolryggene, levert av det italienske selskapet Radio Marconi Srl.

Artikkel om Scene 2 er lånt fra Statsbygg.no

Oslo Opera House in the Opera House tradition

Oslo Opera House in the Opera House tradition

The Oslo Opera House joins a long opera house tradition. How has opera house architecture developed? And what are the differences and similarities between the various opera houses?

The origins of the opera house Opera is a composite art form in which many types of performance art are merged into one. Therefore opera houses are built to specialised requirements in terms of stage areas, daily operations and audience functions. The opera singer first appeared around 1600, inspired by ancient Greek and Roman theatre. The first opera halls were built by the nobility in their castles and palaces, and were modelled on ancient semi-circular outdoor amphitheatres. One example is Teatro Farnese in Parma, which was completed in 1618. Here, a new invention was also incorporated: a hole in the wall that served as a stage opening, with a curtain in front of it that could be raised and lowered.

Opera hall and stage

The first public opera house, Teatro di San Cassiano, opened in Venice in 1637. Very soon the horseshoe-shaped opera hall evolved, with balconies and galleries on several levels. This ensured good acoustics and good views for hundreds of people at the same time, while lavishly decorated timber walls were used to create irregular surfaces that reflected, absorbed and spread the sound throughout the hall. 

As with the new opera houses in Helsinki, Gothenburg and Glyndebourne in southern England, the Oslo Opera House opted for the traditional horseshoe design for the main performance hall. The wall surfaces, shape and size are all based on the old Semper Opera in Dresden, whose hall is especially renowned for its excellent acoustics.

In both older and newer opera houses it has become customary to build smaller secondary halls, often based on a black box design (basically a simple, right-angled flexible hall). Oslo Opera House also has two smaller halls, where the stage solutions and audience placing are changeable. The performance space known as the Studio can certainly be called a black box, while the Second House can be considered a technically advanced secondary performance hall.

Advanced stage technology was in existence as early as the 17th century, with moveable floor surfaces, sliding walls and sets that could be lowered onto the stage. These technologies are also found in modern-day opera houses, and today modern stage technology also includes lighting effects from hundreds of floodlights and spotlights. Up until the 20th century decorative elements consisted mainly of painted backdrops, but since then three-dimensional sets have become the norm, which require larger stage and storage space

Audiences

For many centuries the opera house has served as an important social meeting place where members of the audience would talk, eat and drink in the opera hall during the performance. In the 19th century the public area began to be expanded with the introduction of palatial halls, stairways and foyer areas - a well-known example of this is the old Palais Garnier opera in Paris. In the Oslo Opera House the box office, cloakrooms, serving locations and mingling areas account for over one quarter of the total floor area of the building, which can accommodate up to 2,000 visitors.

Operahouse - the building and its surroundings

From keeping the early opera houses hidden in the palaces of the nobility or behind modest facades in narrow streets, in the 19th century resplendent, free-standing opera buildings began to be built as symbols of the city and the nation. These venues gave performances of spoken theatre, ballet and opera – just as the Norwegian National Theatre does here in Oslo.

The Sydney Opera House in Australia was completed in the 1970s and has since become world famous for its iconic architecture and harbourside location. Inspired by this building, several visually striking opera houses have been built on large sites with open spaces in waterfront locations. Oslo Opera House has followed this trend, but distinguishes itself in that the “open space” is located on the roof of the building. 

 

Dette huset vil aldri havne i skyggen

Det er 10 år siden operahuset i Bjørvika sto ferdig i 2008. Arkitekt og grunnlegger av Snøhetta, Kjetil Trædal Thorsen, har allerede levd med bygget i 20 år.

Tekst og foto: Ole-Morten Vestby

Det var 22. juni 2000. I kjelleren på Skøyen var det lekkasje, vannet krøp 30 cm over gulvet, og pumpebilen lot vente på seg. Kjetil sto til knærne i kloakk. Men i fremtiden hans lå det hvit marmor.

Arkitekten

– Det var samme kveld som vi vant konkurransen. Det var helt uvirkelig. Følelsene eksploderte i alle retninger, minnes arkitekt Kjetil Trædal Thorsen.
Snøhetta hadde levert inn ett av 240 forslag som kom fra hele verden. En internasjonal jury vurderte bidragene anonymt.

– Helt ærlig, jeg trodde virkelig ikke vi skulle vinne. Jeg trodde vi hadde dratt det for langt, langt unna hvordan folk forventer at et operahus skal se ut. Dessuten verserte det rykter om at et dansk arkitektfirma hadde fått beskjed om å sende inn sine teambilder til juryen. Da trodde vi det var kjørt.

Tok farvel med tomta

Operaprosjektet hadde allerede opptatt Kjetil og hans kone og kollega, Jorunn Sannes, i to år. Snøhetta hadde vært involvert i forfasen med utredning av tomta. Kvelden da vinneren skulle offentliggjøres i Den Norske Operas gamle lokaler i Folketeateret, dro Kjetil og Jorunn innom tomta i Bjørvika og sa farvel.

– Det var voldsomt emosjonelt. Vi skviset alt vi hadde klart å opparbeide av kunnskap inn i dette. Vi var så begeistret for vårt eget prosjekt. Det var utrolig trist at det var over.

Men eventyret hadde så vidt begynt. En time senere sto jubelen i taket. Snøhettas design skulle bli Norges første operahus, og Kjetil var så rørt og stolt at han kunne sprekke.

Snøhetta vant kontrakten om bygging

– Vi var helt himmelfalne. Jeg trodde ikke at det kunne stemme. Det tok noen dager før sjokket ble til glede, minnes han.

Redd for å bli one-hit-wonder

Det lille, norske arkitektkontoret havnet først på alles lepper i 1989 da de vant konkurransen om å tegne det nye biblioteket i Alexandria. 12 år brukte de på prestisjeprosjektet i Egypt, men samtidig slet de med å få nye oppdrag.

– Ingen vil være et one-hit-wonder. Med operahuset i Oslo beviste vi at vi ikke var en døgnflue. Det var kjempeviktig for oss, helt avgjørende for Snøhettas eksistens, innrømmer arkitekten.

Operahuset har dannet skole for kulturbygg over hele verden. Det er ikke vanskelig å spore inspirasjonen i nye bygg tilbake til de enkle linjene, interaksjonen med omgivelsene og åpenheten mot publikum som vi finner i Bjørvika.

– Visste dere at operahuset ville bli et verdenskjent signalbygg?

– Man kan jo ikke vite det. Men det var det vi gikk for. Vår jobb er å projisere noe som ennå ikke finnes inn i en mulig framtid. Da kan man ikke tenke smått.

Hadde ikke blitt bygd i dag


I dag har Snøhetta 200 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, New York, San Francisco, Innsbruck, Adelaide, Stockholm og Paris. I New York har de satt sitt fotavtrykk med minnespaviljongen på Ground Zero og rekonstruksjonen av Times Square. De bygger kultursenter i Saudi-Arabia, høyhus i Hong Kong, og Le Mondes nye hovedkvarter i Paris. Det er straks byggestart for operahuset i Busan i Sør-Korea, kontraktsforhandlinger om et nytt operahus i Shanghai er i gang, og i 2019 skal de bygge undervannsrestaurant ved Lindesnes.

– Vi gjør mange små prosjekter også. Hoteller, lobbyer, prosjekter hvor man ser resultatene raskt. Det er veldig inspirerende. Men høyprofilerte kulturbygg står fortsatt høyest på agendaen. Det skal vi ikke slutte med.

– Hvorfor er det viktig for deg?

– I tillegg til utfordringene og mulighetene selve størrelsen i slike prosjekter gir, er de også viktige samfunnsmessige bidrag. Det føles veldig godt å ha bidratt til å løfte opera og ballett til noe aktuelt og varig i Norge. Det var en historisk begivenhet vi fikk bli en del av. En fase i byggingen av landet. Velferdsstaten hadde kommet dit at Norge kunne spandere på seg selv et operahus.

– Og året etter det sto ferdig smalt finanskrisen, som store deler av verden fremdeles ikke har kommet helt over.

– Ja. Det var et kort vindu hvor forutsetningene var riktige. Jeg tror ikke operahuset hadde blitt bygd i dag. Ikke på samme måte.

Fryktet blodbad på marmoren

Norge er storeksportør av stein. For å bygge taket ville Snøhetta importere 5000 tonn carrara-marmor fra Italia. Det måtte bli bråk.

– Det var mange grunner til å velge marmor. Marmor har historie. Marmor har musikk. Steinen klinger som et krystallglass om du slår den rett. Den kommer fra Italia, operaens hjemland. Den har så små porer at selv på en regntung dag blir den ikke mørkere som andre steiner. Operaen er hvit, uansett vær.

– Gul, mener du?

– Nei, steinen er hvit, tvers igjennom. Det som måtte være av misfarging er knyttet til ytre faktorer og fjernes med jevne mellomrom, sier han helt ubekymret.
Selve utformingen av huset var også kontroversiell. «Et farlig bygg», skrev utenlandske arkitektskribenter om det bratte, kantete taket, hvor du må se hvor du går for ikke å snuble og skli ut i fjorden.

– Det strider mot alle regler for offentlig ferdsel. Den eneste grunnen til at det ikke er rekkverk, sperringer og advarselskilt overalt, er at taket er definert som et kunstverk, forteller Jorunn Sannes, en av de tre kunstnerne bak utformingen.

– Kunsten brøytet vei, smiler Thorsen fornøyd.

Kjetil Trædal Thorsen

– En annen bekymring Statsbygg hadde, var alle måkene i området, at de ville fly rett i glasset. Vi ble forespeilet daglige måkemassakre, blodbad på marmoren. Det tok en måned, så hadde alle måkene lært seg å fly rundt. Det er et godt bilde på kunstens kraft. Den flytter oss litt.

Krevde mer plass i foajeen

Operahuset ble prosjektert med en levetid på 400 år – hvis vi behandler det pent. Noen deler kan stå i tusen år, og selve marmoren i flere tusen år. Det første som må skiftes ut er glasset, etter 40-50 år.

– Hvis du skulle tegnet operahuset i dag, hva ville du ha gjort annerledes?

– Her ble det gjort utrolig mye riktig. Først og fremst er jeg glad for at vi fikk samlet verksteder, administrasjon, saler og scener i ett og samme hus. Og det midt i sentrum av en hovedstad. Det er ganske luksuriøst, sett i et verdensperspektiv. Vi skulle selvsagt hatt større plass til alt. Større verksteder, flere saler, møterom, romsligere kontorer. Men gitt de samme forutsetningene, ville jeg ikke gjort noe annerledes.

Han er godt fornøyd med det som faktisk ble endret fra det opprinnelige forslaget:

– Foajeen var planlagt 500 kvadratmeter mindre. Tenk hvordan det ville ha vært! Og vi fikk flyttet huset åtte meter lenger ut mot fjorden, så det synes fra Rådhusgata. Det er jeg glad for at vi ble hørt på.

De opprinnelige sauefellsbenkene kom tilbake til 10 års-jubileet, i oppdatert og lettere utgave. Snøhetta er også involvert i et prosjekt om å oppdatere Brasseriet, og gjøre endringer ved billettluka.

Truende naboer?

– Det føles fortsatt godt å komme hit, men som arkitekt har jeg gitt bygget fra meg. Nå føler jeg det samme eierskapet til bygget som resten av publikum gjør. Glede over å gå forbi, og glede over å komme hit på forestilling. Operaen tilhører oss alle. Den er vår.

Fra å være en ensom juvel i Oslos gamle havn, har Operaen fått selskap av Barcode og Sørenga, og snart står Munch-museet og Deichmann klar.

– Skaper de nye byggene i Bjørvika en fin ramme for Operaen, eller havner huset i skyggen?

– Det er bare logisk at det bygges mer. Det er en byutvikling vi visste om hele tiden. Men operabygget står seg godt. Det har så sterk egenkarakter at det kan overleve nesten hva som helst. Det er fortsatt det mest interaktive bygget i Bjørvika, hvor folk går over og gjennom, og bruker selve bygget – ikke bare innholdet. Når aktiviteten og livet i nabolaget øker, vil operahuset bare komme enda mer til sin rett, mener arkitekten.

– Se ut her, sier han og slår armene ut mot panoramaet av den islagte Oslofjorden. Den lave vårsola velter inn gjennom Sanguines glassvegger, og maler hele foajeen i gull.

– I skyggen klarer operahuset aldri å komme.