October 6 –29

Il tabarro / Gianni Schicchi

Two short operas by Puccini in one evening: an intense thriller and a black comedy

Intro

Whilst Il Tabarro (The Cloak) is a compact thriller, Gianni Schicchi is a comedy about death. Experience both – with intense musical voices and beautiful arias, including “O mio babbino caro” – in one evening!

On a barge on the Seine, Giorgetta yearns for a better life. How does her older husband react when he discovers that she has begun a relationship with one of his young crew-members?

One man's loss is another man's gain! An old man sits in his wheelchair, at a decked out table, with his family around him. As he draws his last breath over a glass of wine, the gun goes off for what will be a wild search for the old man’s money. His will is to be found in the “fat monks’ hands” - but maybe the schemer Gianni Schicchi can strike whilst the iron is still hot.

Il Tabarro and Gianni Schicchi are two of the one-act operas which form Puccini’s trilogy Il Trittico, which premièred at the Metropolitan opera in 1819. You can experience the third piece, Suor Angelica in spring 2019. All three are produced by director, set and costume designer Isabella Bywater.

Il Tabarro (The Cloak)

Il Tabarro is set in Paris circa 1910 and opens with a musical depiction of the shadowy banks of the Seine in the twilight. Daily working life is represented by music reminiscent of popular melodies from the time, with drinking songs, a street organist and buskers.

On one of the cargo boats, we find Giorgetta  – a city girl who longs for the feel of asphalt under her feet and who grieves for her lost child. She is married to the older canal boat owner Michele, but she has fallen for one of his crew, Luigi. Michele becomes increasingly suspicious and forces Luigi to admit the relationship, before strangling him.

The title, Il Tabarro, refers to the cloak used by Michele both to warm the child they lost and then to hide the body of Luigi.

The opera is an adaptation of La Houppelande, a melodramatic piece by Didier Gold, which Puccini saw in Paris in 1912. Following Pietro Mascagni’s success with Cavalleria Rusticana in 1890, Puccini had considered writing a short contrasting opera to complement it. Il Tabarro became the melodramatic beginning ¬ a thriller and a family tragedy.

Gianni Schicchi

The family is also a central theme in Gianni Schicchi, but according to the composer himself, the aim of this was “to laugh and make others laugh as well”. The inspiration for Puccini’s only comic opera comes from a passage in Dante Alighieri’s The Divine Comedy.

When Buoso Donati dies, his family learns that the old man has donated his entire fortune to a monastery. They ask the cunning Gianni Schicchi if he could help them alter the will. Of course he can! But strangely enough, most of the inheritance then ends up in his hands and those of his daughter Lauretta, and with a grin, he reminds the enraged family of the ghastly punishment they face if the truth of their crimes ever surfaces.

Puccini masterfully uses a range of different musical expressions; from rapid and rhythmic during the comical description of the wrangling family, to the beautiful long lines in Lauretta’s famous aria “O mio babbino caro”, in which she asks her father for permission to marry her lover Rinuccio.

  • Première discussion
  • Free introduction one hour before the performance
  • Music Giacomo Puccini
  • Libretto Giuseppe Adami / Giovacchino Forzano
  • Musical direction Jac van Steen
  • Direction, set and costume design Isabella Bywater
  • Lighting design Tim Mitchell
  • Artists Operakoret, Operaorkestret, barn fra Operaens barnekor

Roles

Main roles

  • Michele (il tabarro)

    Ivan Inverardi
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Giorgetta (il tabarro)

    Elisabet Strid
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Luigi (il tabarro)

    Henrik Engelsviken
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Frugola (il tabarro) / Zita (Gianni Schicchi)

    Ingebjørg Kosmo
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Gianni Schicchi (Gianni Schicchi)

    Renato Girolami
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Lauretta (Gianni Schicchi)

    Vigdis Unsgård
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Rinuccio (Gianni Schicchi)

    Bror Magnus Tødenes
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Gherardo (Gianni Schicchi)

    Thor Inge Falch
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Nella (Gianni Schicchi)

    Eli Kristin Hanssveen
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Betto di Signa (Gianni Schicchi)

    Martin Hatlo
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Simone (Gianni Schicchi)

    Petri Lindroos
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Ciesca (Gianni Schicchi)

    Tone Kummervold
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018
  • Marco (Gianni Schicchi)

    Alessandro Martinello
    Playing the following days
    • 6. Oct 2018
    • 10. Oct 2018
    • 12. Oct 2018
    • 14. Oct 2018
    • 15. Oct 2018
    • 17. Oct 2018
    • 19. Oct 2018
    • 23. Oct 2018
    • 25. Oct 2018
    • 27. Oct 2018
    • 29. Oct 2018

Other roles

Il tabarro

1915. En begravelse.
1916. En kanalbåt i Paris.

Michele ser på solnedgangen. De slitne arbeiderne hans holder på å losse kanalbåten, og Giorgetta, kona hans, tilbyr dem vin. Tinca og Luigi danser med Giorgetta til musikken fra en passerende lirekassemann, men de stopper brått da Michele kommer tilbake.

Giorgetta og Michele småkrangler, ekteskapet er åpenbart anspent. La Frugola kommer for å se etter kjæresten sin, Talpa.  Hun har plukket søppel fra gata, og er sliten. Mens Giorgetta er snill mot La Frugola, begynner Tinca å krangle med henne, fordi hun kritiserer ham for at han drikker. Luigi drar på bar med Tinca; han er frustrert over det tøffe livet de lever. La Frugola hviler og drømmer om å få leve og dø i en hytte på landet. Giorgetta på sin side, lengter tilbake til forstaden, der hun vokste opp. Luigi kommer tilbake og deler hennes lengsel, han vokste også opp der. La Frugola og Talpa drar, og Giorgetta og Luigi har et intenst øyeblikk sammen. 

Michele kommer ut på dekk og Luigi ber ham om å få gå i land i Rouen. Michele råder ham vennlig til ikke å gjøre det, fordi det ikke er nok arbeid der. Da Michele er borte, konfronterer Giorgetta Luigi og spør hvorfor han ønsket å gå i land i Rouen. Luigi forsøker å forklare og sier at han ikke klarer å dele henne med en annen. De to blir enige om å møtes og kvelden, og avtaler å bruke samme signal som sist. Luigis sjalusi skremmer Giorgetta, og han forsvinner da Michele kommer tilbake.

Michele snakker med Giorgetta om tiden før barnet deres døde – hvordan han gjemte dem begge, de to blonde hodene, i kappen sin. Han beskriver hvordan tapet har gjort ham eldre og ønsker seg tilbake til det som var. Giorgetta mener at det er annerledes nå og går til sengs. Michele kommenterer at Giorgetta aldri sover, uansett. 

Michele er mistenksom. Har noen forført Giorgetta? Han spionerer på henne gjennom vinduet, det ser ut som om hun sitter på sengen og venter. Michele tenner en fyrstikk, som Luigi tror er signalet. Han sniker seg på lekteren og konfronteres med Michele som, drevet av smerte og sinne, tvinger Luigi til å tilstå. Giorgetta kommer ut på dekk og angrer på at hun var så avvisende mot Michele. Da vender han seg mot henne og den døde elskeren hennes faller ut av kappen hans.

Gianni Schicchi

1973. Firenze.

Buoso Donati er 80 år og har invitert familien til fest. 

Så dør han helt uventet, og Betto (en eldre fetter) forteller slektningene at han har hørt at Buoso har testamentert alt han eier til munkene. Alle hadde håpet og regnet med å arve mye penger, derfor blir de sjokkerte og leter desperat etter testamentet, i håp om at det ikke er sant. Det er Rinuccio som finner det, men han nekter å gi det fra seg før tanten Zita lover å la ham gifte seg med Lauretta, datter av Gianni Schicchi. Da testamentet leses opp og ryktet viser seg å være sant, sender Rinuccio bud på Schicchi, som han mener er den eneste som har oppfinnsomhet nok til å redde dem. 

Familien har derimot ikke Rinuccios tro på Schicchi og misliker ham, en vanlig fyr fra landet.  De er desperate, og da han kommer sammen med datteren Lauretta, ber de ham om hjelp. Schicchi blir rystet over holdningen til disse menneskene, men går med på å hjelpe dem, etter at Lauretta har brukt all sin sjarme til å overbevise ham, siden hennes lykke avhenger av dette.

Fordi ingen utenfor familien ennå vet at Buoso er død, får Schicchi ideen om å kle seg ut som den gamle mannen, for så å tilkalle en advokat og lage et nytt testament.

Slektningene synes Schicchi er fantastisk. De ber ham om å få ulike deler av arven og håper han vil huske å fordele riktig, samtidig vil alle ha den mest verdifulle eiendommen – møllene i Signa (og muldyret) – og de bestikker ham for at han skal favorisere dem. Alle er spente, men Schicchi advarer dem om at slik svindel vil bli straffet hardt, og de må være forsiktige, så det ikke kommer for dagen. 

Advokaten kommer med to vitner. Schicchi husker hva alle ønsket seg, og de takker ham hjertelig, men da han kommer til møllene i Signa, (muldyret) og Buosos hus, gir Schicchi disse til seg selv. Buosos slektningene blir rasende, men klarer ikke stoppe Schicchi, som minner dem på straffen for å forfalske et testament. Huset er nå hans, og han jager alle bort, bortsett fra Rinuccio, som blir hos Lauretta.

Schicchi henvender seg til publikum og ber dem bære over med syndene hans, som har ført til et slik lykkelig resultat.

Dette sa publikum etter premieren
En musikalsk perle, sier dirigent Jac van Steen om kveldens forestilling
Det er til å gråte av – og le! Vakkert, sørgelig og komisk på en kveld.
Hør Ragnhild Motzfeldt fortelle om Puccini, verkene og denne forestilingen

Drama, tåredrypp og komedie – på én kveld

Tekst: Ingeborg Norshus

«I teater er det regler man må følge: gjøre publikum interessert, overraske dem, og få dem til å le eller gråte.»

Dette var Giacomo Puccinis kunstneriske prinsipp da han skrev Il trittico (Triptyken), som består av de tre korte operaene Il tabarro (Kappen), Suor Angelica (søster Angelica) og Gianni Schicchi.

Selve ordet triptykon kommer fra gresk, og betyr opprinnelig «tre lag». Det brukes om tredelte altertavler, med en midtdel og to sidedeler, som kan lukkes som et slags skap. 

Ønsket om korte operaer

Giacomo Puccini (1858–1924) er mannen som skrev de vakre operaene Madama Butterfly, Tosca og Turandot – blant verdens mest spilte og elskede.

Allerede etter Tosca i 1900 begynte han å leke med tanken på å lage en enakters opera, men kom til at det ble for lite for å fylle en hel kveld. Det skulle gå mer enn ti år før han tok opp igjen ideen, da forfatteren og librettisten Giovacchino Forzano foreslo å skrive tre enaktere, i forskjellige sjangre.

Puccini begynte å lete etter temaer som kunne illustrere tre utfyllende områder: det tragiske, det lyriske og det komiske – lagt til tre ulike tidsepoker og på tre ulike steder. I tillegg ønsket han en sosial dimensjon, slik at handlingene og miljøene skulle stå i kontrast til hverandre. Han valgte arbeiderklassen i Paris på 1900-tallet, overklassen på 1600-tallet og godseiere i Firenze i 1299.

Il tabarro, dystert drama

Il tabarro var den første operaen, et mørkt drama, nesten som en thriller, med tekst av Giuseppe Adami. Det er varmt og tåkete, livet på kanalbåtene er hardt, og Puccini legger inn realistiske lyder som en tåkelur, et bilhorn og lirekassemusikk for at vi virkelig skal oppleve stemningen. Etter å ha mistet et barn glir ekteparet Giorgetta og Michele fra hverandre, hun finner seg en elsker – som ektemannen oppdager, og dreper.

Suor Angelica, trist og tåredryppende

Denne dystre tragedien ønsket han skulle bli fulgt av noe lyrisk og høystemt, og han la handlingen til et kloster på slutten av 1600-tallet. Angelica var en kvinne fra overklassen, men som var blitt sendt i kloster etter at hun fikk barn utenfor ekteskapet. 

Suor Angelica er en av få operaer skrevet bare for kvinnestemmer: ni hovedroller og seks mindre karakterer, i tillegg til et stort kor. Først i ellevte time skrev Puccini inn den hjerteskjærende arien som har blitt udødelig, «Senza mamma» (Uten mamma), der Angelica ser for seg sønnen som dør uten at hun kan være hos ham. 

Suor Angelica var den av de tre operaene i Il trittico Puccini selv var mest fornøyd med – kanskje hadde det sammenheng med at hans eldre søster hadde gått inn i et kloster.

Denne operaen har premiere hos oss 9. februar 2019.

Gianni Schicchi, fargerik farse

Librettisten Giovacchino Forzano (som skrev teksten til de to siste operaene) var inspirert av Grand-Guignol-forestillingene i Paris. I tillegg til å være horror-show, var dette forestillinger der publikum fikk se et krimdrama, et sentimentalt stykke og en komedie på samme kveld. Derfor foreslo han en liten passasje fra «Helvetet» i Dantes Den guddommelige komedie, som utgangspunkt for en komisk opera. I Gianni Schicchi kan vi le av ulike sider ved menneskets natur, der grådige arvinger forsøker å lure til seg rikdom fra en avdød slektning, men selv blir grundig lurt. 

Il trittico, alt eller ingenting

Il trittico hadde premiere på Metropolitan Opera i New York i 1918, rett etter slutten på første verdenskrig. Mens publikum var lunkent til de to første i trilogien, ble Gianni Schicchi en stor suksess, som ganske snart ble satt opp sammen med andre korte operaer. Dette gjorde Puccini svært opprørt – han hadde skrevet disse tre operaene som deler av en helhet, og mente de måtte oppleves sammen. Etter noen få år ga han opp, og i 1921 skrev han til en av librettistene sine: «Du aner ikke hvor mye jeg avskyr disse operaene! I Bologna virket de like lange som en transatlantisk kabel!»

Puccinis mangeårige venn Arturo Toscanini, som hadde dirigert mange av hans operaer, ga uttrykk for at han ikke hadde særlig til overs for verket, spesielt ikke Il tabarro. Puccini gjorde derfor alt han kunne for at Toscanini ikke skulle få dirigere Il trittico ved Covent Garden i London. Han skrev i et brev til en venn: «Jeg vil ikke ha det svinet Toscanini, […] når en dirigent ikke liker en opera, kan han ikke dirigere den.» En jul sendte han likevel en panettone, en italiensk julekake, til Toscanini, for å glatte over det dårlige forholdet. Noen dager etter sendte han et telegram: «Panettone sendt ved en feil,» hvorpå Toscanini svarte: «Panettone spist ved en feil.» 

Ettertiden har iallfall vist at Il trittico ikke var et feiltrinn. Operaene, som har døden eller fornektelse av døden som en fellesnevner, fanger fortsatt publikums interesse. Vi ønsker fortsatt å la oss overraske, le og gråte. 

Tre møter med døden

Tekst: Siri Lindstad, frilansjournalist

Døden er en fellesnevner i de tre historien som utgjør Il trittico. Men under alle dødsfallene vaker spørsmålet: Finnes det en gud eller ikke?

Regissør Isabella Bywater har tenkt mye på hvordan hun skulle presentere de tre operaene som utgjør den såkalte Il trittico. For ved første øyekast har ikke Il tabarro, Suor Angelica og Gianni Schicchi så veldig mye til felles. Joda, alle tre er korte, éntimes operaer. Alle tre ble til mot slutten av Giacomo Puccinis karriere som komponist, det vil si under og etter første verdenskrig. Og alle kjennetegnes av den usigelig vakre musikken som er Puccinis kjennemerke.

– Men hvordan skulle jeg binde dem sammen? Skulle jeg legge dem alle til samme tidsperiode, selv om de opprinnelig er lagt til ulike tiår? Eller skulle jeg kanskje la noen av karakterene være gjennomgangsfigurer i alle tre historiene?

Bywater endte med å la døden få være gjennomgangsfiguren. 

– Det var egentlig den eneste lenken jeg virkelig fant, men den er til gjengjeld tydelig. Alle tre historiene handler om mennesker, og om død. I det første stykket er det et dødt barn. I det andre stykket er det en død voksenperson og også et dødt barn. Og i det tredje stykket er det en gammel person som dør. Historiene er veldig katolske, og under alt som fortelles, ligger spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud eller ikke, sier Bywater. 

Kan kunsten å fortelle

Notatbøkene hun har liggende foran seg på bordet, er tettskrevne, men skriften er jevn og lett å lese. På disse sidene har hun samlet alle tankene hun har om Il trittico, som hun ikke bare regisserer, men også står for kostymer og scenografi til.

– Puccini er helt brilliant hva angår å skape stemninger og å få fram følelser, uten at han graver seg ned i noe av dette. Det er nok av operakomponister som serverer deg en masse følelser, men de gir deg egentlig ingen historie. Der er det Puccini får til begge deler. Han kan rett og slett kunsten å fortelle.

Likevel er det viktig for Bywater å gjøre enkelte elementer i historien enda tydeligere.  Barnet som dør i Il tabarro, er en avgjørende del av historien, mener hun. Men dødsfallet nevnes bare i en bisetning, og om noen i publikum akkurat da er opptatt av å ta seg en pastill, kan de lett gå glipp av den viktige detaljen. Derfor er en barnekiste en viktig del av scenen, helt fra start.

I Gianni Schicchi gjør hun noe av det samme, idet vi får se den gamle mannen som alt dreier seg om, før han er død. 

– Jeg hadde lyst til at publikum skulle få møte ham før han døde, sier Bywater.

– Man trenger å få en følelse av hva slags mann han var. Det er da også det som er jobben min som regissør: å gi publikum nok informasjon til at de så tidlig som mulig kan engasjere seg i historien. Det blir ekstra viktig når verket bare varer en times tid. Jeg mener, i operaer som varer i tre timer, har du god tid på deg til å vekke folks engasjement. Men her, i Il trittico, må publikum kjapt begynne å bry seg om minst én av skikkelsene på scenen. Om de ikke blir engasjert før de siste fem minuttene av forestillingen, er det jo helt bortkastet.

Easy listening

Hun forteller at da hun startet «i denne businessen» i England for 30 år siden, så man litt skrått på Puccini. 

– Man anså ham for å være litt vel lett ... Easy listening, you know. Type Classic FM. Og ja, han er lett, men det betyr ikke at han ikke også er veldig dyktig. Selv om han tilhørte borgerskapet, den intellektuelle middelklassen, levde han helt tydelig ikke i noen boble. Han omgikkes folk fra ulike miljøer, var en god observatør, og framstår derfor veldig overbevisende i sin skildring av fattigdom. Det ser vi også i La bohème, som han hadde komponert tidligere.

Det finnes likevel de som mener Puccini er sentimentalitetens komponist. 

– Men en fortvilet kvinne som forvises til et kloster etter å ha blitt gravid utenfor ekteskap ... Hva er sentimentalt med det? 

Suor Angelica, som handler om nettopp denne unge kvinnen, er den andre operaen i Puccinis triptykon. Den spilles til våren, mens det denne høsten er Il tabarro og Gianni Schicchi som vises sammen.

Puccini skrev Suor Angelica mellom Il tabarro og Gianni Schicchi

– Men de to første stykkene er de som er mest like hverandre. Gianni Schicchi er jo en mørk komedie, og dermed fungerer det bedre å ha den sammen med Il tabarro i denne omgang. Men uansett skal alle de tre historiene fungere selvstendig, understreker Bywater.

Sitcom-aktig humor

Il tabarro har hun lagt til Puccinis egen samtid. Gianni Schicchi er derimot flyttet fram til 1970-tallet, nettopp fordi den er en komedie. 

– Men ikke en lystig sådan, altså. Den er jo basert på en passasje fra Dantes Helvetet, og mørkere enn det får du det ikke. 

Bywater synes imidlertid at humor er vanskelig å plassere i en tid som hun ikke selv – og publikum – har et forhold til.

– I en forestilling med så mye sitcom-aktig humor, er man avhengig av at folk ganske snart forstår typegalleriet. Når historien er lagt til 1970-tallet, som i dette tilfellet, er det mye lettere for publikum å gjenkjenne de ulike karakterene bare på klærne. Jeg mener: Hvordan kjenner du igjen en snobb hvis han bare er en av mange i 1300-talls antrekk? Så her har arvingene et slags tema-party, der de har kledd seg ut i middelalderklær.

I mer enn tre tiår har Isabella Bywater gitt teater- og etter hvert operaforestillinger en visuell utforming. Lenge var hun «bare» scenograf og kostymedesigner. 

– Da jeg begynte i denne bransjen, jobbet jeg først og fremst med teater, og der fikk jeg som designer ofte følelsen av å være i veien. Holdningene har nok endret seg litt, men lenge var designeren en som skulle ses, men ikke høres. Jeg ble så smått ganske rastløs over ikke også å få gjøre regi, men som småbarnsmor tenkte jeg samtidig at det uansett ville blitt for mye jobb. 

– I  operaverdenen var ting annerledes, forteller Bywater, og etter hvert trivdes hun best her.

Ingen vei tilbake

– Innen opera legger man mye større vekt på det visuelle, og jeg kunne utfolde meg mer. Jeg følte at jeg ble tatt langt mer på alvor, også av regissøren, og hadde mer innflytelse på den ferdige forestillingen. Dermed klarte jeg også å holde trangen til å regissere i sjakk ennå en stund. 

Men så kom en henvendelse fra Mariinskij-teatret i St. Petersburg: Ville Bywater ha både design og regi på Faust?

– Det var en svær oppsetning! Det var jo Russland, dette her. Jeg måtte bare kaste meg ut i det. Og siden det gikk bra, var det ingen vei tilbake etter det. Nå vil jeg også regissere.

Men du holder fast ved å stå for kostyme og scenografi i tillegg?

– Ja, det er jo krevende å skulle holde i så mange tråder. Men jeg har ikke lyst til å gi slipp på designen. Det er tross alt fortsatt der jeg har mest erfaring. Så får jeg heller jobbe for å få en fast assistent etter hvert, som kan avlaste meg på en del av det som må gjøres.

Det er vel litt i Puccinis ånd, dette her, det å tenke helhetlig? Han var inspirert av Wagners tanker om «Gesamtkunstwerk» – at det ikke bare handlet om musikken, men at alle elementer måtte fungere sammen for å skape den totale opplevelsen?

– Absolutt. Samtidig er jeg veldig bevisst på at en forestilling ikke først og fremst skal være design, som det så er satt musikk til. Det visuelle skal gjøre det lettere å høre musikken, og enklere å forstå historien.  

Og nei, hun mener ikke at det alltid er en god idé å gjøre alt selv.

– Det er mye godt å si om samarbeid. Når det fungerer, får du mer enn summen av hver enkelt. På den andre siden: Når det ikke fungerer, får du mindre enn summen ... Men jeg prøver alltid å finne folk jeg kan jobbe med, og som har gode innspill å komme med, det være seg sangere eller folk i crewet. For jeg liker jo å samarbeide! Men samtidig liker jeg også å ha kontroll og være sjefen.

Tekst: Sverre Gunnar Haga, forfatter, kommunikasjonsrådgiver Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Jaså, så du er kommet for å høre litt Puccini. La oss advare deg med en gang: folk kommer til å dø.

Alt dette snakket du kanskje har hørt om folk som dør i opera, dette med at opera handler om at en mann får en kniv stukket i brystet, og at han begynner å synge i stedet for å blø?

Det er sant. Alt sammen. Og mer til. Opera er jo stedet for de litt større følelsene. Temaer som strømpriser, pollenallergi og priskrig på smågodt får bli liggende igjen ute i garderoben. Inne på scenen står det gjerne om liv og død. Dette er også statistisk bevist.

Den svenske legen og operaentusiasten Eddie Persson har undersøkt de 150 mest spilte operaene på repertoaret i dag, og lagd statistikk ut av forløpene. 

Det er nedslående tall. Av de 638 store rollene i disse 150 operaene, dør 189. 

Men andre ord – og her kommer en nøkkelopplysning du kan benytte deg av i selskapslivet – opera har en dødsrate på 29 prosent.

Ikke prøv dette hjemme!

Alle vi som har fulgt Cio-Cio-San i Madama Butterfly, Mimì i La bohème, Carmen, Isolde i Tristan og Isolde, Tosca og Desdemona i Otello til avgrunnen noen ganger, vet at det er sopraner som har det aller verst. 45 prosent av sopraner i bærende roller kommer ikke ut av det med livet i behold. Tenorer er også ille ute, 33 prosent av dem dør i løpet av handlingen. 

Puccinis Il trittico er heller ikke noe unntak. Her blir det både kvelning (i Il tabarro) og selvmord med gift (i Suor Angelica). Men siden disse tre operaene står i kontrast til hverandre, blir det også en opera helt fri for død og fordervelse – iallfall på scenen. Men også i Gianni Schicchi, Puccinis eneste komiske opera, er døden en slags drivkraft for handlingen, når arvingene møter Donatis naturlige dødsfall med en viss glede og forventning.

La oss se mer på dødsfallet til søster Angelica i den andre Il trittico-operaen, som blir satt opp på Operaen fra 9. februar. I denne, som kanskje er den mest psykologisk interessante av de tre, møter vi en tittelrolle som mister helt fotfestet i livet da håpet hun har levd for, forsvinner.

Kanskje ønsker du ikke å vite hvordan det går? Vel, da får du eventuelt hoppe over de neste linjene. For det går ikke spesielt bra med søster Angelica. I originalversjonen av operaen i 1918 fikk faktisk publikum selve oppskriften på blomstermiksturen som hun bruker til å ta livet av seg, en cocktail av en giftdrikk. Ikke prøv denne miksen hjemme: oleander, prunus, cicuta og belladonnaurt … 

Høy selvmordsrate

Selvmord er ikke noe fremmedelement i opera. Et australsk forskerteam gikk i 2013 gjennom et representativt utvalg i operahistorien, i alt 337 operaer – og undersøkte selvmordsratene. I artikkelen «Four centuries of suicide in opera» skriver de at hele 33 prosent av operaene inneholder selvmord, selvmordsforsøk eller selvmordstanker. Kvinneandelen er på 56 prosent. 

Den tidligere nevnte Persson undersøkte også de vanligste dødsårsakene i opera. Mord eller selvmord med kniv, sverd eller spyd troner på førsteplass, 44 prosent av de 189 døde. På andreplass finner vi den noe diffuse «ulykkelig kjærlighet og sorg», og deretter forgiftning og henrettelser. 

Men selv i operaer med død kan det bli stor komikk. Om enn på bekostning av sopranen i hovedrollen. I den dramatiske sluttscenen i en annen av Puccinis operaer, Tosca, kaster Floria Tosca seg i døden, fra toppen av slottet Sant’Angelo. Slik står det i alle fall skrevet. Og da er scenemannskapet vennlig til stede på baksiden av kulissene med en god madrass for den døende sopranen.

Men ikke den gangen den britiske sopranen Eva Turner gjestet Chicago-operaen. Hun kom til den siste, dramatiske scenen, skrek ut sine siste ord: «O Scarpia, avanti a Dio!» (Å, Scarpia, foran Gud), hoppet over kanten – og spratt rett opp igjen. Og igjen. Og igjen.

Ukjent av hvilken grunn hadde noen plassert ut en trampoline der en madrass skulle ta i mot den fallende Tosca. Turner syntes ikke det var veldig festlig.

Livet på speed

Ja, de dør og dør i operaer. Mange har påstått at opera er noe urealistisk og fjernt for et hverdagsmenneske med alt dette dramaet. 

Urealistisk? Hallo. Folk dør. Hater å være budbringer av dårlig nytt – men du skal altså faktisk dø, du også. Nei vel, så kan det være at du ikke skal falle for et sverd, kaster deg utfor et stup eller segner om, full av tuberkulose. Men som budbringer av skjebne er opera effektiv. Tenk bare på Rodolfo og Mimì, hovedrolleinnehaverne i La bohème. Fra det øyeblikket de møtes for aller første gang i livet til de sverger hverandre total kjærlighet og troskap til endes, går det knapt kvarteret! Opera er livet – på speed. Det er også derfor de dør så mye. 

Når vi da vet at opera i tillegg til dette med drama og død også byr på både prostitusjon, tuberkulose, ville fester, drikking, sex både før og etter ekteskapet, sjalusi, raseri, smugling, arrestasjoner, gjenferd, blasfemi, voldtekt, fadermord, krig, slaveri, korrupsjon, tortur, utpressing, løgner, bigami, og total og kompromissløs kjærlighet – ja, da vil jeg gjerne se den fotballkampen som kan matche dette. 

 

Dates

Completed

  • Scene
    :
    Main House
  • Price
    :
    100 - 695 NOK
  • /
    1 intermission

October 2018

Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed