January 20 –February 23


Dangerous liaisons


Bellini’s intense and beautiful opera Norma had its premiere in 1831, yet it presents us with difficult questions that are still relevant: At what point are you willing to give up your children? Where do you draw the line between your private and public life? Is religion something which destroys or unites? This opera is about obligations, about betrayal, about anger and shame – and about a strong friendship between two women. 

In bed with the enemy

Imagine that you are a leader and a role model for a group of people. But they are unaware you have betrayed them, that you have a relationship with the enemy – you even have a child with him, in secret. And then he betrays you, in the worst way possible. How easy would it be to behave professionally? How tempting wouldn’t it be to go to war?

We find ourselves in Gaul, over two thousand years ago. Norma is the High-priestess of the Druids – and the Druids are being occupied by the Romans. But she has fallen in love with the Roman proconsul Pollione. He, on the other hand, has a relationship with another Druid priestess, Adalgisa. When Norma discovers this betrayal, she first threatens to kill her children by Pollione, then gives the signal to go to war against the Romans by hitting the holy gong.

Norma experiences how her love for a man, for her people, for her children, for her friend and for her father all come into conflict with each other. Amongst these conflicts she finally sacrifices herself, in love, and for love.  

Casta Diva – the most beautiful song?

Along with Donizetti and Rossini, Bellini is one of the most important representatives of the Italian bel canto style, meaning “beautiful song”. It lets the singers showcase their talents in great arias with impressive vocal virtuosity.

The audience can still be baffled by what the human voice can accomplish, like in the well-known aria from Norma, “Casta Diva”. The aria is an example of what Verdi described as Bellini’s “long, long, long melodies,” and has been a staple piece for famous sopranos like Maria Callas and Joan Sutherland.

Ibsen’s opera 

In May of 1851, 23-year-old Henrik Ibsen was present for a showing of Bellini’s Norma at Christiania Theatre. The opera made a big impression on him, and led to an enthusiastic review of “this splendid musical tragedy” in the magazine Manden, but he was disappointed in the audience:

“It is a sad testament to how low the sense of musical appreciation is here in Christiania, when Norma did not sell out for neither its first nor second performance. It is also unfortunate that the theatre managers once again are robbed of the credit they deserve for their efforts.” 

In the book Ild og vann: fra Norma til Rebekka West (”Fire and water: from Norma to Rebekka West”), Ivar Havnevik describes how Ibsen’s impressions from seeing Bellini’s opera affected many of his later works, where the truth and “doing the right thing” aren’t necessarily what you’d expect, and where human relations collide with moral ideals, political and social situations.  It is particularly evident in Rosmersholm from 1886. Ibsen’s drama and Bellini’s opera are both about betraying values and betraying the truth. Personal relations meet religious ideals, Rebecca and Rosmer, Norma and Pollione all meet their end.

Ibsen also used the characters of Norma in a political satire about the politicians of the Norwegian parliament in his play Norma, or a Politician’s Love, which was anonymously publicised in the satirical magazine Andhrimner only a month after he saw Bellini’s opera at the Christiania Theatre. 

About the stage director 

Norma is directed by Sigrid Strøm Reibo, who also directed Jüri Reinveres new opera Peer Gynt in 2014. She is one of the resident directors at the National Theatre, and is behind performances such as Beckett’s Waiting for Godot (Hålogaland Teater, 2010, nominated for the Hedda Award for best direction), Strindberg’s The Dance of Death (The Norwegian Theatre, 2012), Molière’s The Misanthrope (Rogaland Teater, 2012, winner of the Hedda Award for best direction), Shakespeare’s All’s Well That Ends Well (Rogaland Teater, 2013, nominated for the Hedda Award for best direction and for the Norwegian Critics’ Award), Jean Racine’s Phèdre (The Norwegian Theatre, 2014), Ivan Vyrypaev’s The Drunks (The Norwegian Theatre, 2015), Purcell’s Dido and Aeneas (The National Theatre, 2015), Orlando (Rogaland Teater, 2016) and As You Like It (The National Theatre, 2017).

  • Premiere discussion
  • Free introduction one hour before the performance
  • Music Vincenzo Bellini
  • Libretto Felice Romani, etter Alexandre Soumets drama
  • Conductor Antonino Fogliani / Boris Schäfer (3. februar)
  • DirectorSigrid Strøm Reibo
  • Set Designer Katrin Nottrodt
  • Assistant Set Designer Anna Brotankova
  • Costume Designer Esther Bialas
  • Lighting Designer Rainer Casper
  • Video Claudia Lehmann /Konrad Hempel, realized by IXA (Institut for experimental affairs)


Main roles

  • Adalgisa

    Dshamilja Kaiser
    Playing the following days
    • 20. Jan 2018
    • 23. Jan 2018
    • 26. Jan 2018
    • 3. Feb 2018
    • 7. Feb 2018
    • 10. Feb 2018
    • 13. Feb 2018
    • 16. Feb 2018
    • 19. Feb 2018
    • 23. Feb 2018
  • Norma

    Hrachuhi Bassenz
    Playing the following days
    • 20. Jan 2018
    • 23. Jan 2018
    • 26. Jan 2018
    • 3. Feb 2018
    • 7. Feb 2018
    • 10. Feb 2018
    • 13. Feb 2018
    • 19. Feb 2018
    • 23. Feb 2018
    Francesca Sassu
    Playing the following days
    • 16. Feb 2018
  • Pollione

    Arnold Rutkowski
    Playing the following days
    • 20. Jan 2018
    • 23. Jan 2018
    • 26. Jan 2018
    • 3. Feb 2018
    • 7. Feb 2018
    • 10. Feb 2018
    • 13. Feb 2018
    • 16. Feb 2018
    • 19. Feb 2018
    • 23. Feb 2018


1st act

The story is set in Gaul in the first century before Christ, during the Roman occupation.

A group of Druid warriors are gathered in the forest at night. Their King Oroveso tells them that his daughter Norma will arrive as soon as the moon shows itself in the sky. Then they will meet again to hear her announce the will of Irminsul, the God of war.

In the same forest the Roman Proconsul Pollione tells his friend Flavio that he no longer loves Norma, with whom he secretly has two children. Instead he has fallen in love with another Druid: the younger priestess Adalgisa, and Flavio warns him about Norma’s anger.

The Druids gather in the temple, where Norma chastises her people for being rebellious and urges them to stay calm. She can predict the fate of the enemy and will tell them when the time is ripe to rise up against the Romans. She confirms this in a prayer for peace to the Moon Goddess. While the people are impatient and want to fight the Romans, Norma in secret decides to continue to protect Pollione, as long as he remains faithful to her.

Alone in the forest Adalgisa prays for strength to resist the overwhelming force of her love, which has made her betray her temple and her God. The prayer is interrupted by Pollione, who tells her that he is returning to Rome the next day, and that he wants to take her with him as his wife. At first Adalgisa objects, but then agrees to renounce her vows as a priestess and join him.

Norma has conflicting feelings about her two sons. She tells her confidante Clotilde, who knows about her forbidden love, and who in secret helps her take care of the children, that Pollione has been called back to Rome, and she is afraid that he will leave them. Clotilde hides the children when a visitor comes to Norma's house. This is Adalgisa, who comes to confess that she has a lover, asking her religious leader for help and forgiveness. Norma is understanding and knows all too well the feelings that Adalgisa is expressing. She is about to release the priestess from her vows so that she can find happiness with the man she loves, asking her who this man is, when Pollione enters. Norma is furious. Her fury is not directed at Adalgisa, but at Pollione who has deceived them both. Pollione confesses his love for Adalgisa, who is shocked to learn that he is in a relationship with Norma and has two children with her. He again begs her to leave with him, but Adalgisa refuses, stating that she would rather die than steal him from Norma.

2nd Act

In deep despair Norma, dagger in hand, approaches her sleeping children. She is unable to see any future for them: They will either be killed by their own people or end as slaves in Rome. She also wants to have revenge on Pollione, but her love for the children is too great and she is unable to hurt them. Norma asks Clotilde to bring Adalgisa to her, who comes and promises to follow her wishes. But she refuses when Norma asks her to marry Pollione and take care of their children. Adalgisa would rather attempt to persuade Pollione to return to the mother of his children. Norma in the end believes her and the two promise each other to stand together.
The Gallic warriors have gathered, waiting for Norma's signal to attack the Romans. They have heard that Pollione has been ordered to return to Rome and are ready to fight. Then Oroveso announces that an even more cruel and evil Roman will succeed Pollione. Nor has he heard from Norma yet, and tells them that they must wait, while keeping their rage burning inside.
Norma hopes that Adalgisa will manage to persuade Pollione. But when Clotilde tells her that the attempt has failed, Norma flies into a rage, wanting to kill everybody, and declares war by striking the holy gong. When Oroveso demands a sacrificial victim before going to war, Pollione is brought in. He was caught when he entered the Druid temple to abduct Adalgisa. Norma is on the verge of killing him, but is unable to strike the blow. She tells her people that first she must interrogate the prisoner. Alone with him she promises to release him if he leaves Adalgisa. He refuses, and Norma tells him that she has attempted to kill their children. He answers that his death should quench her thirst for revenge. But Norma threatens to kill all the Romans and let Adalgisa suffer.

Norma summons the Druids and tells them that a guilty priestess – who has broken her promises and betrayed her people and her God – must die. She orders a pyre to be built before revealing the identity of the guilty priestess. About to say the name of Adalgisa, she is suddenly struck by feelings of guilt; can she sacrifice someone who is guilty of the same sin as she herself has committed? To everyone's surprise she confesses that she is the guilty priestess. The secret is finally out. By sacrificing herself Pollione understands her greatness and begs her forgiveness. Norma asks her father Oroveso to show her pity, and he finally promises to take care of her children. Together Norma and Pollione leap into the sacrificial pyre, while the Druids condemn their traitorous leader.

Films and lectures

Klipp fra forestillingen, til den vakre arien Casta diva.
Slik så det ut under produksjonen av Norma
Introduksjon Norma ved Hedda Høgåsen-Hallesby
Premieresamtale Norma, med blant andre regissør Sigrid Strøm Reibo og psykolog Siri Gullestad

Interview with the director

En usedvanlig sterk historie

Tekst: Siri Lindstad, frilansjournalist

– Det vi gjør, er å gi musikken mening, sier Sigrid Strøm Reibo, som med Norma får sin internasjonale debut som operaregissør.

– Når man jobber med teater, starter man langt på vei på null, kun med teksten, og skaper en form etter hvert. I opera er rammen derimot allerede lagt, i form av musikken. Jobben min blir da å lytte veldig nøye, finne ut hva musikken forteller oss, hvilke følelser den vil formidle, hva som skjer i scenene. Og så kan jeg jo selvfølgelig velge om jeg vil gå med musikken eller skape kontrapunkter. Men jeg må uansett forholde meg til den som en ramme for det sceniske.

Prisbelønt regissør

Sigrid Strøm Reibo er til vanlig husregissør ved Nationaltheatret. Hun har særlig utmerket seg ved å gi nytt liv og nytt uttrykk til en rekke av klassikerne. For dette har hun vært nominert til Heddaprisen en rekke ganger og vunnet to ganger, senest i 2017 vant hun regiprisen for forestillingene Orlando ved Rogaland teater og Shakespeares Som dere vil ved Nationaltheatret. Samme sommer hadde hun også for første gang regien for Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet. Ibsenfortellingen kjente hun da allerede godt til, ettersom hun hadde sin debut som operaregissør med Jüri Reinveres nyskapende versjon av Peer Gynt her i Bjørvika i 2014

– Å sette opp en helt nyskrevet opera er en utfordring, på godt og vondt. Norma derimot er jo en klassiker innen opera og bel canto-stilen. Musikken er allerede skrevet, og jeg synes den er svært vakker. Librettoen har vært veldig god å jobbe med, og jeg tror den utmerker seg innenfor denne litt strenge stilen som har et sterkt fokus på det vokale og det musikalske, med gode situasjoner og en hovedperson som har en sterk karakterutvikling i løpet av operaen.

– Samarbeidet mellom Bellini og librettist Felice Romani må være et av bel canto-historiens bedre sådanne. Det er rett og slett en veldig god historie som utspiller seg, sier Reibo.

Et dobbeltliv

Det er Norma alt handler om, yppersteprestinnen som er leder for gallerne. Vi befinner oss rundt to tusen år tilbake i tid, i Gallia, som er okkupert av romerne.

– Norma har avlagt et kyskhetsløfte, og forventes å leve et veldig strengt, asketisk liv i kontakt med gudene. Som yppersteprestinne er hun ikke bare gallernes religiøse, men også deres politiske leder. Det er hun som skal være i kontakt med gudene, og som er gudenes stemme på jord. Og det er dermed også hun som avgjør om gallerne skal gjøre opprør mot okkupantmakten, sier Reibo.

Oroveso og galliske krigere

Men Norma har lenge levd et dobbeltliv. Hun har et forhold til den romerske okkupasjonslederen Pollione, fienden, og har til og med i hemmelighet fått to barn med ham.

– Dette personlige forholdet blander seg snart inn i hennes politiske og religiøse virke, og skaper kaos; det forkludrer kontakten med gudene, og med folket hun skal lede.

Og mens Norma sviker sitt folk, sviker Pollione henne ved å innlede et forhold til den yngre prestinnen Adalgisa.

– Også Adalgisa opplever at gud dermed forsvinner for henne. Med ett føler de seg så små, disse to kvinnene, som begge har kastet seg ut i en veldig menneskelig historie. De skulle være større enn dette, hevet over begjær, lidenskap, sjalusi, alle disse jordiske driftene som er så fjernt fra det guddommelige.

Adalgisa og Norma

Ingen Tristan og Isolde

Det kan virke strengt, dette skillet mellom det private og det representative. Men Sigrid Strøm Reibo ser parallellene til dagens ledere.

– Om du er president eller politisk leder på annet vis, må du i stor grad sette personlige hensyn og vinning til side, og gjøre det som er best for fellesskapet. Du er nødt til å ofre noe av deg selv for å kunne ta på deg dette ansvaret. For Norma kommer i tillegg det at hun har et ansvar som religiøs leder, noe som gjør situasjonen for henne enda mer innfløkt.

For Norma har forsøkt å være alt; gudinne, militær leder, elskerinne og mor. Hun sviker spirituelt, hun sviker sitt okkuperte folk, og hun blir selv sveket. Nå innhentes hun av sine handlinger.

Men hva er det egentlig som skjer på slutten, når Norma går på bålet, og Pollione følger etter? Er det en Tristan og Isolde-fortelling vi er vitne til, der kjærligheten seirer til slutt?

– Nei, sier Sigrid Strøm Reibo. – Han dør sammen med henne, men dette er ikke to elskende som forenes i døden. For Norma har endelig gått fullstendig inn i den rollen hun skulle ha hatt hele tiden, som en som lar hensynet til seg selv vike til fordel for folket og for gud. Slik blir Norma hevet over Pollione. Katarsis oppnås ved at den skyldige ofrer seg selv. Da Pollione ser hennes uselviske storhet, vekkes hans kjærlighet for henne igjen; dette var den Norma han falt for. Han ber om hennes tilgivelse, og får det, men de er og forblir atskilt, og har mistet hverandre for alltid.

En egen verden

– Det er ingen realistisk verden vi entrer, det er en egen verden, med sine egne regler. Vi begynner med et kunstverk på scenen, som vi alle – utøverne og publikum sammen – observerer utenfra. Etterhvert begynner dette kunstverket å leve, og inviterer oss inn i sin verden, gjøre oss til deltakere. Selv elsker jeg å bli oppslukt av en annen virkelighet, en annen verden, å få være et annet sted for en stund.

Orkestret er også enda mer til stede i denne forestillingen enn ellers, i form av videoprojiseringer på scenografien.

– I opera er det jo orkestret som er fortelleren; det er orkestret som skaper stemninger, som forteller hva som skjer både i situasjonene og i menneskene, og som binder det hele sammen. Det hadde jeg lyst til å understreke gjennom å bruke dem visuelt på scenen.

En typisk bel canto-opera

Norma har ikke vært satt opp ved Den Norske Opera & Ballett før, og det er derfor sikkert mange blant publikum som ikke kjenner til den.

Men arier som «Casta diva» har de garantert hørt før. 
(Her hører vi Maria Callas.)

– Det er fantastisk å få jobbe med alle disse sangerne. Jeg blir imponert hver eneste dag over hva de får til. Dette er en typisk bel canto-opera; med stemmebriljans i hovedfokus. Dramaturgien i historiefortellingen veksler mellom sterke dramatiske scener, som så blir avløst av virtuose arier der handlingen stopper opp, følelsene får plass til å utbroderes, og sangerne får vist frem stemmen sin. Utfordringen er å binde det hele sammen i en helhetlig forestilling.

I skrivende stund er det meste av Reibos jobb egentlig gjort. Nå skal regien sitte, og orkestret skal få slippe til.

– Akkurat det er uvant for meg, som jobber mest med teater. Der forsøker jeg å holde prosessen åpen så lenge som mulig, slik at jeg sammen med skuespillerne kan forske i situasjonene, rommet og karakterene. Før man har startet med prøvene vet man jo ikke hvordan den enkelte utøver vil fylle rollen, hva slags typer eller hvem de er.

Nettopp «evnen til innsiktsfull skuespillerinstruksjon» er noe av det som har vært framhevet når det gjelder Sigrid Strøm Reibo. Da hun fikk Hedda-prisen sist, skrev juryen at i hennes stykker gis hver skikkelse «nyanserte individuelle særpreg samtidig som en felles samspilt helhet ivaretas».

– Sammen har vi prøvd ut mange varianter av en rekke av scenene, før vi til slutt har funnet en løsning på dem. I opera har man kortere prøvetid enn innenfor teater, og da kan det være utfordrende både å være vel forberedt, samtidig som man sørger for å ha rom for å skape i øyeblikket.

Videre til Frankfurt

Norma er en samproduksjon med Oper Frankfurt. Det innebærer at Reibo snart drar til Frankfurt for å sette opp samme forestilling der. At den tyske oppsetningen også blir hennes internasjonale debut som operaregissør, har hun ikke rukket å tenke på.

– Det blir første gang jeg gjør et stykke om igjen, i alle fall med helt nye utøvere. Så ja, dette blir virkelig Norma-året for meg.

About Bellini

Catanias svane

Vincenzo Bellini (1801–1835) vokste opp som et musikalsk vidunderbarn i Catania på Sicilia. I likhet med flere av sine komponistkolleger, begynte han allerede som barn å komponere, og fikk tidlig innpass i borgerskapet. Han fikk stipend for å studere komposisjon i Napoli, og da hans første opera ble satt opp i 1825, ble den en betydelig suksess. To år senere ble operaen Il pirata satt opp på La Scala i Milano, og karrieren skjøt fart. Med denne operaen startet også hans lange – og kompliserte – samarbeid med librettisten Felice Romani.

Hans første virkelige mesterverk La sonnambula (Søvngjengersken) ble satt opp i 1831, samme år som Norma. Tidligere hadde han hatt suksess både med I Capuleti e i Montecchi og La straniera

Alle Bellinis elleve operaer er skrevet i bel canto-stil. Musikken var tettere knyttet til teksten enn det som var vanlig, både når det gjaldt innhold og rytme. Også karakterenes psykologi var svært viktig for det musikalske uttrykket. I et brev til librettisten Carlo Pepoli i 1834 skrev han: «Innprent i hodet ditt, med store bokstaver: Et operadrama må fremkalle tårer, fylle med redsel, bringe død – ved hjelp av sang. Poesi og musikk krever ekthet og ingenting annet, for å være virkningsfullt.»

Vincenzo Bellini

Bellinis musikk karakteriseres av svært vakre, flytende melodilinjer, som ga ham tilnavnet «Catanias svane». Full av beundring skrev Giuseppe Verdi: «Det er sant at Bellini er fattig i harmoni og instrumentering, men rik på følelser og har en egen individuell melankoli! Hos ham finnes lange, lange, lange melodier, som ingen før ham har skrevet.»

I 1833 flyttet han til Paris, etter et kort opphold i England. Der skrev han sin siste opera i 1835, I puritani, for Théâtre-Italien, av mange regnet som hans vakreste og mest ambisiøse. Senere samme år døde han i Paris, bare 34 år gammel. Rossini fikk satt i gang en kronerulling, og sammen med 350 korister fulgte sangere fra Paris' operahus Bellini til graven.

I tillegg til operaer skrev Bellini også kirkemusikk, symfonier og en rekke verk for sang og klaver.

Bellini nevnes gjerne sammen med Donizetti og Rossini, som en av den moderne italienske operaens grunnleggere – godt hjulpet av librettisten Felice Romani. Det romantiske tonespråket hans inspirerte senere komponister som Verdi, Chopin og Wagner. Sistnevnte mente Bellinis musikk var genial og virkelig talte til hjertet, og beskrev nettopp Norma som en viktig inspirasjonskilde for flere av hans verk.

Hva er bel canto?

Bel canto betyr først og fremst «vakker sang» på italiensk, men brukes også om en periode i operahistorien og om en spesiell måte å bruke stemmen på.

«Dessverre for oss har vi mistet vår bel canto», klaget den italienske komponisten Gioacchino Rossini på sine eldre dager, rundt midten av 1800-tallet.

Komponister som Rossini, Bellini og Donizetti var kanskje de viktigste representantene for bel canto- retningen på begynnelsen av 1800-tallet. Vi kan høre eksempler på dette i operaer som Barberen i Sevilla, Lucia di Lammermoor (som blir satt opp i Operaen i mars i år) – og ikke minst i Norma.

Uttrykket viser også til spesiell sangteknikk, med røtter tilbake til Händels operaer på begynnelsen av 1700-tallet eller enda tidligere. Andre igjen mener at uttrykket ikke betyr noe annet enn nettopp vakker sang, og at det i grunnen kan vise til en hvilken som helst nydelig sangstrofe fra en hvilken som helst tid.

Når sang blir ekstremsport

Barokken utviklet sangkunsten til en ekstremsport: Sangerne presset stemmen til det ytterste og nærmest trosset naturen – noe kastratsangerne er det tydeligste eksemplet på. Flere av 1700-tallets komponister prøvde å skape kombinasjonen av den lyse guttestemmen og kraften i en manns lunger. De ville se hva menneskets taleorgan var i stand til å gjøre, uten å manipulere mannskroppens naturlige utvikling. Sangere skulle synge lysere, hurtigere og sterkere, over et orkester som også stadig ble større.

Dette resulterte i teknikker som gjorde det mulig for sangerne å produsere lyd jevnt gjennom hele det vokale registeret. Stemmene deres beveget seg mellom det høye og det lave, uten at man hørte at sangeren «skiftet gir». De sang med en slags sømløs bevegelse fra en note til den neste, noe som krever et jevnt utslipp av pusten, godt støttet av muskulaturen i mellomgulvet.

Komponistene lot også sangerne improvisere selv, i såkalte koloraturer, som betyr at melodiene ble utsmykket med teknisk krevende triller og løp, til publikums beundring og begeistring. Til dette brukte de en lettere, men mer gjennomtrengende lyd i det øvre registeret. Metodene som ble utviklet for å klare de imponerende melodiske løpene, har blitt stående som en teknikk sangere fortsatt benytter.

Fra hodeklang til brystklang

I Bellinis operaer er det lagt mer vekt på å skildre kraftfulle følelser og menneskelig lidelse. Utover 1800-tallet, utviklet også sangteknikken seg mot mer intens sang og kraftigere stemmer. Dette kan man høre i for eksempel Wagner og Puccinis operaer.

Tenorer sang ikke lenger i hodeklang eller falsett, men leverte den høye C-en i brystklang, støttet av musklene i magen. Det var denne endringen som fikk Rossini til å klage sin nød over den forsvunne bel canto.

Den første tenoren som ble kjent for å synge en høy C i brystklang, var den franske tenoren Gilbert Duprez i nettopp en opera av Rossini, Wilhelm Tell. «Som skriket til en kastrert hane når den blir kuttet hode av», skal Rossini ha sagt da han hørte ham.

Norma er sopraners drømmerolle

Da Bellini skrev Norma, hadde han én spesiell stemme i tankene: Giuditta Pasta hadde sunget i operaer av både Rossini og Donizetti, og stemmen hennes skal ha vært kjennetegnet av å ha et enormt spenn: Det sies at hun skal ha sunget like godt i alt-leiet som i sopranleiet. Etter det vi vet, var denne operaen skapt for hennes unike kvaliteter både som musiker og sanger. Hun flyttet angivelig til og med inn hos Bellini da han komponerte, og ga flere tilbakemeldinger på «Casta diva» – helt til hun var fornøyd med den og klarte å synge den.

Senere har Norma blitt en rekke sopraners glansrolle. Den tyske sopranen Lilli Lehmann sa en gang at å synge hele Brünnhildepartiet i Wagners Nibelungenringen var mindre stressende enn å synge en kveld med Norma. Maria Callas sang rollen 89 ganger, også i legendariske innspillinger. Publikum beskrev hennes utrolige musikalsk-dramatiske tilstedeværelse omtrent slik Guiditta Pastas ble beskrevet 120 år tidligere. I 1961, da Callas allerede hadde gjort Norma 70 ganger, sa hun: «Jeg jobber hver gang som om jeg aldri har sunget denne rollen før. Det er den vanskeligste rollen i mitt repertoar; dess mer jeg gjør den, dess mindre ønsker jeg å gjøre den.»

Maria Callas i La Fenice

Maria Callas i La Fenice, Venezia

Heldigvis finnes fortsatt musikkens ekstremsport-utøvere, som gir oss bel canto også i vår tid.

Behind the scenes

En krigers gjenbrukte personlighet

Enhver operaforestilling blir til underveis, ikke bare med regissør, sangere, dirigent og musikere, men i høyeste grad også bak scenen, på ulike verksteder. Scenograf og kostymedesigner kommer med definerte bestillinger på forhånd, i form av ferdige kostymetegninger og modeller av alle scenografiske elementer. Ikke sjelden må disse bestillingene tilpasses og korrigeres etter hvert som arbeidet med forestillingen skrider frem. Noe fungerer ikke slik man hadde tenkt, eller kanskje gjøres regigrep som krever andre eller nye elementer.

Gamle krigere blir som nye

Store korscener krever mange kostymer, og ofte skal koret fremstille en mer eller mindre helhetlig gruppe. I Stefan Herheims oppsetning av La Cenerentola forrige sesong skulle for eksempel hele herrekoret se ut som Rossini selv, og det var bare å produsere x antall like kostymer.

Med Norma var det annerledes: Her var gjenbruk utgangspunktet for systua, istedenfor at alt skulle skapes fra bunnen av, slik man pleier. Med en inspirasjonsfolder som bakgrunnsmateriale, hentet de ned kostymer fra fjernlageret på Karihaugen – fra forestillinger som Lohengrin, Carmen, Madama Butterfly og Aida. Kostymedesigner Esther Bialas (som også laget kostymene til nevnte La Cenerentola) så raskt mulighetene, og kreerte "nye" kostymene tilpasset for eksempel hver person i herrekoret.

– Hun har et veldig godt øye for hvordan de ulike karakterene skal fremstå, alle krigerne i operaen skal ha sin personlighet, sier Anette Rosendahl på systua. Esther satte sammen deler og elementer fra ulike kostymer og ulike stilarter, la på noen detaljer, skisserte opp endringer og tilpasninger. Etter en intens påskeuke i 2017 gikk systua i gang med å gjenskape, gjenbruke og forvandle tidligere kostymer, vurderte bruk av riktig stoffkvalitet og farger, slik at koret skulle fremstå slik Esther Bialas så dem for seg.

Romerske månestøvler

Det var heller ikke snakk om noe masseprodusert, identisk skotøy til koristene. Også på skoverkstedet jobbet de ut fra prinsippet om at alle på scenen skulle ha sitt eget, personlige preg – basert på tidligere oppsetninger. Alt fra månestøvler til boksestøvler til kampbruk ble hentet frem– og pimpet opp med lisser, striper, gull og nagler – for å få den «romerske» looken. –Tenk mørkt, fuktig, maskulint, sa Esther Bialas da hun hadde det første møtet med de skoansvarlige.

Den største jobben for skoverkstedet har nok likevel vært bruken av skråscene – iallfall når det gjelder arbeidsmengde. Når gulvet på scenen både er bratt og glatt, må alle skoene såles om, med en spesiell såle slik at de ikke glir. –Til sammen var det rundt 200 par sko som måtte såles om, anslår Marianne Moen, – alle koristene skal ha tre ulike skopar, så er det solistene, statistene, barna … Og 400 sko tar tid å såle om. Så mye tid at en del av skoene denne gangen ble sendt til skomaker utenfor huset.

Brent metall

Også på "de harde verkstedene" har det gått varmt for seg det siste året. Sentralt i forestillingen er den gedigne kunstinstallasjonen av stål – som også er en del av scenografien som sangerne skal gå på og i. Ofte er slik reisverk dekket til av andre elementer på scenen, og utgjør nærmest et skjelett. Her skulle alt være synlig – og scenograf Katrin Nottrodt ville ha alt i stål: røft og grovt. For det første måtte konstruksjonen tåle tyngde – hele mannskoret skal nemlig bevege seg oppå den. For det andre var det en utfordring at så å si ingen vinkler var rette – og tillegg var det heller ingen vinkler som var like i området under den grønne boksen man ser. Da kan man jo forestille seg arbeidet først med konstruktørenes beregninger og forarbeid, så med monteringen og tilpasningen av alle delene, for å skape kunstinstallasjonen som handlingen utspiller seg i.

I tillegg var det en stor prosess for å komme frem til riktig fargetone i stålet: Scenograf Katrin hadde latt seg inspirere av brent metall slik det brukes i krig, noe som også er relatert til handlingen. Leder for metallverkstedet Marcus Mars forteller at det ble gjort en rekke tester med varmebehandling av stålplatene for å oppnå slike fargenyanser – hvor store utslag ville det ha på fargen i metallet hvis man varmet opp til 290 grader istedenfor 260? Hva slags typer eddik kunne fungere i en kjemisk prosess for å gi den rette overflaten?

Deretter gjøv malerverkstedene løs med sin ekspertise for å skape det endelige uttrykket man ønsket på de fem-seks tonnene med stålstenger og metallplater. De brukte blant annet både spon og voks i blåneringen, som er det man gjør for å herde stål for eksempel i våpen, for å hindre rustdannelse eller uønsket oksidering, og som gir ulike blåfarger.

Etter hver prøve på scenen de siste ukene før premieren gjøres det en rekke forbedringer og justeringer. Det kan være et kostyme som man må kunne ta av eller på seg raskere enn det man planla for, sko som må blokkes ut, eller for smias del et nytt rekkverk her eller en åpning i stålkonstruksjonen som må gjøres større. Grytidlig hver morgen er det hektisk jobbing på scenen, slik at alt er klart til prøvene begynner klokka 11. Konstruksjonen blir ferdig på premieredagen, fastslår Marcus rolig. Sånn pleier det å være. Først etter premieren kan man puste ut – og konsentrere seg om neste oppsetning.

Norma and Ibsen

Ibsens opera

I mai 1851 var den 23-årige Henrik Ibsen til stede da Bellinis Norma ble vist ved Christiania Theater. Operaen gjorde et sterkt inntrykk på ham og ledet til en begeistret anmeldelse av «denne herlige musikktragedie» i bladet Manden, men han var skuffet over operapublikummet:

«Det er ellers et sørgelig bevis på hvor lavt den musikalske sans ennå står her i Christiania, at Norma hverken ved første eller annen forestilling formådde å skaffe fullt hus, liksom det er beklagelig at teaterdireksjonen heller ikke denne gang skal ha den tilfredsstillelse å se sine bestrebelser tilbørlig påskjønnet.»

I boken Ild og vann: fra Norma til Rebekka West beskriver Ivar Havnevik hvordan inntrykkene fra Ibsens møte med Bellinis opera kom til å prege mange av Ibsens drama, der sannhet og riktig handling ikke er entydige størrelser, og der menneskelige relasjoner havner på kollisjonskurs med moralske idealer, politiske og samfunnsmessige situasjoner. Aller sterkest slo disse impulsene inn i Rosmersholm fra 1886. Både Ibsens drama og Bellinis opera handler om svik mot verdier og mot sannheten. Her møter personlige forhold religiøse idealer, her går Rebekka og Rosmer, Norma og Pollione sammen i døden.

Ibsen brukte også persongalleriet i Norma i en politisk satire på stortingspolitikerne i Norma eller En Politikers Kjærlighed, offentliggjort anonymt i det satiriske ukebladet Andhrimner bare en måned etter han så Bellinis opera ved Christiania Theater.

Norma i Norge - med Ibsen i salen

Tekst: Ivar Havnevik, forfatter og tidligere hovedkonsulent i Aschehoug forlag

I de 60 årene Den Norske Opera har eksistert, har publikum kunnet overvære forestillinger av så godt som alle verker av betydning i operalitteraturen, fra 1600-tallet og helt frem til moderne europeiske verker og norske samtidsstykker. Men én av de internasjonalt anerkjente komponistene har glimret ved sitt fravær – Vincenzo Bellini – som gjerne nevnes sammen med Rossini og Donizetti. Bellinis hovedverk var operaen Norma fra 1831. På 1950-tallet fant Maria Callas der sin store glansrolle, men her hjemme måtte vi nøye oss med å høre ryktene om hennes triumfer, og bare den sensasjonelle arien «Casta diva» var å høre en gang iblant i radio. To konsertante fremførelser og en overføring fra Metropolitan-operaen på kino er alt vi har fått de siste tyve årene.

Norma på 1800-tallet

Slik har det ikke alltid vært. For vel 160 år siden, i mai 1851, hadde Norma premiere på Christiania Theater. Der var dirigenten, italieneren Paolo Sperati, nyansatt, og han blåste nytt liv i musikken på teateret, ja faktisk også i hele byen. Teater, syngespill og opera ble satt opp på samme teater og med samme kompani den gangen, og repertoaret var stort, med over 50 stykker i året. Bare et fåtall var av seriøs art, og ikke mange var operaer. Nå skulle det tas et tak, og teateret rådde over det minimum av musikere og korister som trengtes, men også over to gode sopraner, blant dem Emma Dahl som altså sang hovedrollen i Norma. Tenorrollen ble gitt til en italiensk sanger som ellers holdt til i København.
Forestillingen var en kunstnerisk suksess, og med seks oppførelser samme vår gikk den ganske bra økonomisk, i en by med vel 30000 innbyggere og hele 800 seter i teateret. Operaen ble satt opp igjen med lange mellomrom fremover på 1800-tallet; så ble det slutt.

Norma og den unge Henrik Ibsen

Mange minnes opplevelser fra gode forestillinger. Sjeldnere skjer det som inntraff i 1851 – at han som skulle bli verdens fremste dramatiker, fikk et scenisk inntrykk som var så sterkt at det både ble sittende og satte spor i hans egne verker. Henrik Ibsen var 22 år gammel da han kom fra Grimstad til Christiania for å ta artium. Etter hvert kom han inn i en krets med eldre kamerater som ble toneangivende blant de samfunns- og litteraturinteresserte. De kalte seg «Det lærde Holland». I tidens kulturliv var teateret den viktigste institusjonen, men det var sørgelig lite å se som kunne stimulere et ungt tørstende sinn, en sjelden tragedie, en og annen opera. Disse manglene ble heftig diskutert, og «hollenderne» kunngjorde sine synspunkter i sitt eget blad Manden.

Her finner vi Henriks anmeldelser av de to operaene som Sperati nå fikk satt opp, Rossinis Wilhelm Tell og altså Norma. Henrik kritiserer den første for en elendig libretto, mens han roser – ikke bare teksten, men sammensmeltningen av musikk, dikt og dramaturgi i Norma. «Musikken er operaens sjel, teksten den konkrete form hvorav den er omsluttet», skriver han. Det kreves «full overensstemmelse mellom innhold og form», og derfor må verket fremføres dramatisk og oppleves fra scenen, og bare der. Dette kravet finner 23-åringen oppfylt i nettopp denne forestillingen. Og han bruker sterke ord: «Disse aldeles nødvendige betingelser for en ren og uforstyrret nytelse av operaen har neppe ved noen foregående anledning hos oss vært så heldig forenet som ved oppførelsen av Norma», og han kaller den en herlig musikktragedie. Utøverne får ros; det får også iscenesetteren og dirigenten Sperati som har lyktes i å «frembringe så forbausende resultater».

Norma i Ibsens verker

Nå kunne denne opplevelsen gjerne blitt arkivert blant andre ungdomsminner, men hos Ibsen får opplevelsen større betydning enn som så. Anmeldelsen sier ikke noe konkret om den dramatiske kraften i operaens handling og musikk, men musikkens suggesjon har klargjort de dramatiske motivene og utviklingen av hovedkarakterene. Slik har Ibsen, på terskelen til sin eventyrlige karriere, kunnet ta imot lærdom som var til å bruke i forfatterskapet fremover.

Ikke slik at miljøet fra Gallia på Cæsars tid, der Bellinis opera foregår, har noe med Ibsen å gjøre, heller ikke den ytre handlingen. Det er temaene og måten de blir fremstilt på, som gjør sin virkning. Viktigst er nok det vi kan kalle den dobbelte tvetydighet som kommer til uttrykk i operaen og som senere preger så godt som alle Ibsens verker. To verdisett står mot hverandre, men begge har så vel lyse som dystre sider. Vi har romernes høykultur og livsstandard i hjemlandet – men også brutal militær okkupasjon og undertrykkelse av fremmede folk. Gallerne derimot har en tvetydig religion med natur og fruktbarhetskultus på den ene siden, blodoffer på den andre. Motsetningen er både politisk og personlig, og det blir synlig ettersom yppersteprestinnen Norma har tatt den romerske hærføreren, selve fienden, som elsker. Hun skal lede sitt folk som ønsker opprør og frigjøring, men hun maner til fred, underforstått: for å beskytte sin ulovlige kjærlighet.


Liknende dobbelte motsetninger finner vi for eksempel i Brand, der hovedpersonen står for høy etisk standard, men også viser en hensynsløshet som fører til undergang og død. Motpolen er det bygdefolket som representerer, feige og holdningsløse som de er, men det er her det finnes menneskelig varme og omsorg. Denne måten å se virkeligheten på, var det den unge Henrik møtte i Norma.

Død i ild og vann

Motivene fra Norma setter preg på flere av Ibsens stykker, tydeligst i Rosmersholm fra 1886, 35 år senere. Her går operaens finale igjen. I Norma kan de to hovedpersonene ikke leve sammen slik forholdene er, for begge har brutt loven og tapt sin ære. Nå dømmer de seg selv til døden og går lykkelige («contenti») på bålet sammen, og druidene kaster et svart slør over Norma. Dette har gjerne vært tolket som en slags vielse. I Rosmersholm kan heller ikke Rebekka West og Rosmer leve sammen i virkeligheten. Også de vier seg, og Rebekka kaster over seg et hvitt sjal før de går ut og springer i møllefossen, «gladelig». Død i ild i det ene stykket, vann i det andre.

Så på et vis har Norma vært til stede i norsk teaterliv og litteratur i alle de år som har gått siden 1851, gjennom sin skjulte tilværelse mellom linjene i Ibsens tekst.



  • Scene
    Main House
  • Price
    100 - 745 NOK
  • /
    1 intermission

January 2018


February 2018