September 8 –25

The Queen of Spades

When life is at stake


Tchaikovsky’s Queen of Spades is about obsession. The opera is a thriller about compulsive gambling. It is a story about what happens when you become so obsessed with a thing that you lose it: money, love, sanity itself. The music takes us to Russian ballrooms – but also shows us desire, deception and the darkest facets of humanity. In the flickering light of a candelabra we are presented with an intense and passionate drama.

The decisive three cards

We find ourselves in St. Petersburg at the end of the 1700s. Herman has fallen for a young woman he has seen. He is an outsider, unable to find his place in society. Lisa is granddaughter to a Duchess and engaged to a prince. Despite her being far above his station, Hermann finds hope when he discovers that Lisa’s grandmother was, in her youth, a masterful card player. The duchess knew that with three specific cards – a three, a seven and an ace – she would win. She tells this secret to two men. But it was presaged that if she were to tell the secret a third time, terrible fates would fall. Herman’s obsession shifts from Lisa, to the three cards.

Two masters meet

«Two fixed ideas cannot exist in the brain at the same time», wrote the famous Russian author Alexander Pushkin, in his novel from 1833 upon which this opera is based. In 1887, Tchaikovsky’s brother Modest wrote about this in a textbook, which was due to become a ballet with music by Nikolay Klenowsky. When Klenowsky did nothing with the material, the head of the Imperial Opera in St. Petersburg encouraged Tchaikovsky to use it. He was by then already established as an important composer, with nine operas to his credit.

The Queen of Spades premièred in 1890 and was to be Tchaikovsky’s penultimate opera, but also his personal favourite. Here he demonstrates how he can juggle a range of musical styles, from a play on 1700’s rococo to large impressionistic choral movements. The music shifts seamlessly between the diverse sides of Hermann’s split soul.

When life is at stake

The composer himself made some changes to the text, which stand out in the narrative. The opera became – if possible – even darker. For Pushkin, Hermann’s infatuation for Lisa is simply a means to gain contact with the duchess, whilst in the opera, the hunt for the cards begins as a way of gaining enough money to ask for Lisa’s hand. In the novel, Lisa ends up marrying another, whilst in the opera, she takes her own life. And in the opera Hermann kills himself, whilst in the novel he loses his mind and is institutionalised.

Director Arnaud Bernard has been inspired by this. Tchaikovsky’s opera in seven scenes is played out in a space of constant transformation, from a ballroom at one moment, to a mental hospital in the next. What then is real? What does an insane man dream? Or is it every man’s nightmare?

  • Première discussion
  • Free introduction one hour before the performance
  • Original title Pikovaya dama
  • Music Pjotr Tsjajkovskij
  • Libretto Modest Tsjajkovskij
  • Conductors Lothar Koenigs, Jørn Fossheim (25/9)
  • Director Arnaud Bernard
  • Set designer Alessandro Camera
  • Assistant set design Andrea Gregori
  • Choreographer Gianni Santucci
  • Costume designer Carla Ricotti
  • Lighting designer Patrick Méeüs


Main roles

  • Herman

    Peter Wedd
    Playing the following days
    • 8. Sep 2018
    • 12. Sep 2018
    • 15. Sep 2018
    • 18. Sep 2018
    • 21. Sep 2018
    • 23. Sep 2018
    • 25. Sep 2018
  • Lisa

    Svetlana Aksenova
    Playing the following days
    • 8. Sep 2018
    • 12. Sep 2018
    • 15. Sep 2018
    • 18. Sep 2018
    • 21. Sep 2018
    • 23. Sep 2018
    • 25. Sep 2018
  • Grev Tomskij / Pluto

    Boris Statsenko
    Playing the following days
    • 8. Sep 2018
    • 12. Sep 2018
    • 15. Sep 2018
    • 18. Sep 2018
    • 21. Sep 2018
    • 23. Sep 2018
    • 25. Sep 2018

Sourin and Tchekalinsky discuss the strange behavior of their fellow officer Herman. He seems obsessed with gambling, watching his friends play all night, though he never plays himself.

Herman appears with Count Tomsky and admits to him that he is in love with a girl whose name he doesn’t know. When Prince Yeletsky enters, followed by his fiancée, Lisa, and her grandmother, the old countess, Herman is shocked to realize that Lisa is his unknown girl.

After Yeletsky and the women have left, Tomsky tells the others the story of the countess. Decades ago in Paris, she won a fortune at the gambling table with the help of “the three cards,” a mysterious winning combination. She only ever shared this secret with two other people, and there is a prophecy that she will die at the hands of a third person who will force the secret from her. The men laugh at the story except for Herman, who is deeply affected by it and decides to learn the countess’s secret.

Lisa thinks about her ambivalent feelings for her fiancé and the impression Herman has made on her. To her shock, he suddenly appears. He declares his love and begs her to have pity on him. Lisa gives in to her feelings and confesses that she loves him too.


Act II

Yeletsky has noticed a change in Lisa’s behavior. During a ball, he assures her of his love. Herman, who is also among the guests, has received a note from Lisa, asking him to meet her. Sourin and Tchekalinsky tease him with remarks about the three cards.

Lisa slips Herman the key that will lead him to her room and through the countess’s apartment. She says the old lady will not be there the next day, but Herman insists on coming that very night, thinking that fate is handing him the chance to learn the countess’s secret.

In the countess’s bedroom, Herman looks fascinated at a portrait of her as a young woman. He hides as the old lady returns from the ball and, reminiscing about her youth, falls asleep in an armchair. She awakens when Herman suddenly steps before her and demands to know the secret of the cards. The countess refuses to talk to him, and when Herman, growing desperate, threatens her with a pistol, she dies. Lisa rushes in. Horrified at the sight of her dead grandmother, she realizes that all Herman was interested in was the countess’s secret.


Herman reads a letter from Lisa asking him to meet her at midnight. He recalls the countess’s funeral and suddenly her ghost appears, telling him that he must save Lisa and marry her. The ghost says that his lucky cards will be three, seven, and the ace.

Lisa waits for Herman, wondering if he still loves her. When he at last appears, she says they should leave the city together. Herman refuses, replying that he has learned the secret of the cards and is on his way to the gambling house. Lisa realizes that she has lost him and commits suicide.

The officers are playing cards, joined by Yeletsky, who has broken off his engagement to Lisa. Herman enters, distracted, and immediately bets 40,000 rubles. He wins on his first two cards, a three and a seven. Upsetting the others with his maniacal expression, he declares that life is a game. For the final round, he bets on the ace but loses when his card is revealed as the queen of spades.

Horrified and imagining the countess’s face staring at him from the card, Herman kills himself, asking for Yeletsky and Lisa’s forgiveness.


Spar dame - en grøsseropera om spillegalskap og besettelse!
Introduksjonsforedrag Spar dame ved Hedda Høgåsen-Hallesby
Premieresamtale Spar dame

Det snører seg til

Tekst: Ingeborg Norshus

Når Hege Høisæter får på seg kjole, parykk, nese og sminke, får hun en ny identitet, da blir hun grevinnen.

Grevinnen i Spar dame er ikke til å spøke med; hun har tyngde, autoritet – og svarene Herman ønsker over alt på jord. Men det å fremstille denne skikkelsen krever også sitt, både av rolleinnehaver Hege Høisæter og av dem som har ansvaret for kostymer, sminke og parykk.

Grevinnen seiler inn på scenen, bred over hoftene som en liten låvedør, men midjesmal og med brystene godt skjøvet opp under halsen. Her snakker vi om ekstremvariant både av krinoline og korsett.

Allerede dronning Elizabeth I (1533–1603) var kjent for sine enorme kjoler, med stor vidde i skjørtene, sydd av fløyel, brokade, silke og med overdådig perledekor.Til å begynne med brukte man stivt stoff av hestehår eller vatterte hoftekranser for å få til klokkeformen eller hoftebredden, eller man brukte spiler laget av rotting eller hvalbarder. Etter hvert ble krinolinestativet laget av stålringer, som minket i diameter opp mot livet for å skape et klokkeformet skjørt. Noen var derimot laget slik at man fikk full vidde over hoftene, nesten 90 grader, men var relativt flat foran og bak – som vi ser hos vår grevinne.

 Pannier, krinolinestativ

Disse stativene ble kalt pannier, og varierte fra moderat til ekstrem vidde. Kjolene krevde derfor mye stoff og var svært arbeidskrevende å lage, så jo bredere kjolen var, jo rikere viste kvinnene at de var. Og det er nok også grunnen til at dørene i Versailles er doble – slik at kvinnene skulle komme gjennom dem.

Man jukser ikke med historiske kostymer

Seks lag med krinolinestål måtte Britt Lønaas og Janne Opsahl på systua i Operaen bruke for å lage dette ekstremt brede stativet, som måler 1,48 meter. Så mange stålspiler måtte til for at pannieren skulle tåle vekten av kilovis med stoff og også gjøre det lettere for Hege å holde balansen. Utenpå stålet har de brukt vatt og silke.

Moten med hoftestativ og vide skjørt krevde en smal midje, og spilekorsettene var i flere århundrer en selvsagt del av antrekket. I lang tid var korsettene svært forseggjorte for å kunne være synlige, og det var slik kostymedesigner Carla Ricotti ønsket at grevinnens skulle være. Britt har gått korsettkurs, og forteller at Heges korsett er laget med svært smal midje slik de gjorde i rokokkoen på 1700-tallet, mens korsettene til koret er laget etter 1800-tallsmodeller, og gir litt mer pusterom.

I England ble gamle og historiske korsetter fra herregårder over hele landet samlet inn og katalogisert, og disse ble utgangspunkt for modeller fra forskjellige tidsepoker. Det som lages på systua er altså historisk korrekte plagg, her jukses det ikke! Og grevinnens korsett er nydelig utført, med tungekant og små sløyfer festet med bittesmå paljetter – selv om man ikke kan se det fra salen. Utenpå det hele danderes 7,5 meter tungt, svart skjørtestoff – som veier 3,6 kilo.

Detalj fra korsettet

– Dette har vært utrolig morsomt å få jobbe med, sier Britt. – Det er virkelig et kostyme jeg har lagt sjelen min i! Hun berømmer kostymedesigneren: – Carla hadde jo opprinnelig laget disse kostymetegningene til Toulouseoppsetningen i 2008, men ingenting derfra eksisterer lenger, så alt måtte lages på nytt. Dermed har hun nå også kunnet gjøre enkelte modifiseringer av kostymene, og hun har vært veldig lydhør når vi kostymesyerne har kommet med forslag og anbefalinger til stoff og detaljer.

Men ikke minst har Hege Høisæter bidradd til at det har vært så morsomt å jobbe med dette kostymet, forteller Britt og Janne. – Hun er en utrolig positiv og sporty innstilt sanger, som har vært villig til å la seg snøre ganske så stramt. Det er krevende å bevege seg i slike kostymer, og ikke minst å skulle synge uten å kunne fylle mellomgulvet med luft, som du vanligvis gjør. Hege har åpenbart en sangteknikk som gjør det mulig til tross for det stramme korsettet.

Bøffelhår og daglige, nye neser 

Parykk, hatt og sminke er selvfølgelig også avgjørende for hvordan grevinnen fremstår på scenen. For at proporsjonene i kjolen skulle bli riktige, måtte Hege ha på seg både parykk og hatt underveis i tillagingen, slik at de fikk se den totale høyden.

Sannsynligvis var det mennene som begynte med høye og forseggjorte parykker en gang på 1600-tallet – det blir sagt at det var en blanding av mote og en praktisk måte å bekjempe hodelus på, fordi man da kunne ha helt kort hår under parykkene.

Marie Antoinette (1755–1793) var svært opptatt av mote og en trendsetter. Hver uke kom hennes faste frisør for å dandere det som skulle bli signaturfrisyren hennes, den høye pouf-en, kunstferdig pyntet med bånd, perler, strutsefjær – eller et skip. Det var faktisk ikke helt uvanlig i hoffene å dandere minitatyrfigurer i håret, som en slags samtidskommentar eller for å markere en livshendelse. Litt som våre dagers T-skjorter, kanskje?

Den store parykken, laget av bøffelhår, er også bygd opp utenpå et slags stativ. Parykken måtte være stiv og stødig, siden grevinnen i en scene tar den av seg og fremstår som skallet under. Dermed kunne den ikke festes med spenner og hårnåler, slik man vanligvis gjør. Skulle man brukt bare hår for å få denne effekten, ville det blitt en svært tung sak å ha på hodet.


Og under denne parykken har Hege en såkalt bald cap, som er spent stramt over hennes eget hår og ser ut som en
naken skalle.

– Denne skallen byttes ut for hver prøve eller forestilling, forteller Therese Lia i parykk- og maskøravdelingen. Vi

«smelter» overgangen til vanlig hud, sånn at det ikke skal bli noe skille, og sminker den slik at den går i ett med hudfargen. Therese har hatt ansvaret for å skape grevinnens fremtoning og karakter gjennom sminken, og hun og Hege foreslo for kostymedesigner Carla at grevinnen burde ha en litt mer adelig nese. De tok en avstøpning av Heges naturlige nese og laget en ny støpeform, slik at de kan produsere ny grevinnenese. Også denne skal jevnes ut så den går i ett med huden. For å unngå limklumper, sminkeskjolder eller at den mister fasongen, lager de en ny nese til hver forestilling!

Et naturlig behov for tjenere 

Hva sier så grevinnen selv om disse kostymeutfordringene, som må sies å være litt utenom det vanlige?

– Det mest slitsomme med å være såpass innsnørt er at man lett blir andpusten – jeg merker det bare jeg går litt raskt over gulvet! Syngingen i seg selv denne gang består ikke av så lange fraser, så jeg kan heldigvis ta en innpust ved behov … Det kan være litt godt å synge eller puste «mot» noe også – som en slags støtte. – Parykken kjennes fort tung ut selv om den ikke veier mer enn 350 gram, fortsetter Hege, og for å spare nakkemuskulaturen, satt jeg forrige sceneprøve med hodet lent inntil en vegg når jeg ikke var i aksjon på scenen. Påklederne foreslo på tøys et slags japansk hodelenings-stativ!

Grevinnekostymet er i enda større grad enn ellers viktig for rolleutformingen. Både kjolen og parykken legger klare føringer for kroppsspråket og bevegeligheten, både som en støtte og som en hemsko.

– Man får jo et naturlig behov for tjenere rundt seg, sier Hege. – Det er for eksempel ikke lett å ta på sine egne sko iført full habitt, eller å sette seg uten hjelp. Korsettet er også umulig å sette på selv, og siden hun må ta det på og av tre ganger i løpet av forestillingen, blir hun igjen avhengig av et «hoff».

Når Hege er ferdig med kveldens forestilling, vil hun sannsynligvis føle en stor, fysisk lettelse. Kjolen, korsettet og pannieren veier til sammen nesten seks kilo. Når hun har kappen utenpå, kan man legge til enda to kilo. Og med parykk, hatt og sko i tillegg snakker vi om nesten 10 kilo som Hege med god samvittighet kan legge av seg.

En historie vi ikke skal forstå

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

Regissør Arnaud Bernard vil ta oss med inn i de skitne krokene i en sjel som ikke  slipper fri fra seg selv. Men han vil ikke si hva som finnes der.

Spar dame er fortellingen om et mareritt, det handler om det groteske i oss alle, som vi ikke kan flykte fra.

Dette er første gang Arnaud Bernard setter opp en opera i Oslo, men opera har bragt den franske regissøren over hele verden: La Fenice i Venezia, Bolsjoj i Moskva, Mariinskij i St. Petersburg, Arena di Verona, operahusene i Oman og Tokyo. Hans tolkning av Spar dame hadde sin første premiere i Toulouse i 2008, men Bernard synes det er inspirerende å vende tilbake til den:

– Det er en god følelse. Vi har gjort noen mindre endringer i kostyme og regi, men ellers er konseptet det samme. Samtidig liker jeg ikke begrepet «konsept» For meg er det mye viktigere å stille spørsmålene enn å komme med svarene. Spørsmålene han finner i Pusjkins novelle og Tsjajkovskijs opera, er mange. Er Herman egentlig forelsket i Lisa? Er det hele bare en fantasi? Er han gal eller ikke? Og hva er egentlig galskap?

– I middelalderen hadde de et mer positivt syn på galskap enn i dag: Galskapen innebar å se verden på en annen måte. Hvem er egentlig vi til å dømme eller definere hva som er galskap og hva som er fornuft? Er det Herman som er gal, eller er det snarere klassesamfunnet omkring ham som er det, med sine prinser, offiserer og grevinner? Min regi skal ikke gi noe svar på dette, men åpne publikums øyne så de kan tenke selv.

Farger og intensitet

Den franske regissøren jobber fysisk og i nært samarbeid med sin assistent og koreograf Gianni Santucci. Det er ikke nok at Grevinnen spytter – hun skal spytte med kraft. Spytte ut sin bitterhet, sitt liv.

– Jeg jobber med de enkelte sangerne, bruker deres farger, deres kropper, deres erfaringer. Men jeg forklarer ikke mye, driver ikke med intellektuell onani. Jeg hjelper dem selvfølgelig med arkitekturen og oppbygningen av hva vi ser på scenen, men dramaet og følelsene ligger mellom dem og musikken. Slik blir min jobb å få dem til å lytte til det.

I Spar dame blir sangerne, og særlig koristene, også dansere. Koreografi er ikke noe som vanligvis preger Bernards produksjoner, men noe dette verket ber om, forklarer han.

– Koreografi for meg er en overdrevet reproduksjon av livet, som galskapen som farger Tsjajkovskijs opera.

Bak lukkede dører

Operaen baserer seg på Pusjkins novelle publisert i 1834, men skiller seg fra den på flere områder. Mens Pusjkins historie er knapt og konsist fortalt, som en anekdote fra spillsalongene eller som ondskapsfullt sladder, krevde operaen nesten 60 år senere mer blod og drama. Ved å gjøre Lisa til grevinnens barnebarn blir pengene og begjæret flettet enda tettere sammen. Hun gifter seg ikke med en velstående mann, som hos Pusjkin, men tar sitt eget liv. Også Herman begår selvmord i operaen, mens han i novellen ender opp på rom 17 i sinnssykeanstalten Obukhov, der han konstant repeterer: tre, syv, ess, tre, syv, ess. Regissør Bernard vil framheve denne delen av historien: Hermans besettelse og måten han lukkes inne på, i samfunnet, men også i seg selv.

– Flere mentalsykehus på 1800-tallet var borgerlige hjem omgjort til klinikker, forteller han. – Jeg vil ta publikum med inn i liknende ambivalente rom, inn i ulike faser av Hermans forfall.

Bernard har latt seg inspirere av Alexander Sokurovs film The Russian Ark fra 2002, filmet i en imponerende lang sekvens gjennom Vinterpalasset i St. Petersburg, der vi tas med inn i fløyer og saler som samtidig er ulike perioder i russisk historie. Tsjajkovskijs opera strukturert i 7 bilder, som i denne produksjonen blir til fysiske rom. De er lukket, samtidig som de stadig får nye former. De flisdekte veggene har både noe klinisk og skittent over seg, noe enormt og klaustrofobisk, det er vakkert, men likevel stygt.


I andre akt skjer det et brudd – i handlingen, i musikken og i scenografien. Slik det var vanlig i de store festene på Katarina den stores slott, fremføres et hyrdespill, som innenfor operaens rammer blir et spill-i-spillet.

– Denne scenen er drømmen i drømmen, sier Bernard. Drømmen er å leve det enkle livet med Lisa, men det forvandler seg til et mareritt fra framtida. Begjæret og besettelsen jager ham som et gjenferd, som kommer til å ødelegge ham.

Da Tsjajkovskij hadde skrevet ferdig siste scene, der Herman dør, sies det at han gråt sårt. Han identifiserte seg sterkt med sin anti-helt i møte med det brutale livet og med driftene i ham selv. Også Bernard har stor sympati for Herman:

– Han er offeret for det vi alle lever under. Det høres helt vilt ut å si det, men kanskje er Hermans galskap den logiske måten å se verden på. Hvem vet? Jeg tror opera, som mye annen kunst, kan forandre verden – gjøre den litt bedre. Spar dame oppfordrer oss til ikke å dømme, ikke være så skråsikre i det spillet vi alle uunngåelig er en del av.



  • Scene
    Main House
  • Price
    100 - 795 NOK
  • /
    2 intermissions

September 2018