September 19 –October 16

Manon

Magnificent classical ballet by Sir Kenneth MacMillan

Intro

Would you choose love or a life in prosperity? This is the choice facing Manon in the ballet with the same name. The performance offers steps and lifts that will take your breath away, accompanied by Jules Massenet’s music. 

When Manon and Des Grieux meet in 18th century France and fall deeply in love, Manon’s brother Lescaut is in the process of offering her to the highest bidder. The lovers flee, but Lescaut follows with Monsieur G.M., who offers Manon a life in luxury as his mistress – and she accepts. She cannot, however, give Des Grieux up, and they together attempt to cheat Monsieur G.M. of his money. The plot is discovered, and Manon is convicted of prostitution and deported to New Orleans. And this is not the end. That comes later with shame, love and death in the marshes of Louisiana. 

It’s probably not surprising that ever since the publication of Abbé Prévost’s novel L’Histoire du Chevalier des Grieux et de Manon Lescaut in 1731 that people have been fascinated by the story of Manon, and that it has formed the basis for several operas and ballets. Sir Kenneth MacMillan’s version of 1974 was met by critical reviews: Wasn’t it the case that the heroine here was amoral? What was it exactly that motivated her?

MacMillan replied that the answer lay in poverty: “Manon is not as afraid of being poor as she is ashamed of being poor,” he said, himself a man from a poor background who became possibly the most influential choreographer of his time. Both public and critics eventually came to love Manon, and it now has a given place in the repertoire of ballet companies all over the world.

“What is so fascinating about Manon is that she does not act in the way we expect of a classical heroine. She is truly transformed not when she meets the great love of her life, but when she meets a bejewelled fur coat,” says Director of Ballet Ingrid Lorentzen. 

Some of the greatest ballerinas through the ages have interpreted Manon, each telling her story in their own manner. Now it is the turn of the accomplished dancers of the Norwegian National Ballet. 

The Norwegian premiere of Manon has scenography by John-Kristian Alsaker and costumes designed by Ingrid Nylander, while there are rumours here in the Oslo Opera House about the masterpieces that are now beginning to take form in the workshops. The music is a wonderful collage of various pieces of music signed by Jules Massenet, including his yearning “Elégie” as the musical theme of the lovers. Not least, the ballet offers one of the most beautiful and demanding pas de deux that has been created. 

  • Saturdance 12 September 2015 in the foyer
  • Free introduction, one hour before the performance

Main roles

  • Des Grieux

    Yoel Carreño
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 25. Sep 2015
    • 9. Oct 2015
    Osiel Gouneo
    Playing the following days
    • 22. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 10. Oct 2015
    Douwe Dekkers
    Playing the following days
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Philip Currell
    Playing the following days
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
  • Fengselsdirektøren

    Andreas Heise
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 22. Sep 2015
    • 25. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 9. Oct 2015
    • 10. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Ole Willy Falkhaugen
    Playing the following days
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
  • Lescaut

    Lucas Lima
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 22. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 10. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Osiel Gouneo
    Playing the following days
    • 25. Sep 2015
    • 9. Oct 2015
    Gakuro Matsui
    Playing the following days
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
  • Lescauts elskerinne

    Melissa Hough
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 25. Sep 2015
    • 9. Oct 2015
    Grete Sofie Borud Nybakken
    Playing the following days
    • 22. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 10. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Yolanda Correa
    Playing the following days
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
  • Manon

    Yolanda Correa
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 25. Sep 2015
    • 9. Oct 2015
    Melissa Hough
    Playing the following days
    • 22. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 10. Oct 2015
    Eugenie Skilnand
    Playing the following days
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Maiko Nishino
    Playing the following days
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
  • Monsieur G.M.

    Ole Willy Falkhaugen
    Playing the following days
    • 19. Sep 2015
    • 25. Sep 2015
    • 29. Sep 2015
    • 5. Oct 2015
    • 9. Oct 2015
    • 16. Oct 2015
    Dirk Weyershausen
    Playing the following days
    • 22. Sep 2015
    • 26. Sep 2015
    • 1. Oct 2015
    • 7. Oct 2015
    • 10. Oct 2015

Video

Introduksjon ved Lene Skalleberg
Fra prøvene på Manon. Med musikk fra Manon – Complete Ballet, Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden / Richard Bonynge, som selges i Operabutikken. Takk til Universal og Decca.
Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Manon. Med Massenets musikk spilt av Charles Rinaudo på piano.
Maiko Nishino
Melissa Hough om Manon
Yoel Carreño
Osiel Gouneo

Synopsis

Act I

Scene 1 – The courtyard of an inn near Paris

Actresses, gentlemen and the demi-monde from Paris gather at the courtyard of an inn near Paris. Among them are Des Grieux (a young student), the wealthy Monsieur G.M. and Lescaut, who is there to meet his sister Manon on her way to enter a convent. During the hustle and bustle of arrivals and introductions, a beggar steals a watch from Monsieur G.M. and celebrates gleefully before its loss is discovered and Lescaut has to intervene to save him from punishment. Soon afterwards, Manon arrives with an Old Gentleman who is obviously attracted to her. Lescaut notices the Old Gentleman's interest and takes him into the inn to come to an arrangement over Manon.Manon remains outside and meets Des Grieux. He is entranced by her. They fall in love and decide to escape to Paris with the help of the money that she has stolen from the Old Gentleman. Lescaut and the Old Gentleman come out of the inn, having made a bargain, and to their dismay see that Manon has disappeared. Monsieur G.M. tells Lescaut that he too is interested in Manon and, because of G.M.’s wealth, Lescaut promises to find Manon and persuade her to accept him.

Scene 2 – Des Grieux's lodgings in Paris

Des Grieux and Manon are at his lodgings in Paris. He is writing a letter to his father. Manon interrupts by declaring her love for him. Des Grieux goes to post the letter and in his absence Lescaut arrives with Monsieur G.M.. Manon quickly yields to G.M.’s advances. When Des Grieux returns, Lescaut persuades him that there will be great wealth for all of them if he will sanction the liaison between G.M. and Manon.

Interval

Act II

Scene 1 – A party at the hôtel particulier of Madame

Manon arrives at the party given by Monsieur G.M. at Madame’s hôtel particulier. She is clearly torn between the wealth of her companion and her love for Des Grieux, who is there with Lescaut. Des Grieux tries to persuade Manon to leave with him but she tells him that the time is not right and will be only when he takes more of Monsieur G.M.’s money at cards. Des Grieux is caught cheating and he and Manon rush away.

Scene 2 – Des Grieux's lodgings

Back in Des Grieux’s lodings, he and Manon once again declare their love. Monsieur G.M. arrives with the police and Manon is arrested as a prostitute. In the ensuing struggle, Lescaut is killed.

Interval

Act III

Scene 1 – The port

The Gaoler of the penal colony awaits the arrival of the convicts from France at the port. Manon has been deported to America as a prostitute and Des Grieux has followed her there by pretending to be her husband. The Gaoler sees them together and turns his interest towards Manon.

Scene 2 – The gaoler's room

The Gaoler has arrested Manon but takes her to his room and offers her rewards in the hope that she will desert Des Grieux and live with him. Des Grieux breaks in and kills the Gaoler.

Scene 3 – The swamp

Manon has escaped with Des Grieux into the swamp of Louisiana to elude their pursuers. All her former ambitions of wealth and splendour have been renounced for her love of Des Grieux. Manon collapses and dies in Des Grieux’s arms.


Ballett uten sikkerhetsnett

Manon er ikke bare redd for fattigdom – hun er fobisk. Og i Sir Kenneth MacMillans ballett er fattigdommen bare ett skritt unna.

Maria Børja i samtale med Patricia Ruanne og Karl Burnett. 

Det myldrer i Operaens studio A. Rundt 150 øyne følger Manon der hun tripper over gulvet, svirrer som en sommerfugl fra én danser til en annen. Snart skal verdens brutalitet gå opp for henne, men ennå er hun en ungjente, nysgjerrig og naiv. Innen natten er omme skal broren hennes love Manon bort til høystbydende – den rike Monsieur G.M. – men før det skal hun forelske seg i dikteren Des Grieux.

Som karakter er Manon i evig endring: fra den troskyldige via den forelskede, lidenskapelige Manon, til den materialistiske Manon, som går med på å leve som luksusprostituert – alt for å unngå fattigdom.
Men også som ballett er Manon i evig utvikling. Trinnene er satt en gang for alle,  joda, av britiske Sir Kenneth MacMillan for The Royal Ballet i 1974. Men det er danserne som gjenskaper Manon, gang på gang, dermed blir den aldri lik.

Påstanden kommer fra det britiske radarparet Patricia Ruanne og Karl Burnett som de siste månedene har ledet Nasjonalballetten fram mot norgespremieren av Manon. Over 40 år etter at balletten først så scenelyset. Nesten 300 år etter at romanen den bygger på ble skrevet.

Om alderen gjør Manon støvete og utdatert?

Tvert imot, mener de:
Patricia: Omstendighetene og urettferdigheten det fortelles om i Manon eksisterer ennå. Historien er moderne, og fremdeles veldig aktuell. Nå har danserne den fantastiske muligheten til å gjenskape den i seg selv.

Karl: Det er de individuelle tolkningene som har gjort at balletten har kunnet eksistere så lenge. Derfor utfordrer vi danserne til ikke bare å gi oss av sin teknikk, men også av seg selv. MacMillan selv jobbet alltid med flere cast, og forventet at hvert cast fant sitt eget uttrykk.–

Hvor begynner dansernes frihet til å gjenskape historien? 
 

K: Trinnene skal være de samme som man kunne se i 1974. Pat og jeg gir viser hva som er påkrevet i de ulike scenene. Innenfor denne rammen har danserne fritt spillerom til å komme med sine personlige tolkninger.
P: Ofte handler det om å sette seg ned og snakke etter prøvene. Hvordan ville du reagert i en gitt situasjon med en gitt person? Hvis de tror på sin egen reaksjon, vil sannheten gi seg uttrykk i arbeidet deres. Mye av arbeidet skjer utenfor studioet. I kantina …
K: ... eller over et glass eller to …
P: … som er hvordan balletten ble til, opprinnelig, i restauranten der alle ramlet inn etter jobb, og diskuterte verket og testet ut ideer på hverandre.
K: Man kan bare komme til sannheten av verket ved å jobbe med det over tid. Jo mer du snakker om den, jo mer innser du at du har en viss frihet. Hvis den kun prøves i studioet, mister den sin spontanitet. Én forestilling trenger heller ikke være helt lik gårsdagens.
P: Den kan forandre seg følelsesmessig. Selv om du ikke får forandre koreografien, kan du endre reaksjonen overfor et menneske.
K: Det meste fungerer så lenge det er sannferdig.

Noen ser Manon som kald og beregnende. For en danser som skal tolke henne blir det dermed viktig å forstå forutsetningene hun lever under, mener Karl og Patricia:
P: Det er vanskelig for dagens unge kvinner å forstå hjelpeløsheten på den tiden romanen ble skrevet, hvor kvinner hadde svært få alternativer. Det å ende opp som prostituert er ikke en del av vår kollektive bevissthet, men om du krysser noen hav, finner du mange kvinner som lever tett på risikoen. 
K: Det gjør historien like relevant i dag. 
P: Det er fremdeles kvinnene som straffes, ikke mennene.
K: På 1730-tallet i Frankrike var det de rikeste som styrte. I dagens verden er det de sju rikeste prosentene som styrer verden …
P: … mens resten krafser om seg etter hva de kan få tak i. En forskjell fra i dag er at de aller færreste kvinner på den tiden hadde utdannelse eller et annet fag enn serviceyrker. Ble de ikke gift, hadde de ingen framtid.
K: Prostitusjon var omtrent det eneste som gjensto.
P: Og de nøt ingen respekt. Det jeg ønsker å se på scenen, er en danser som forstår dette og bringer noe fram i rollen. 

– Forandringen der Manon får en kåpe av Monsieur G.M. er sentral. Hvordan får dere danserne til å vise en slik transformasjon?

P: Manon er ikke bare redd for fattigdom – hun er fobisk slik folk har fobier mot edderkopper eller høyder. Fattigdom symboliserte sykdom og deretter død under forferdelige forhold. Det er utenfor vår fatteevne, men det var Kenneths tanke: Tanken på fattigdom fikk Manon til å ville kaste opp. Hun hadde fobi mot skammen ved å være fattig.
K: Realiteten er at du bare er ett skritt fra fattigdom. 
P: Det fantes ikke noen middelvei – "litt fattig" eksisterer ikke på gata. Så redningen er det å få en varm kåpe. Den trenger ikke engang være vakker – den er jo varm! I sin naivitet tror Manon at hun skal kunne sende noen mynter til Des Grieux, slik at han har ved til ovnen. Hun kan ikke forestille seg at han heller vil dø. Hun ser ikke hva som er galt med det.
K: Hun overlever. 
P: Hun er veldig pragmatisk, ”Sånn er livet. Gjør hva du kan ut av det”. Det er en pas de deux i andre akt, der de to ikke klarer å møtes. Det er akkurat som en familiefeide der det er for sent å be om unnskyldning, man er for såret. Alle kan kjenne seg igjen i det, alle har opplevd det – med en forelder, en ektemann, en elsker, et søsken. Det er menneskets natur. Og det er det Kenneth ønsker å bringe fram – ikke svaner og prinsesser, men noe alle kan kjenne igjen i.

Kenneth MacMillan, som i 1983 ble hedret med det adelige ’Sir’, vokste selv opp i fattigdom. Inspirert av film og teater ønsket han å bruke balletten til å portrettere virkelige mennesker. Han tok opp tabuer som fattigdom, overgrep og død, og i 1960 sjokkerte han ballettverdenen med sin enakter The Invitation.

P: Det var Kenneths rykte å bryte barrierer. Han så ikke danserne bare som tutuer og tiaraer. Det var alltid hans greie å slå folk midt i ansiktet.
K: Inntil da hadde britisk ballett vært roser …
P: … stevnemøter i parken …
K: … gentlemen og ladies og alt det der, og så kom Kenneth MacMillan med The Invitation, hvor ektemannen voldtar den unge jenta …
P: Kenneth var ikke redd for å gjøre helt nye ting, og Ninette de Valois (kalt "britisk balletts gudmor"; startet Royal Ballett og var ballettsjef i tidsrommet 1931–1963, journ.anm.) var modig nok til å la ham gjøre det.
Hun innså at hvis ballett skulle utvikle seg, kunne de ikke bare sette opp Tornerose og Svanesjøen

– Manon sjokkerte i 1974?

P: Å la Manon bli voldtatt på et så grusomt vis på scenen, var sjokkerende.
K: Kritikerne hatet den og spådde den en tidlig død, men førti år senere er den fremdeles ønsket av nesten alle verdens ballettkompanier. 
P: Publikum var mer klar for den enn operahuset var.

– Hva er ballettens styrke?

P: Den poserer ikke. 
K: I motsetning til de fleste tre akters balletter er det ikke en tutu å se. Den er veldig tilgjengelig, alle gestene kommer fra en virkelig, menneskelig tilstand.
P: En annen styrke er musikaliteten – den er det perfekte ekteskapet mellom det du ser og det du hører. I tillegg har den et så rikt persongalleri. Det finnes ikke noe corps de ballet – alle danserne er karakterer.
K: Det gjelder alle MacMillans balletter: Alle på scenen er der av en grunn. Det er ofte et lyspæreøyeblikk for danserne: Uten dem kan ikke hovedrollen eksistere. 

I Manon representerer de andre karakterene hva Manon begjærer eller frykter, de er omgivelsene som gjør at hun handler om hun gjør. Det gjelder ikke minst de prostituerte i åpningsscenen.

– Når vi først ser de prostituerte med det skamklipte håret, blir det som et frampek – man føler at det vil gjenta seg?

P: Morsomt, akkurat det sa jeg til jentene i de rollene i dag, ”Det første synet av dere – det er resten av balletten. Det er der alt kommer til å ende. Det første sjokket varer bare i ti sekunder, men bruk det for alt det er verdt.”

– I tredje akt er dere også opptatt av at de prostituerte som kommer ut av båten i New Orleans ikke skal gjøre bevegelsene likt?

 K: Ja, de skal være tolv individer, ikke svaner med like armer. 
P: Det er en utfordring, fordi danserne ellers trener på å være identiske.
K: I Manon er det motsatt.
P: Musikalsk og koreografisk skal de være like, men ikke i utførelsen. 

– Slik blir de mennesker?

K: Ja, og da blir det forståelig for de som ser på. 
P: Publikum må forstå skammen disse jentene opplever når de kommer skitne ut av et hull i bunnen av en båt, og igjen ser rene og godt kledde mennesker. De ser seg selv slik andre ser dem, og kjenner avsky … 
K: ...Det er den fullstendige ydmykelse.
P: De får ikke engang vaske hendene sine, og i denne tilstanden møter de den nye verden. Når du ser hva som skjer rundt om i verden i disse dager, med flyktningene som ankommer nye steder, må du spørre deg om de vil bli tatt imot eller avvist.

Flyktningekatastrofen som pågår akkurat nå …

P: … gjør Manon mer enn relevant. Vi er spent på om folk vil tenke på det, siden Manon skjer innenfor balletten, med vakre kostymer og fin musikk.
K: Manon er en slags bro mellom balletten og virkeligheten. Og det er grunnen til at vi må insistere på gjøre den så virkelig som mulig, fordi da blir den tilgjengelig. Om den blir helt ’ballettifisert’ – gester uten mening – da blir den unødvendig.
P: Hver eneste ting de gjør på scenen, hvert blikk, må forstås av publikum.

Likevel eksisterer ikke publikum i MacMillans balletter, sier Patricia og Karl. I alle fall ikke for danserne:
K: Vi opptrer ikke for publikum, salen er en fjerde, svart vegg. Det er den rake motsetning til hva som vanligvis skjer i klassisk ballett, der man har applaus på slutten av en solo. I Manon kommer applausen fra scenen, om den kommer, men spilles ikke ut – vi har ingen ”Hei, mamma”-øyeblikk. Danserne må forbli inni handlingen.

Men Manon ser ut som klassisk ballett?

P: Vokabularet er klassisk.
K: Danserne må ha en god, solid teknikk, det tar vi for gitt …
P: Det er hvordan de bruker den som er viktig. Kenneth jobbet i motsatt rekkefølge. I stedet for å starte med de tekniske utfordringene, og dernest begynne med tolkningen, kom koreografien ut av det følelsesmessige innholdet. Det er utfordrende å snu den rekkefølgen. Det er som om vi tar vekk dansernes sikkerhetsnett. 

– Mens publikum, som jo eksisterer, hva håper dere vi skal oppleve? 

K: Jeg håper de følger historien …
P: … at de går inn i den verdenen. Fordelen med å snakke lavt, er at publikum kommer nærmere, de lytter. Om du roper, trekker de seg tilbake. Manon er det fysiske uttrykket av å snakke lavt: Publikum går inn i handlingen, og blir mer og mer engasjert i det som skjer. I tillegg håper jeg naturligvis at det ikke skal være et tørt øye i salen.

Manon - en fargefest for øyet

Balletten Manon er blitt fremført med samme scenografi og kostymedesign siden urpremieren i London i 1974, men nå presenterer Nasjonalballetten en ny versjon. Med vakre og særegne klær og kulisser, får dette nå bli standardproduksjonen for fremtiden.

Det er scenograf John-Kristian Alsaker og kostymedesigner Ingrid Nylander som gjenskaper omgivelser og klesdrakt fra 1700-tallets Frankrike og Amerika. Operaens verksteder tryller fram en gullforgylt vogn og en fangekjerre, en kai i New Orleans og en ballsal i Paris. Her skal det dessuten danses med gamle malerier og silkebroderier trykket på klærne, for i denne forstillingen finner vi en uvanlig hovedrolleinnehaver: En koreansk tekstilprinter. 

Manon_fargeriet

 

Et koreansk vidunder

Til det nye operahuset har man anskaffet Nordens eneste stoffprinter i sitt slag; om lag fire meter lang, et par meter bred, og 1215 kilo tung. Med den kan man trykke mønstre og fargekombinasjoner som ellers ville vært svært kostbare eller umulige å lage, og i Manon vil draktene være dekorert med drueklaser og blomsterflor, gamle katedraler og fulle fattigfolk fra en svunnen tid. Kostymedesigner Ingrid Nylander har selv jobbet på fargeriet ved Den Norske Teatret, og så dermed muligheten til å skape noe helt nytt ved hjelp av denne printeren. 

1700-tallet i ny drakt

- Da det var bestemt at handlingen skulle forgå på 1700-tallet, begynte vi å lete etter bilder av broderier, landskapsmalerier og kobberstikk fra denne tiden, forteller Ingrid: - I fargeriet er bildene blitt printet på naturstoffer, og av dette har vi sydd klær i 1700-tallsstil. Fargetrykk og bildemønstre i stoffene er nøye tilpasset klippemønstre og sømmer i det ferdigsydde kostymet, og dette er blitt mulig gjennom et nært og godt samarbeid med Operaens systue og fargeri. 

Manon

Endring, prøving og feiling

Kari Alette Bækkevold er leder for fargeriet, og forteller hvordan de har funnet grunnlag for motiver til trykking i bøker og på internett. Deretter har hun bearbeidet motivene i photoshop:- På datamaskinen er ulike bildeelementer tatt fra hverandre og satt sammen på nye måter for å tilpasses kostymene. Fargene fra dataskjermen forandrer seg når de trykkes på stoff, og stoffene må dampes, vaskes og tørkes før vi ser hvordan fargene blir. Derfor har vi gjort mange prøvetrykk for å finne et endelig resultat, og deretter har vi trykt om lag 50 ulike mønstre og ca. to kilometer med stoff til Manon … 

Fra Norge til Verden
I tillegg til kulisser og klær, skaffer og lager Operaens verksteder over hundre par sko, om lag 30 nye parykker og 70-80 hodeplagg som skal stå til ulike mønstre og fargenyanser i kostymene. Dette har vært et uvanlig stort og krevende arbeid, men samtidig gir det utfordringer som huset dyktige håndverkere fryder seg over. Det samme gjør Lady Deborah MacMillan, koreografens enke, som forvalter rettighetene til balletten Manon. Hun er selv billedkunstner og en anerkjent britisk kulturpersonlighet, og etter jevnlige møter med det norske design-teamet har hun bestemt: Denne produksjonen må hele verden få se



 

Dates

Completed

  • Scene
    :
    Main House
  • Price
    :
    100 - 645 NOK
  • /
    2 intermissions

September 2015

Completed
Completed
Completed
Completed
Completed

October 2015

Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed