April 29 –June 23

The Magic Flute

The hit opera is finally back!

Intro

Choose date

Welcome to a fantastical universe filled with the music of Mozart, beautiful princesses, strange creatures, magical notes, wizardry and nonsense! 

The story takes place on a strange planet in a far-away galaxy, the planet where our hero, prince Tamino, has crashed his spaceship. Papageno reluctantly becomes his companion. Together they set out to rescue Pamina, the daughter of the Queen of the Night. She is being held prisoner underground, where the men of the planet are entrenched. These include her father, Sarastro. Our version of The Magic Flute plays out as a divorce-drama in space.

Renewed again

Stage director Alexander Mørk-Eidem is known for his re-creations of classical works in new settings. Like in his successful dramatizations of Peer Gynt at the National Theatre and An Enemy of the People at the Stockholm City Theatre, he searches for the stories’ original intent to make them more relevant to our time.

«I like to move the classics in time and space, and make new performances out of old works. In The Magic Flute I try to re-create the light-hearted atmosphere that must have filled the theatre when the opera was first performed», notes the stage director.

A comedic piece

Mozart’s singspiel was originally performed in German, the composer’s mother tongue, in order to reach the popular masses, with singers and actors side by side on the stage.

Mørk-Eidem has edited the Norwegian translation of Emanuel Schikaneder’s text himself in a way that lets comedy take the lead, like in the original premiere in 1791. Back then, the role of Papageno was sung by a comedian, namely the librettist himself.

  • Original title Die Zauberflöte
  • Music Wolfgang Amadeus Mozart
  • Libretto Emanuel Schikaneder
  • Conductor Magnus Loddgård
  • Director Alexander Mørk-Eidem
  • Set designer Christian Friedländer
  • Costume designer Maria Gyllenhoff
  • Lighting designer Ellen Ruge
  • Musical conseptual developer Atle Halstensen
  • Electronical sound Fredrik Baden

Roles

Main roles

  • Tamino

    Marius Roth Christensen
    Playing the following days
    • 29. Apr 2019
    • 7. May 2019
    • 11. May 2019
    • 13. May 2019
    • 15. May 2019
    • 18. May 2019
    • 26. May 2019
    Thorbjørn Gulbrandsøy
    Playing the following days
    • 4. May 2019
    • 9. May 2019
    • 19. Jun 2019
    • 21. Jun 2019
    • 23. Jun 2019
  • Pamina

    Eli Kristin Hanssveen
    Playing the following days
    • 29. Apr 2019
    • 4. May 2019
    • 7. May 2019
    • 9. May 2019
    • 11. May 2019
    • 13. May 2019
    • 15. May 2019
    • 18. May 2019
    • 26. May 2019
    • 19. Jun 2019
    • 21. Jun 2019
    • 23. Jun 2019
  • Sarastro

    Magne Fremmerlid
    Playing the following days
    • 29. Apr 2019
    • 4. May 2019
    • 7. May 2019
    • 9. May 2019
    • 11. May 2019
    • 13. May 2019
    • 15. May 2019
    • 18. May 2019
    • 26. May 2019
    Jens-Erik Aasbø
    Playing the following days
    • 19. Jun 2019
    • 21. Jun 2019
    • 23. Jun 2019
  • Papageno

    Bernt Ola Volungholen
    Playing the following days
    • 29. Apr 2019
    • 4. May 2019
    • 7. May 2019
    • 9. May 2019
    • 11. May 2019
    • 13. May 2019
    • 15. May 2019
    • 18. May 2019
    • 26. May 2019
    • 19. Jun 2019
    • 21. Jun 2019
    • 23. Jun 2019

Other roles

Synopsis

1. act

1.

Prince Tamino is on his way through the solar system with the two suns, Isis and Osiris, when his spaceship is attacked by a serpent. Suddenly the monster disappears, but the spaceship loses altitude and crashes on an alien planet. In scaring away the serpent, the Three Ladies have hit Tamino's rocket ship by mistake. They go to tell the Queen that a man has arrived from the heavens. Perhaps he can help her?

Tamino is trying to establish radio contact with the Galactic Head Command when he is interrupted by a hairy character, who is catching strange birds using a horn. The hairy character, who turns out to be Papageno, claims that he was the one who helped Tamino by killing the serpent chasing his spaceship.
The Three Ladies hear Papageno boasting and padlock his mouth so he cannot tell anymore lies. The Ladies bring a gift from the Queen of the Night, a hologram showing the Queen's daughter Pamina, who has been abducted by the evil sorcerer Sarastro. When Tamino sees the hologram he instantly falls in love. The Queen of the Night and her retinue arrive and the Queen asks Tamino to save her daughter. If he can do this, he will win her hand in marriage.

The Three Ladies remove the lock from Papageno and demand that he help Tamino save Pamina. Papageno does not want to do this, but has no choice. Tamino gets a magic flute, which he can use in his mission. Papageno is not as enthusiastic about the instrument he is given. Three Beings arrive to show the way to Sarastro's realm.
2.
To his great joy Papageno has lost Tamino. But his joy is short-lived as he stumbles across the nasty Monostatos, who is trying to help himself to a kiss from a beautiful girl in a Crystal Pavilion.
Papageno tries to stop this ugly creature, but when the two of them see each other both are completely surprised by the ugly appearance of the other. Monostatos flees from the Pavilion. The girl turns out to be Pamina, and Papageno explains how he and Tamino have been sent on this rescue mission by the Queen.
When Pamina hears that Tamino is in love with her, she instantly falls just as much in love with him.

3.
The Three Boys show Tamino the way to a magical Pyramid that he must pass through to enter Sarastro's realm. There he is stopped by a Gatekeeper, who informs him that while it is correct that Sarastro rules behind the gate of the Pyramid, it is not correct that Sarastro is an evil sorcerer. He is a wise man and it is rather the Queen of the Night who is evil and lying. Tamino asks whether Pamina is inside, but the Gatekeeper is bound by a vow of silence.
Mystical voices in the cave whisper that Pamina lives and that he will soon meet her. To thank the people in the cave Tamino plays the Magic Flute. When Papageno tootles in the distance, Tamino runs off to find his companion.

4.
Papageno and Pamina are looking for Tamino. They are surprised by the nasty Monostatos who has brought some hooded characters to take Pamina back to the Pavilion. Papageno has a brilliant musical idea and lures the hooded characters away with the instrument he was given.
But Pamina’s and Papageno’s triumph is short-lived because a host of men of all sorts stream from the gate of the Pyramid, all singing the praise of Sarastro.

Sarastro enters and Pamina begs him to forgive his daughter. She fled from the Pavilion only because Monostatos tried to kiss her. Papageno is very surprised when he hears that Sarastro is Pamina's father.
Pamina's attempt to get her father to forgive her mother is brusquely rejected by Sarastro. Sarastro is interrupted by Monostatos, who brings in Tamino. Pamina and Tamino see each other for the first time, and fall even deeper in love, if that is possible. Monostatos hopes to win Pamina's hand as a reward for capturing Tamino, but instead is punished for having tried to kiss Pamina.

Sarastro orders his men to take Tamino and Papageno into the Pyramid to go through the Trials. In vain Pamina begs Tamino to stay with her because she fears for his life inside. They swear eternal love to each other before bidding farewell.

2. act

1.

In the men's cave chaos reigns: the brotherhood are unhappy because Sarastro allows his daughter to stay down there with them. They had escaped down there to avoid the company of women, and now there is one among them. They do not want to be tempted, and the attempt by Monostatos to kiss Pamina is proof that the situation is untenable. One of the brothers proposes that Sarastro should allow Pamina to depart with Tamino, if he can pass through the trials and proves to be a true man. Sarastro reluctantly agrees.

Tamino and Papageno have been led into the temple, and are asked whether they are ready to attempt the trial of the brotherhood. Tamino is willing to subject himself to mortal danger for the sake of Pamina. Papageno is, not quite unexpectedly, more sceptical. But he promises to be silent and patient if he also can have a girl as a reward. Both promise to be silent and not allow themselves to be tempted by women during the trials ahead.

During the first trial the Three Ladies suddenly appear. Papageno has great difficulties remaining silent, but our heroes are saved at the last moment by the brotherhood who cast the ladies into the abyss.

2.
Monostatos had just never found a girl. Is it because he is too ugly? While Pamina is sleeping he sneaks up to kiss her again. Fortunately, he is interrupted by the Queen of the Night, who appears before her daughter in a vision. 
Pamina's mother accuses her daughter of choosing her father over her. Pamina attempts to defend herself by saying that she loves both of them. The Queen of the Night demands that Pamina must kill her father, otherwise she will have no longer have a mother. She gives her daughter a crystal dagger before she disappears.

Monostatos has observed the meeting between mother and daughter. His proposal is that Pamina should flee with him. Pamina declines because she loves Tamino. Monostatos demands that she must love him and threatens her with the crystal dagger. He is stopped by Sarastro, who banishes him from the brotherhood.

Crying, Pamina says that everything is her fault. Sarastro assures her this is not the case, he and her mother are to blame for everything. He allows Pamina to depart and find her own way. He has chosen a life in these holy caves, but this is no life for Pamina.

3.
Meanwhile Tamino and Papageno have arrived at the cliff where the next trial is to be held. But it turns out to be very difficult for Papageno to comply with the rules. An old hairy women passes by and says that she has a boyfriend called Papageno. 
Papageno is dining extravagantly when Pamina arrives at the cliff. She tells him that her father has allowed her to depart with Tamino and that he does not need to go through any more trials. Tamino thinks this is part of the trial and turns his back on her when she attempts to lead him away. She sings out her pain, but Tamino is steadfast and does not allow her weeping to make him break the rules. Heartbroken, Pamina leaves, and Papageno pays ironic tribute to Tamino's manliness.

The brothers cheer Tamino for his manly action, but Tamino is unable to hold back his tears and runs away sobbing. Papageno accuses the brotherhood of having a warped view of being a man. He does not want to be like them. He is an ordinary man and his highest wish is to find a girl.

Papageno even tries to come on to ladies in the audience, but is interrupted by the same hairy old woman who attacked him earlier. She demands to be his girlfriend. He refuses, but she threatens that then he must live his whole life in the caves without friends, women or food. This threat makes Papageno relent and agree to marry her. When she has removed her disguise, and turns out to be Papagena, his dream girl, Papagena and Papageno are both cast into each their abyss. 
After having been rejected by Tamino, Pamina returns to the cliff to take her life. She is stopped by the Three Boys, who tell her that Tamino loves her just as much as she loves him. Together they go to find him.

4. 
In the lava room a broken Tamino is to attempt the final trial. He must walk through fire to prove his manliness. Suddenly he hears Pamina's voice and asks to let him speak to her. The leader of the brothers, Espeland, denies him this right, but then the other brothers interrupt and allow him to do so. Tamino and Pamina have both proved that they are worthy.

Pamina proposes that they should both pass through the trial by fire, believing that the Magic Flute, which originally was a gift of love from Sarastro to the Queen of the Night, will lead them safely through all danger. 
By the power of love and music they pass unscathed through the fire to the joy of all the brothers.

5.
Papageno is looking for his Papagena. Unable to find her, he also decides to kill himself. But he too is stopped by the Three Boys, and not only that, they also help him find Papagena.

6.
On the surface Monostatos is leading the Queen of the Night and her female retinue to the secret entrance to the brotherhood's cave. The Queen of the Night promises that he will be granted Pamina as a reward for his treason. 
Just before descending into the underground they are attacked by Sarastro and his brothers. Now they are to be flung down into the eternal night.

Unless somebody stops them. Who could that be?

Films and lectures

Her kan du se hvordan verkstedene jobbet da man skulle lage scenografi og rekvisitter til Tryllefløyten.
Introduksjonsforedrag Tryllefløyten ved Frida Steenhoff Hov
Premieresamtale Tryllefløyten, med Frida Steenhoff Hov

Interview director

Alt annet enn Ønskekonserten

Av Siri Lindstad

Jeg er ikke motstander av opera, altså, bare så jeg har sagt det, sier Alexander Mørk-Eidem.

Vi har snakket i nesten en time om den kommende oppsetningen av Tryllefløyten, da regissør Alexander Mørk-Eidem bekjenner sitt noe ambivalente forhold til opera.

– Jeg har en kompis som elsker opera. Selv elsker jeg fotball. Og da er det denne kompisen sier til meg: «Alexander, tenk deg at du er en som ikke egentlig liker fotball, men som likevel går for å se en kamp. Og det eneste du sitter og tenker er at: Hvorfor tar ikke spillerne bare ballen i hendene og løper, slik som i andre ballspill? Sånt forhold har du til opera.» Og det er jo sant! Når jeg ser fotball, tenker jeg ikke over at spillerne ikke kan ta ballen med hendene. I stedet nyter jeg triksing og hælspark. Men når jeg ser opera, tenker jeg teater. Jeg tenker framdrift, utvikling av karakterer og handling. Opera er ofte det motsatte av nettopp det. Det er en masse stopp hele tiden, der man broderer ut en følelse. 

Null ærbødighet

Og likevel: Forventningene til Alexander Mørk-Eidems versjon av Tryllefløyten er store. Han er en bejublet teaterregissør, med hang til klassikerne, som han gjerne vrir og vender på. Ærbødighet overfor dramatikerne er nemlig ikke hans greie.

Den holdningen har han tatt med seg ned i Bjørvika.

– Jeg forsøker å lage nye forestillinger selv om de er basert på gamle verk. Jeg liker å flytte klassikerne i tid og rom, for at publikum lettere skal kunne koble seg på emosjonelt. Med Tryllefløyten forsøker jeg å finne tilbake til den stemningen som må ha vært i salen da stykket ble vist for første gang.

Første gang, det var 30. september 1791, i et teater i Wiens den gang største leiegård, Freihaus auf der Wieden. Teatersjef var Emanuel Schikaneder, som skrev librettoen til Tryllefløyten og selv spilte rollen som Papageno.

– Dette var et privatteater, der de spilte for hatten. Det gjør noe med forestillingen. Den må fenge umiddelbart, folk må forstå historien der og da.

Oppsetningen ble da også en dundersuksess.

– De skal ha spilt over to hundre forestillinger bare på det teatret. Det betyr at stykket må ha vært tilgjengelig og underholdende, for folk flest.

Siden har Tryllefløyten blitt et av operaverdenens mest elskede verk. Men det folkelige har forsvunnet underveis, sier Mørk-Eidem.

– Den gangen må folk ha skjønt hva de sang. Det gjør ikke dagens operapublikum nødvendigvis, og dermed blir de helt avhengige av tekstmaskinene, som skaper en avstand til det som skjer på scenen. Siden Mozart og Schikaneders tid har operahusene blitt større, og sangerne må synge stadig kraftigere for å overdøve orkestret. Da begynner man å legge seg på vokalene og hoppe over konsonantene, og dermed blir det helt umulig å høre hva de sier. Men sånn kan det ikke ha vært fra start av. Da kunne de bare ha sunget la-la-la! 

Alexander Mørk-Eidem instruerer på scenen / Foto: Erik Berg

Flytter seg i tid og rom

Som sagt: Mørk-Eidem liker å la de klassiske historiene utspille seg i en annen tid og på et annet sted enn i de opprinnelige versjonene. I Jungelboken av Rudyard Kipling, på Stockholm stadsteater i 2007, ble den indiske jungelen erstattet med et moderne, urbant mørke, der dyrene hadde tatt over Stockholm. Anton Tsjekovs verk Tre søstre, satt opp på samme teater året etter, flyttet Mørk-Eidem fra en russisk garnisonby på begynnelsen av 1900-tallet til Norrland i Sverige på 1960-70-tallet.

– Schikaneder og Mozart la inn en rekke referanser til det folk var opptatt av på slutten av 1700-tallet. De hentet for eksempel en del inspirasjon fra egyptologi, som var populært på den tiden. Dessuten finner vi mange referanser til frimurerne, som både Mozart og Schikaneder var medlemmer av. Frimureri var vel å merke noe helt annet den gangen enn hva det er i dag. Dette var jo under den franske revolusjon, og frimurerne var fritenkere og halvrevolusjonære folk.

I dag går imidlertid referansene både til egyptologien og 1700-tallets tyske frimureri de fleste av oss hus forbi.

– I stedet har vi forsøkt å hente inn referanser fra en annen mytologi som vi kjenner bedre, og som vi dermed kan leke oss med: Det er etterkrigstidens science fiction. Vi følte at handlingen var såpass outrert at vi like gjerne kunne legge den til en annen planet.

Og dermed er vi ute i rommet et sted, på det Mørk-Eidem kaller en «B-filmsplanet».

Marius Roth Chistensen (Prins Tamino) har kræsjet på en fremmed planet

– Dette er før Star Wars og høyteknologiske filmer og tv-serier. Det visuelle uttrykket er inspirert av de første sci fi-filmene som kom, med teatermalte kulisser og enkle filmtriks, for eksempel raketter som dras opp ved hjelp av fiskesnøre. Vi hadde lyst til å få fram den samme barnslige, naivistiske lekenheten til materialet som vi ser i de filmene.

Skilsmissedrama

Tryllefløyten er først og fremst Schikaneders verk, mener Mørk-Eidem. Komponist Mozart er mest av alt en håndverker som hankes inn for å gjøre en jobb: noe dansemusikk her, en artig vise der, noe pompøst og flott, noe sørgelig.

– Schikaneders historie får Mozart til å komponere litt utenfor boksen. Men spesielt gjennomkomponert kan man vel ikke si at det er, selv om det er bra. Selvfølgelig er det bra!

Innimellom var det lange partier med tekst. Disse droppes ofte i moderne oppsetninger, noe som bidrar til at publikum lett faller av, for historien er komplisert og full av sidespor. 

I Mørk-Eidems versjon er det et skilsmissedrama vi blir vitne til.

– Nattens dronning og Sarastro har hatt et forhold og har sammen datteren Pamina. Nå er det slutt mellom dem, og mellom kvinner og menn som sådan – de orker ikke å ha mer med hverandre å gjøre. Sarastro har tatt med seg alle mennene, samt Pamina, og gjemt seg i en grotte under jorda, mens kvinnene hersker oppe på overflaten.

Nattens dronning sender Tamino ned i underverdenen, for å redde ut Pamina. Skal han klare det, må ha bestå en rekke prøver.

– Problemet er at jo flere prøver han består, jo mer mann blir han. Idealet er at han skal bli taus, ikke vise følelser, være en ordentlig mannemann. Men dermed fjerner han seg bare mer og mer fra Pamina.

Kjønnskrig

Og hvem skjønner hva som foregår? Jo, den muntre Papageno.

– Han blir en slags voice of reason her, når han sier at Tamino ikke kan holde på som han gjør. Og det er vel den største forskjellen i min forestilling sammenlignet med tidligere. Denne gangen er det ikke Sarastro og hans tilsynelatende vise menn som står for moralen. Det er Papageno og hans lyse sinn.

I den originale versjonen av Tryllefløyten er det urimelig mye kvinnehat, mener Mørk-Eidem.

– Det er det i og for seg mye av også i min versjon, men nå er den mer situasjonsbestemt, og hatet er gjensidig mellom kvinnene og mennene.  I stedet for å bygge opp under kvinnehatet forsøker jeg å kommentere denne framstillingen av menn som fornuftige vesener og kvinner som dumme.

En annen ting som Mørk-Eidem ikke kunne la stå ukommentert, var framstillingen av Monastatos, en av Paminas ivrigste beilere.

– I Schikaneders versjon er han svart og framstilles som et villdyr, en standard stereotyp om afrikanere. Det der kan vi ikke ha i en forestilling anno 2015. Så Monastatos er ikke lenger svart, bare urimelig stygg.

Schikaneder og Mozart tenkte neppe at de skulle lage et mesterverk som fortsatt skulle bli spilt lenge, lenge etterpå, mener Mørk-Eidem.

– De ville nok synes en slik suksess mange hundre år senere var merkelig. For selv ønsket de jo å lage forestillinger som ble oppfattet som nye og moderne. Det tenker jeg også er min jobb.

Han er veldig fornøyd med å ha fått Atle Antonsen som Papageno.

– Det å skrive inn en skuespiller og komiker i den rollen, er helt i tråd med originalversjonen, der Schikaneder selv spilte Papageno. Og ja da, Atle kan synge!

Mozart har uansett lagt inn litt hjelp til Schikaneder, Atle Antonsen og andre amatørsangere som fyller rollen som Papageno: Du kan høre hvordan strykerne i orkestret ofte spiller de første strofene av Papagenos sanger, slik at sangeren lett skal finne riktig tone.

Ønskekonserten

Alexander Mørk-Eidems fremste mål er å gi publikum noe de ikke forventet seg.

– Det er det alle egentlig vil, tror jeg: å bli overrasket, helst positivt, så klart. Det gjelder også operapublikummet. Ja, jeg vet at det finnes de som kommer og hører opera først og fremst for å høre det samme om og om igjen, men min jobb er ikke å lage Ønskekonserten. Jeg vil lage nye forestillinger. I så måte føler jeg meg veldig på lag med Schikaneder, som skamløst laget forestillinger ingen hadde sett før. Da er det også et poeng at de ikke skal ha hørt alt før heller.

For dette at en operaregissør kan gjøre alle mulig sprell, bare musikken får være som den er, nei, det henger ikke på greip for Mørk-Eidem.

– Det er som om operamusikken er hellig! Du ser og hører det i den moderne operatradisjonen, der handlingen gjerne kan legges til et narkoreir eller en bensinstasjon, mens musikken er den samme vanlige tam-tam-tam. Når jeg ser slike forestillinger, er det som om musikken holder på med en ting, mens regissøren, scenografen og de andre holder på med helt andre ting. Det synes jeg er merkelig. Jeg vil at alt skal stemme, både det du ser og hører.

Håpet er å få til en forestilling som fenger både de som går mye i operaen og de som ikke er der så ofte.

– Jeg vil ha alle med på leken, at alle henger med uten å måtte sitte og stirre på tekstmaskinen hele tiden, eller lese seg opp på handlingen på forhånd. For et teatermenneske som meg er det helt absurd at folk skal måtte kjenne historien før de går inn i salen, og nærmest stille med en bruksanvisning. Hvor blir det av spenningen og overraskelsene da?

Backstage photos

Bak scenen, en uke før premiere

Vår fotograf Erik Berg har forsøkt å fange opp stemningen en ukes tid før premieren:

Det gjelder å benytte pausene godt

 

 

 

 

Tre gutter ser på fra salen

 

 

Å lage månelandskap

The making of The Magic Flute

Tekst: Ingeborg Norshus

Emanuel Schikaneder er for mange først og fremst knyttet til teksten i Tryllefløyten, en av verdens mest spilte operaer. Men hvem var denne mannen, som fikk æren av å være Mozarts siste librettist?  Man regner med at han skrev et hundretalls teaterstykker, hvor mange av dem var store kassasuksesser i Wien og provinsteatrene. Dessuten hadde han ledet flere omreisende teatertrupper, han var teaterdirektør, produsent og en populær skuespiller.

 Han var også en nær venn av Mozart, og hadde satt opp flere av hans operaer, i en tid da mange av de andre teatrene heller satset på italienske «hits». Til tider hadde han hele seks Mozart-operaer i sitt repertoar, til tross for at det neppe var disse  som spilte inn mest penger.  Han satte også opp en rekke andre syngespill, operaer og komedier– der han selv spilte de komiske sceneskikkelsene og fungerte som trekkplaster for publikum. En rekke av hans produksjoner ble svært populære, samtidig som han også satte opp stykker av blant andre Schiller og Shakespeare, som på ingen måte var sikre publikumsvinnere. Schikaneder var faktisk ansett som en fremstående Shakespeare-skuespiller på 1770-tallet. På grunn av den harde konkurransen med andre teaterhus, trengte han flere kassasuksesser, og da han mente han hadde funnet et tema for et slags eventyrspill, fikk han omsider overtalt Mozart til å skrive musikken.

Siden Schikaneder hadde gjort stor lykke med sine tidligere scenefigurer, skrev han fuglefangeren Papagenos rolle til seg selv, og oppga at han skulle være kledd i fjærkostyme. Det er en relativt enkel rolle musikalsk sett, men Schikaneder hadde til hensikt å fri til publikum med denne underholdende skikkelsen – noe han også skulle vise seg å lykkes i. Da første akt var ferdigskrevet, oppdaget Mozart og Schikaneder imidlertid at samme tema var blitt valgt av et konkurrerende teater, i operaen Kaspar der Fagottist, oder die Zauber-Zither,av en populær komponist, Wenzel Müller. Stykket hadde stor suksess, og for å unngå å kopiere, snudde Schikaneder på poenget i historien, og forandret den onde trollmannen som røvet Nattens dronnings datter, til en stor filosof og menneskevenn. 

Musikkens lydige datter

Schikaneder og Mozart jobbet tett sammen om operaen i 1791, og derfor har vi færre brev som kan fortelle om arbeidsprosessen enn det som gjerne er tilfellet med andre operaers tilblivelse. Det har likevel blitt sagt at Mozart endret om lag 50 steder i librettoen, han slettet og la til, og det foreligger enkelte beskrivelser av hvordan de to tøyset og moret seg med instrumenter og utvikling av rollefigurer. Uansett var de enige om at dette skulle bli en moderne og underholdende forestilling for folket, fremført på tysk så alle skulle forstå teksten. 

Mozarts estetiske credo var: «I en opera må poesien være musikkens lydige datter.» Schikaneders vers har vel neppe blitt stående som fantastisk poesi, men sceneanvisningene hans i librettoen åpenbarte flere steder en forestillingsevne med nesten «filmatiske» kvaliteter, lenge før noen visste hva film var. Her skrev han poesi i bilder. 

Ingen bestrider vel at Tryllefløyten var blant Mozarts største operaer, og at hans musikk har udødeliggjort verket. Men er det bare musikken som har ført til at operaen blir spilt om og om igjen, verden over? Man kan alltids diskutere hva som var Schikaneders bidrag til Tryllefløytens suksess, bortsett fra at han skrev teksten, og legemliggjorde Papageno-skikkelsen. Det som er sikkert, er at han var både produsent og regissør, og hadde castingansvaret. På bakgrunnen av dette var det kanskje ikke så rart at det trykte programmet proklamerte: «Eine grosse Oper in 2 Akten, von Emanuel Schikaneder», og med Mozarts navn i liten skrift nedenfor sammen med castinglisten – slik det var vanlig på den tiden.

Rollen som Nattens dronning ble sunget av Mozarts svigerinne Josefa Hofer, som må ha vært litt av en virtuos, i og med at Mozart skrev disse fantastiske koloratur-ariene til henne, og det samme med den 17 år gamle Anna Gottlieb, som sang Pamina. Disse rollene regnes fortsatt som skikkelige «styrkeprøver» for sopraner.

Tryllefløyten ble spilt 223 ganger i Schikaneders teaterhus Freihaus Theater auf der Wieden, som var en rekord på den tiden, før den nøt samme suksess ved Theater an der Wien. Allerede i 1792 ble den satt opp i Praha, og i 1794 var det faktisk 27 tyske teatre som hadde denne forestillingen på plakaten.

Kilder: Kurt Honolka: Papageno – Emanuel Schikaneder, Man of the Theater in Mozart's time, og George Putnam Upton: The Standard Operas

 

Buy tickets

Select date for The Magic Flute

  • Scene
    :
    Main House
  • Price
    :
    100 - 795 NOK
  • /
    1 intermission

April 2019

Ticket status
For sale

May 2019

Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale

June 2019

Ticket status
For sale
Ticket status
For sale
Ticket status
For sale

Buy a subscription including The Magic Flute.

Subscriber’s Choice (2) Skal du på fem eller flere forestillinger, lønner det seg å kjøpe et Velg selv-abonnement!
Pris avhenger av valgte forestillinger