Willy Decker om Katja Kabanova
Hvorfor kan ikke mennesker fly?
Willy Decker om Katja Kabanova
Når Katja Kabanova er på sitt mest fortvilte, spør hun alltid: «Hvorfor kan ikke mennesker fly?». Det er et spørsmål man hører fra barn, og fra gale eller innesperrede mennesker. Hvorfor gikk det galt under evolusjonen, slik at mennesket ikke fikk vinger? Hva tok oss ned fra himmelen? Hvilken vekt er det som holder oss nede? Hvorfor er vi tvunget ned på landjorden, tunge og uten håp? Tapet av vinger, tapet av kunsten å fly er en metafor for tap av frihet: Friheten til å heve oss over individets trange realitet. Det er et annet bilde på fordrivelsen fra paradiset. Gud kunne like gjerne kuttet av Adam og Eva vingene, for slik å dømme dem til en individuell og begrenset eksistens. Da mennesket måtte forlate paradiset, gikk friheten tapt. Og menneskehetens historie er ikke annet enn en evig variasjon over lengselen etter den tapte friheten. Fra Ikaros til Fangen på Alcatraz. Når man kremerer et menneske i Asia, slipper man løs en fugl. Det er et bilde på sjelen som settes fri, og ikke lenger er bundet til jorden.
Jo mindre fritt et menneske er, jo mer fortvilet og lengselsfullt vil det kikke opp mot fuglene. Katjas blikk går alltid i den retningen. Fullt av fortvilelse og hengivenhet. Nesten hysterisk kan hun drømme om å bli med fuglene. Hun fortaper seg i ønsket om å kunne fly av gårde, bort fra det kvelende trange og fattigslige livet hun fører. Da hun ikke lenger holder det ut, hopper hun: Ut i det fri, til fuglene.
I begynnelsen, mens Katja lider under sin brutale livssituasjon, flykter hun inn i en radikal fantasiverden. Hun glemmer seg selv og forestiller seg at hun er en fugl. Hun løper, brer ut armene og slår pannen til blods mot murene i fengselet hun befinner seg i, mot gitteret i buret. Det fins knapt noe tristere bilde av et mishandlet vesen enn en fugl i bur. Et vesen med grenseløs bevegelse som livsform, tvunget inn i dødelig trengsel. Slik er Katjas liv. Den innesperrede fuglen er en poetisk metafor for hennes fangenskap. Hun er fanget i en verden uten kjærlighet, uten perspektiver. Hun undertrykkes av et brutalt maktbegjær og mishandles, slik at hun skal bli et stumt, stivnet og sjelløst vesen som bare tar imot ordrer. Hennes skjebne likner skjebnen til de fleste kvinner i hennes tid. Men den blir enda mer tragisk og spesiell, fordi de ytre begrensningene i hennes livssituasjon står i så sterk kontrast til hennes grenseløse indre verden. En verden som ødelegges av omgivelsenes ubarmhjertighet. Katjas sjel er stor. Den er klar, den kan ikke lyve. Den kan ikke gjøre seg så liten at den får plass i den fyrstikkesken hun har fått tildelt. Men et menneske kan bare leve uten frihet til et visst punkt: Hvis friheten blir helt borte, vil mennesket gå til grunne av tristhet og ensomhet, og dø som en fugl i et bur.
Hittil har Katja holdt ut ufriheten fordi hun har hatt én eneste utvei: Flukten inn i sitt indre, i drømmene og de lykkelige minnene. I denne indre verden er alt rent og klart, ubegrenset og uten skyld. Der kan hun nyte friheten, som er menneskets viktigste gode, nest etter kjærligheten: Og der hvor det fins ekte kjærlighet, fins det også ekte frihet… Men det perfide fengselet hun befinner seg i, har ikke bare ytre murer: Enda større og enda mer uovervinnelige er de indre murene. Murene som er bygget opp i Katjas sjel. Katja har aldri lært eller erfart noe annet enn denne oppdragelsen av falsk religiøsitet og pervertert autoritær makt. Det har dyrket frem en moral i henne som har fått henne til å bygge seg sitt eget fengsel og sine egne murer som hun selv overvåker.
Katja aksepterer sitt eget fengsel. Hun tror at den innesperrede situasjon er Guds vilje. Hun tror det vil være en dødssynd å bryte ut. Når Tichon skal reise bort, og dermed åpner en ytre mulighet for befrielse – for utroskap – da bønnfaller hun sin mann om å avkreve henne absurde troskapsløfter. Hun nærmest tvinger ham til å legge henne i lenker, helt til han motvillig gjentar de formlene hun selv sufflerer. Slik vedtar Katja lover som gjelder for henne selv. Tichon er bare et verktøy. (Den gifte, redde og resignerte Katherina kjemper en bitter kamp mot den ville og frihetselskende Katja). Selv når døren til fengselet står på vidt gap, våger hun bare såvidt å se ut. Deretter lukker hun selv døren, denne gangen for alltid. Til syvende og sist taper Katja altså mot seg selv. Eller rettere sagt: Hun taper mot sin ene halvdel. For Katja trekkes mellom to forskjellige sider av sin personlighet. Det fins i grunn to forskjellige Katja. Den barnslige, naturlige, frie og rene, ja den egentlige Katja. Og Katherina Kabanova, den gifte, voksne, ufrie, resignerte, undertrykte og uekte Katja. De to er ikke to aspekter av én identitet, men to helt forskjellige identiteter som er hverandres fiender og kjemper seg imellom. Konfliktene i stykket utspiller seg altså ikke mellom to ulike personer, men inne i én og samme person, mellom de ulike sidene av hennes sjel.
Når hun ved Tichons avreise snakker om en «ulykke» som vil skje, snakker hun egentlig om seg selv i tredje person: Den potensielle ekteskapsbryteren, den syndige og ubetvingelige Katja som vil utløse ulykken. Hun er redd for seg selv. Katherina er redd for Katja. I det hele tatt er hun preget av å være engstelig og redd. Redd for uvær. Redd for synden. Redd for straffen. Men aller mest redd er hun for den rebelske kraften i den enorme lengselen hun bærer på. Det er bare én mulighet til å rømme fra en slik forferdelig indre konflikt: Hykleri. Men nettopp dette, som er overlevelsesstrategien for alle andre figurer i stykket, er noe hun ikke kan. Hun kan ikke fornekte sitt indre. Hun kan ikke simulere holdninger og følelser som passer til det bildet omgivelsene vil ha av henne. Den absolutte underkastelsen som svigermoren Kabanicha krever av henne, møter hun med stumhet. Hun kan ikke mane frem noen kjærlighet, beundring eller respekt som ikke er ekte. I stedet ramser Katherina mekanisk opp noen formelaktige floskler som skal vise hengivenhet overfor Kabanicha. Katja forakter denne kvinnen. Svigermoren på sin side vil helst utslette den forhatte svigerdatteren fra jordens overflate, eller i det minste gjøre henne til en stum og lydig skygge i et bortgjemt hjørne av huset.
Representerer Katja og Kabanicha det gode og det onde? Nei: De to kvinnene står for to forskjellige stadier i den samme tragedien. Det kan lyde absurd, men jeg tror at ingen andre i dette stykket forstår Katja så godt som Kabanicha. Og nettopp fordi hun vet nøyaktig hva som foregår inne i Katja, kjemper hun så ubarmhjertig mot henne. Hun merker det rebelske opprørspotensialet i Katjas sjel. Katjas stille lidelse hjelper ikke Kabanicha, som forstår hvilke dybde som ligger bak stumheten. Kabanicha fatter bedre enn alle andre hva som ligger og murrer i Katja. Hun observerer hvert eneste blikk, hver bevegelse og hvert skritt. Og når Katja avviker én eneste millimeter fra det som er foreskrevet, slår hun nådeløst til. Katjas redsel for Kabanicha er først og fremst redselen for det ubarmhjertige blikket som gjennomtrenger alt. Foran Kabanicha føler Katja seg naken. Katja er overbevist om at svigermoren kan se alt det syndige hun har i seg.
I tomrommet mellom den svake og rotløse Tichon og den steinharde og nådeløse Kabanicha, oppstår det en ensomhet og håpløshet i Katja som er mer enn et menneske kan bære. Hun føler en grenseløs lengsel etter de tingene hun savner mest i livet: Kjærlighet, frihet og åpenhet.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Hamburgische Staatsoper program april 2002.