Teknologi og kjærlighet – en fremtidsfabel
Rolf Wallin i samtale med Bodil Maroni Jensen
– Når teppet går ned, skal man sitte igjen og lure på om det har gått bra eller ikke, om de transhumane er blitt opphøyet til singularitet, vi vet jo ikke…
Komponisten Rolf Wallin sitter henført og snakker om sluttscenen i operaen Elysium, en fabel der utopiske drømmer og skrekkscenarier veksler om å ha overtaket. Librettoen henter næring fra teorier og spekulasjoner om hvordan teknologien kan utvikle og endre mennesket til det bedre. Likevel er det ikke forestillinger om fremskritt som er hovedsaken, forteller han. Det er frykten for det ukjente. Tvilen som melder seg før man tar avgjørelser hvor det ikke er noen vei tilbake.
– Vi prøver å belyse redselen for forandringer, men også viljen til forandring, begge deler unikt menneskelig.
Rolf Wallin er opptatt av eksempler i historien som viser at det vi i dag tar som selvfølgelige rettigheter og opplagt levevis, i sin tid ble oppfattet som unaturlig eller i strid med Guds vilje. Spørsmålet han stilte seg da han gikk i gang med operaen var dette:
– Hvilket framskritt ville vi liberale, frihetselskende vestlige oppleve som "mot naturen" i dag?
Chip og empati
Operaen har navn etter den mytologiske forestillingen om Elysium, det evig paradisiske tilholdssted. Wallin trekker frem Beethovens 9. symfoni og Schillers Ode til gleden, der det handler om Gleden – Elysiums datter, og om rettferdighet og brorskap.
– Dette har vi sunget om i nærmere 200 år, men ennå har vi ikke klart å få det til! Kanskje er det empatien vi mangler? Kanskje vi ikke er empatiske nok?
Dermed kom ideen med chipen, implantert også i operaen.
– Chipen er et bilde på utvidet empati. Selv om den er teknisk, kan den gjøre oss mer menneskelige, hvis menneskelig betyr å ha medfølelse. Tenk om det ville være den eneste måten å komme videre på, å operere inn noe i kroppen?
Ved hjelp av chipen kan menneskene utveksle alt av tanker og følelser på et millisekund. Misforståelser, krig og konflikter forsvinner, forklarer han.
– Språket vårt er jo så forferdelig begrenset og klossete i forhold til det rike mylderet av tanker, emosjoner og sansninger vi opplever inne i oss selv, men som det er så vanskelig å formidle til andre. Og ofte blir misforståelsene til hat og vold.
Og hit vil han gjerne få oss, Rolf Wallin, så vi vil tenke: «Åh, det hadde vært så fint å være der, hvor alle forstår hverandre. »
– Er vi kapable til å være humane?
Rolf Wallin er engasjert i politikk og samfunnsutvikling, men han har ikke villet blande sine egne standpunkter inn i operaen. Det han har villet er å vekke reaksjoner og refleksjoner.
– Det en opera kan gjøre, er å hensette publikum til et sted de ikke kunne kommet til på en annen måte. Du flytter inn i en verden som forhåpentligvis gjør at du går ut med noen refleksjoner som også går dypere inn i hva det er å være et menneske.
Selv om Wallin ønsker å holde sine egne synspunkter utenfor i denne operaen, er det en tydelig pessimisme å spore når man snakker med ham.
– Vi er ikke kommet så mye videre, sier han, med tanke på alle håp og ønsker og politisk gode hensikter opp gjennom tidene. – Men vi bør vel se å få orden på sakene våre uten å operere chips inn i halsen…
En tradisjonell opera
På tross av den eksperimentelle handlingen, er Elysium en tradisjonell opera, sier Rolf Wallin, hvis «tradisjonell» refererer til en utvikling som fornyer seg, i motsetning til «konvensjonell», som sier at det har stivnet og står stille.
Librettoen er skrevet som et psykologisk utviklingsdrama. De fem solistene bruker både klassisk syngemåte og syngestil fra pop og rock. Til forskjell fra tradisjonell operasang synges det med mikrofon, og der kommunikasjonen går via en chip i halsen, blir stemmene elektronisk bearbeidet. Likevel er idealene de store operakomponistene:
– Dette er egentlig helt i Strauss-Debussy-Wagner-tradisjonen, alle de jeg ser opp til. Spørsmålet er bare hva jeg i dag gjør med mitt språk i denne tradisjonen?
Rolf Wallin er kjent som en briljant instrumentalkomponist. Han har skrevet et stort antall orkesterverk, flere av dem med improvisatorisk-pregede raffinerte solistforløp i stor flukt over orkesteret. Han har skrevet lite for den menneskelige stemmen, men har til gjengjeld stor erfaring med scenemusikk for ballett, der musikken heller ikke «står alene», men må ta hensyn til andre elementer.
– På en måte må du vike litt tilbake og tenke annerledes enn når du skriver for orkester alene, sier Rolf Wallin.
