26. april–15. mai

Jo Strømgren: Sult og Utkanten

Hamsuns Sult og absurd småbyliv som dans

Intro

To verk av Nasjonalballettens huskoreograf Jo Strømgren står på programmet. I det ene skal vi til Kristiania rundt 1890, i det andre til en svensk småby i 1964. Begge steder får vi oppleve Strømgrens umiskjennelige blanding av dans og teater, humor og alvor.

Det skjer voldsomme ting i Utkanten

I forestillingens første del skal vi til en liten by i Sverige: «Det var i året 1964. Kina prøvesprengte sin første atombombe. Beatles dro til Amerika, og 300 ble trampet i hjel under en fotballkamp i Peru. Men det var ute i verden. I vår lille småby var det bare ro og fred.» Slik starter Utkanten, der roen ikke vil vare lenge. Med dette stykket ønsker Strømgren å vise hvor fantastisk hvert sted, ethvert liv og enhver periode er.

– Stedene man glemmer og folkene man glemmer, de er like spennende. Det skjer voldsomme ting i Utkanten, sier han. Den svenske avisen Dagens Nyheter kalte Utkanten «et absurd og surrealistisk forlystelsesspill», etter at det hadde premiere med GöteborgOperans Danskompani. Her skjer alt fra drap til mirakler og religiøs vekkelse, til smektende toner fra Evert Taube, finsk tango og Puccini.

Sult

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ….» Hovedpersonen i Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult er en fattig og ukjent ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania, ikke helt ulikt det Hamsun selv gjorde da han skrev boken. Nå skaper Jo Strømgren dans av den, til ny musikk av Maja S. K. Ratkje.

Strømgren og klassikerne

Jo Strømgren er en allsidig og prisbelønt scenekunstner. Hans koreografier og Jo Strømgren Kompani er noen av Norges største kulturelle eksportartikler. Siden starten i 1998 har Strømgren skapt 150 produksjoner og turnert med dem i over 50 land. Den siste tiden har han gitt seg i kast med klassikerne, med blant annet Et dukkehjem med amerikanske skuespillere og En midtsommernattsdrøm med Riksteatret. Nå står Sult og Utkanten med Nasjonalballettens dansere for tur.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • Vi gjør oppmerksom på at det røykes en sigarett på scenen.

Les intervju med Jo Strømgren i OBOS-bladet på side 56.

Gi Maja Ratkje Hovedscenen til å lage ny opera!

Dette er Strømgren på sitt beste, det er humoristisk og varmt, nådeløst menneskelig og fornøyelig absurd danseteater

  • Koreografi og scenografi Jo Strømgren
  • Musikk Maja S. K. Ratkje, Evert Taube, Giacomo Puccini, Viljo Vesterinen
  • Kostymer Bregje van Balen
  • Lysdesign Stephen Rolfe (Sult), Jo Strømgren (Utkanten)
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Maja S. K. Ratkje

Film og foredrag

Hamsuns Sult i danseversjon, i tillegg til absurd småbyliv i Utkanten
Jo Strømgren: Sult og Utkanten. Musikk av Maja S. K. Ratkje
Jo Strømgren: Sult og Utkanten fra prøvesal
Fra fotoshoot på Jo Strømgren: Sult og Utkanten
Camilla Spidsøe som Johanna Karlsson
Bli bedre kjent med Johanna Carlsson i Jo Strømgrens Utkanten
Kristian Alm som Carl Gustavsson i Utkanten
Gustav Gustaf Carlsson, danset av Nasjonalballettens Aarne Kristian Ruutu.
Introduksjonsforedrag ved Gabrielle Tillson

Utkanten

Utkanten

Koreografi, regi, scenografi, lysdesignog tekst Jo Strømgren
Musikk Evert Taube, Giacomo Puccini, Viljo Vesterinen med flere
Kostymer Bregje van Balen
Medvirkende Nasjonalballetten

Urpremiere 26. februar 2011, GöteborgsOperan
Norgespremiere 26. april 2018, den Norske Opera & Ballett

Utkanten

Utkanten

Sult

Sult

Koreografi, regi og scenografi Jo Strømgren
Musikk Maja S. K. Ratkje
Kostymer Bregje van Balen
Lysdesign Stephen Rolfe
Medvirkende Nasjonalballetten, Maja S. K. Ratkje

Urpremiere 26. april 2018, Den Norske Opera & Ballett

Intervju med Ratkje

Lyd med menneskelig bevegelse

Det er først i prøvesalen Maja S.K. Ratkjes musikk finner sin endelige form, i møtet med dansen.

Mange forbinder samtidsmusikk og samtidsdans som vanskelig tilgjengelig, og ikke særlig folkelig. Både Jo Strømgren og Maja S.K. Ratkje har hver for seg gjort denne holdningen til skamme gjennom sine verk i årevis.

Ratkje hadde lenge drømt om å få jobbe med Strømgren, og sa umiddelbart ja da han spurte henne om å lage musikk til Sult, som han skulle skape for Nasjonalballetten. Da hun fikk høre at det var en forutsetning at hun skulle spille trøorgel på scenen, ble hun derimot litt skeptisk. Det å være på scenen under forestillingen var hun vant til, men et gammeldags harmonium var en ny utfordring.
Det ble kjøpt inn et trøorgel som Maja kunne bruke hjemme, og i over et år har hun lært å kjenne dette instrumentet, som ikke er i helt god stand, ikke helt stemt. Fortsatt er det noen tangenter som ikke virker – og dette har Ratkje tatt hensyn til når hun har komponert musikken.

Maja S. K. Ratkje

Fra skillingsviser til jern og metall

Da hun startet arbeidet med musikken, brukte hun mye tid på Nasjonalbiblioteket for å lete frem gamle skillingsviser og gatesanger fra tiden Sult utspiller seg. Hun laget til og med noen melodier til tekster som ikke hadde musikk.

– Vi bruker jo ikke tekster i Sult, sier Maja, – men kanskje man kan tenke seg at sangene ligger bak der et sted likevel?

Lydkoloritten i Sult er så absolutt inspirert av bymiljøet på 1800-tallet, og det er viktig for Maja at det låter litt knirkete og skramlete – selv om det hun lager selvsagt ikke er ment å låte som om det var komponert på 1800-tallet, som hun sier.

– Trøorgelet er hjertet i enmannsorkesteret, og det er allerede fullt av ekstra lyder og skeive toner.
– Så har jeg lagt til diverse strenger, jern og metall, rør og ting som kan sveives på. Alt sammen oppmikket slik at det bærer ut i den store salen. Det gjorde man jo ikke på 1800-tallet, men det får være lov!

Alt i forestillingen spilles «live». Trøorgelet og de andre instrumentene som skaper musikk og lydbilder, befinner seg på en slags jernbanevogn på scenen. Selv orgelkrakken Maja sitter på, bruker hun for å lage lyd – enten ved å slå på den eller sparke i den, samtidig som hun trakterer de andre innretningene. Et skikkelig enmannsorkester.

Etter at Adresseavisen hadde besøkt Jo og Maja på prøvene i studio for å gjøre et intervju med dem, beskrev journalist Ole Jacob Hoel musikken slik: «Den har den kombinerte stemningen av bede- og horehus, skillingsvisens patos og Carambole-bøkenes mørke mystikk, av kirkemusikk, lirekasse og trekkspill.»

– Det er et viktig poeng for meg at musikken spilles der og da, sier Maja. – Det er menneskelig bevegelse bak alle lydene, og så er stemmen der da, det er jo vokal som er mitt egentlige hovedinstrument, sier hun. 

Man kan jo bli lei av egne lyder …

Det meste av musikken er komponert på forhånd, men først i møtet med dansen finner den sin endelige form, i takt med at Jos danseteater gradvis blir til. Slik vil også Maja at det skal være, at musikken blir en del av verkets indre, at musikk og koreografi skaper hverandre.

Maja S. K. Ratkje på trøorgel

– Jeg prøver å stille meg åpen for hva som skjer scenisk, forteller hun, – slik at også musikken kan ta nye veier. Jeg liker å jobbe på denne måten, det er veldig inspirerende. Man kan jo fort bli lei av sine egne lyder, eller for komfortabel, og da er det både kunstnerisk sunt og forfriskende å bli utfordret av andres kreativitet.

Og det er ingenting å si på kreativiteten under Sults tilblivelsesprosess. Både på gulvet og i musikken går humor og alvoret inn og ut av hverandre, her er dybde og letthet. Tilgjengelig og forunderlig.

Intervju med Silas Henriksen

Sulten danser

Til hovedrollen i Sult trengte Jo Strømgren ikke bare en teknisk sterk danser med stor formidlingsevne. Han behøvde også en danser med et sultent blikk. Det fant han i Silas Henriksen.

Silas har et blikk man ikke glemmer. Danserens åpne ansikt og lyse, skandinaviske utseende utstråler ro og mildhet. Men de isblå øynene har noe vilt over seg. Som om et instinkt dirrer der inne, like under overflaten. Trangen til å skape noe som setter spor.

– Det handler jo om å være sulten
Silas Henriksenn.
Sulten på livet, sulten på suksess. Men også å være sulten fysisk, og hva det etter hvert gjør med hodet ditt. Hamsuns roman er en reise inn i hovedpersonens hode, og det er den psykedeliske stemningen vi forsøker å gjenskape på scenen, forteller Silas.

– Hvordan vil du beskrive rollen din?

– Han er en dikter som vandrer pengelens rundt i Kristiania, mens han venter på den store suksessen. Å bli oppdaget, anerkjent. Han har mye angst, men også et ungdommelig driv for å utrette noe.

Silas har selv nok av skapende ambisjoner. Ved siden av å danse i Nasjonalballetten er han med å lage motepublikasjonen Tableau Paper, samarbeider ofte med artist og multikunstner Nils Bech, og danset i fjor under åpningen av Kunststallen ved Slottet i forbindelse med dronning Sonjas 80-årsdag. Hans neste prosjekt er en dansekunstfilm hvor han både danser og regisserer.

– Det som skjer her på huset har førsteprioritet. Men jeg er rastløs. Uansett om det er i Nasjonalballetten eller utenfor har jeg lyst til å bringe min egen visjon til bordet, og lage noe virkelig bra.

Fra Sult

– Så du kjenner deg igjen i ambisjonene og prøvelsene til karakteren din i Sult?

– Klisjeen om den lidende, sultende kunstneren var kanskje mer reell på 1800-tallet enn i Norge i dag. Konkurransen i vår bransje er sterk, og det er mange som må gi opp drømmen om å leve av kunsten. Men jeg kjenner ingen som faktisk sulter og tygger på knappene sine, ler Silas.

Hamsuns bok ble en internasjonal sensasjon da den utkom i 1890. En roman med bare bruddstykker av handling, men desto mer innblikk i en psyke under sterkt press.

– Hva er virkelig? Hva er drøm? Hva er fantasi? Det er vanskelig å skille hovedpersonens tanker fra hva som virkelig hender.
– Hvordan løser dere dette på scenen?
– Vi går mer inn i sinnsstemningen enn handlingen. Du ser meg på scenen i rollen som bokens jeg-person. Men alt annet er også en del av hans virkelighet. De andre danserne. Musikken til Maja S.K. Ratkje. Scenografien. Alt er med på å formidle hans psyke og sinnsstemning.

Høsten 2017 var Silas en del av Nasjonalballettens suksess Hedda Gabler. Danserne var medskapende til egen koreografi, da Marit Moum Aune hadde regi og koreografi på Henrik Ibsens klassiker. Nå skal Silas danse nok et kapittel i norsk litteraturhistorie.

Sult og Hedda Gabler kom ut samme år. Men det føles som to ulike verdener, som overhodet ikke møtes. Den enkle, fattige og skitne virkeligheten i Sult er milevis fra den pyntelige borgerligheten i Hedda Gabler.

Sult

– Rollene du danser er også svært forskjellige?

– Ja, som Eilert Løvborg i Hedda Gabler hadde jeg en på mange måter definert rolle. En karakter som sier og gjør konkrete ting i en lineær handling. I Sult er vi inne i karakterens hode, så det krever en helt annen tilnærming for å finne ut hvem denne fyren er.

Hvem Silas Henriksen er, fant danseren fra Arendal ut på et dansegulv i Nederland. Etter tre år i Nasjonalballetten ble han i 2010 headhuntet til Nederlands Dans Theater. I fem år var han del av et av verdens mest kreative og toneangivende dansekompanier, hjemme i Den Haag og på turné verden rundt.

– Det var en fantastisk skole, og en oppvåkning for meg. Jeg skjønte at det er stor forskjell på å være danser i et kompani og det å være en dansekunstner. Før tenkte jeg at å skape nytt ikke var så viktig. Nå tenker jeg: Ja, jeg er danser, men jeg er først og fremst en skapende kunstner.

Det var behovet for å skape som til slutt gjorde at han sluttet i kompaniet.
– Alle kompanier har sine rammer, og etter fem år var det på tide å komme seg videre. Jeg hadde hele tiden en drøm om å komme tilbake til Nasjonalballetten. Her har jeg fått gjøre mye av det jeg vil, ikke minst å være med på nye kreasjoner, slik som Hedda Gabler og Sult. Mitt håp er at Nasjonalballetten skal gjøre enda mer av det, lage flere signaturverk. Det er slik et kompani vokser.

Skårderud om Sult

Vaklende mann

Fra det desperate sjeleliv

Hovedpersonen i Knut Hamsuns Sult har ikke noe navn, bare et prosjekt. Han sulter. Det finnes tross alt mat, men han sulter likevel. Det er et intenst psykodrama på tom mage.

Hva slags prosjekt er det? Han setter hele seg selv på spill. Vi vet ikke så mye om ham. Men vet han noe særlig om seg selv? Han har ingen kjent historie, bare et intenst sultent nå. Maten er nok der et sted. Men den navnløse søker en annen føde. Han har forkastet det livet som er tilbudt ham. Han vil noe annet, skape seg selv på et vis, på egne premisser. Han sultestreiker mot seg selv. Men det originale, og kanskje identitetsdannende prosjektet han har gitt seg ut på, en sultekunst, er ikke forenlig med liv. Om han spiser eller ikke spiser, vil han like fullt tape. Enten ved å sulte i hjel, eller ved å måtte akseptere det livet han egentlig ikke aksepterer.

Romanen Sult er min lille besettelse. Jeg leser den om igjen og om igjen. Ved hver lesning blir det tydeligere at hovedbudskapet ikke er fattigdom og sosial sult. Dette er hyperaktuell samtidsdiagnostikk om det moderne urolige mennesket.

I året 1890 kom fenomenet nerver for alvor til Kristiania. Det kom med et brak. Nervene kom med denne romanen. Hovedpersonen er høysensitiv mer enn hundre år før det ble et begrep. Han vaklet omkring i kvartalene nær der Nasjonalballetten har sitt virke i dag. Maken til heftig nervøsitet måtte man til St. Petersburg for å finne. Der satt Fjodor Dostojevskij og skrev om like overfølsomme og sjelelig hjemløse mennesker.

Den svært unge Hamsun hadde ambisjoner om å bli en stor forfatter. Han leste sin litterære helt Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger, forsøkte seg på slike, men uten suksess. Så møtte han byen: Kristiania, København og ikke minst for en landsens gutt Hamsun den voldsomme Chicago. Han møtte det moderne, og han forsto at det var byen og de moderne nervene som det skulle diktes om.

Hvem er så dette moderne mennesket? Det er skrevet kloke hyllemetere om psykologien i den banebrytende Sult. Ett av de absolutt beste bidragene er danske Peer E. Sørensens Hamsuns sultekunstner. Han skriver innsiktsfullt om hovedpersonen som er alt annet enn hel ved. Ikke bare mangler han et navn, men også en identitet. Hamsun gir ham til oss uten de sjelelige dybdene som Sigmund Freud samtidig skrev frem i Wien. Vår mann er en øyeblikkets og innskytelsenes mann. Han har ingen fortid, bare et intenst vilkårlig nå. Han jakter ikke på erfaring, men på intense øyeblikk.

Hamsuns psykologiske nybrottsarbeid er portrettet av et menneske uten særlige egenskaper, men som er en strøm av utageringer. Han er en mann i løse biter, full av innfall og utfall. I sin lesning har Sørensen plukket opp sjelelig sultne adjektiver som «uregerlig», «forvirred», «forrykt» - samt det faktum at en rekke ting virker «at løbe af med ham». Han forsøker å få en viss kontroll, men han mister kontrollen over det som skulle gi ham kontroll. Og der ser vi et slektskap med våre dagers spisevegring.

Jeg ser Sult daglig på jobb. Jeg tenker nå ikke primært på de psykologiske tilstandene som vi daglig arbeider med. En førsteutgave av romanen står utstilt i et bokskap. Og jeg ser fotoene. Det er stillbilder fra Henning Carlsens filmatisering av Hamsuns roman. Filmen fra 1966 er også et mesterverk. Vi fikk bildene i gave da vi åpnet Villa SULT, et sted for spiseforstyrrelser. Bildene henger endog på kjøkkenet. Hver dag ser jeg på hovedpersonen i svenske Per Oscarssons skikkelse. For å forberede seg til filmen, for å bli utmagret og plaget nok, gikk han til fots fra Stockholm til innspillingen i Oslo.

Det dirrer i bildene, av usikkerhet, skråsikkerhet, tvil og ombestemmelser. Tenkningen går på høygir. Han er på randen av å tenke seg i hjel, men i innsiktsfulle øyeblikk har han ikke tiltro til sin egen tenkning. Hans moderne sult ligner ikke på faste. Fasten hadde en funksjon overfor Gud. Her er Gud død. Vår mann er ifølge samme danske Sørensen blitt gjenstand for at «den gud, der ikke eksisterer, har pillet i nervetrådene og for evigt forvandlet hovedpersonen til modernist med hul i hovedet».

Han roper på medfølelse, men han er vanskelig å være sammen med. Han er et ladet menneske, nærmest strømførende, og det skader forholdet til andre mennesker. Dette moderne mennesket er en outsider, frakoblet og ensomt.

Hans sterkeste relasjon er til hans talent, det å kunne skrive. Han skriver også for å spise. Men uten noe å spise klarer han ikke å skrive. Hans største glede er intensitet i form av inspirasjon. Men sulten gjør at det blir mindre inspirasjon og mer irritasjon. Vår kortluntete venn er ikke irritert over noe spesifikt, men over alt mulig.

Han leter etter et språk som skal redde ham. Han vil bli et menneske. Men sulteren har ikke et språk som er godt nok til å beskrive hans erfaringer. Han forsøker til og med å finne opp et helt nytt ord: Kuboaa. Han jakter på et godt ord for «noget sjælelig, en Følelse, en Tilstand …» Men ordet gir ikke den ønskete nye mening. Han kan bare komme på hva det ikke betyr. Det betyr verken Gud eller tivoli, heller ikke hengelås, soloppgang, emigrasjon, tobakksfabrikk eller strikkegarn.
Det er fortvilt.

Prosjektet hans er umulig. Derfor stikker han av. Desperat rømmer han fra Kristiania med en båt, den russiske barken Copégoro. Hvor reiser han? Den amerikanske forfatteren Paul Auster har gitt det åpenbare svaret i essayet Sultekunsten: Han reiser rett inn i det tjuende århundret.

Nå er vi kommet til det tjueførste århundret. De moderne nervene, den rastløse uroen og overfølsomheten er fortsatt her. Ja, absolutt. Og nå danser den sjelelig vaklende mannen på en scene svært nær deg.

/ Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og stifter av Villa SULT.

Forestillingsdatoer

Ferdigspilt

  • Scene
    :
    Danseteater på Hovedscenen
  • Pris
    :
    100 - 595 NOK
  • /
    1 pause

april 2018

Ferdigspilt
Ferdigspilt

mai 2018

Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt