27. januar–14. februar

Onegin

Klassisk ballett som treffer deg rett i hjertet

Intro

John Cranko kunne det å fortelle historier med dans. Et av de sterkeste bevisene er Onegin, basert på Aleksandr Pusjkins verseroman Eugene Onegin, om kjærlighet og konvensjoner i St. Petersburg på 1820-tallet.

Kjærlighetens dilemma

Pusjkin beskrev et overfladisk sosietetsliv og et kjærlighetens dilemma. Den du var så intenst forelsket i, men ikke fikk, kommer tilbake og vil ha deg, men nå er du opptatt. Hva gjør du?

Onegin er for det meste ute etter å forlyste seg, og er avvisende og nedlatende når Tatjana tilbyr sin kjærlighet. År senere er rollene snudd, hun er godt gift og det er han som desperat vil ha henne.

Tsjajkovskij + ballett = sant

Balletten heter Onegin, men det er Tatjanas historie vi følger: hennes utvikling fra ung pike til voksen kvinne – og det er hun som står igjen på scenen til slutt. Hun sies å være den første i rekken av sterke kvinner i russisk litteratur. Balletten danses over hele verden og de fremste danserne lengter etter å tolke Tatjana, Onegin, Olga og Lenskij. Igjen er det Nasjonalballettens dansere som står for tur.

John Cranko spiller på de store følelsene, og han spiller på Tsjajkovskij. Musikken er ikke den samme som i komponistens opera Eugene Onegin, men satt sammen av ulike verk for å kunne fortelle akkurat denne historien med dans. I Onegin finner vi noen av de mest kjente og følelsesladde duettene i balletthistorien. Når Tatjana og Onegin danser sammen for siste gang, er det ikke bare et musikalsk og fortellermessig klimaks. Det er dans på sitt beste.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • Koreografi John Cranko
  • Musikk Peter Tsjajkovsij, arr. Kurt-Heinz Stolze
  • Scenografi Steen Bjarke etter Elisabeth Dalton
  • Kostymer Diana Eckmann etter Elisabeth Dalton
  • Lysdesign Steen Bjarke
  • Musikalsk ledelse Andrea Quinn
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

Roller

Hovedroller

Andre roller

Handling

FØRSTE AKT

Første scene: Fru Larinas hage
Fru Larina sitter sammen med sin datter Olga og barnepiken, og syr kjoler til Tatjanas fødselsdagsselskap mens de snakker om festen. Tatjana synes tilsynelatende å være mer opptatt av å lese i boken sin. Jentenes venninner kommer, og etter en dans leker de en gammel lek; den jenta som ser inn i speilet vil der se sin tilkommende. 

Lenskij, en ung poet, ankommer sammen med sin venn Onegin, fra St. Petersburg. Onegin søker distraksjon og avbrekk fra bylivet i St. Petersburg. Tatjana er fylt av ungdommelige og romantiske fantasier, og forelsker seg i Onegin med det samme. Han, på den andre siden, ser i Tatjana bare en keitete jente som leser for mange romantiske historier. 

Andre scene: Tatjanas soverom
Tatjana tenker bare på Onegin. Hun skriver et lidenskapelig brev til ham, der hun gir uttrykk for sin kjærlighet til ham. Tatjana ber barnepiken om å levere brevet til Onegin.

ANDRE AKT

Første scene: Tatjanas bursdagsfest
Tatjanas fødselsdag feires, og Lenskij og Onegin er invitert til festen. Onegin kjeder seg, og irriterer seg over Tatjanas brev, som han ser på kun som et uttrykk for tåpelig tenårings-kjærlighet. Han oppsøker Tatjana og forteller henne at han ikke kan elske henne. Han river i stykker brevet foran henne. 

Fyrst Gremin, en fjern slektning av fru Larina, ankommer festen. Han er forelsket i Tatjana, og fru Larina håper at de to skal finne hverandre. Men Tatjana er såret og fortvilet, og legger nesten ikke merke til fyrst Gremin. I sin kjedsomhet bestemmer Onegin seg for å provosere Lenskij. Han flørter og danser med Olga, Lenskijs kjæreste. Lenskij blir rasende, og i sjalusi slår han Onegin i ansiktet, og utfordrer dermed til duell. 

Andre scene: Duellen
Tatjana og Olga trygler Lenskij om å avstå fra duellen. Onegin ønsker også en forsoning, men Lenskij står fast ved sin utfordring. Foran øynene til Tatjana dreper Onegin sin venn. 

TREDJE AKT

Første scene: St. Petersburg
Flere år har gått. Onegin har reist verden rundt i forsøk på å flykte fra sin egen følelse av meningsløshet. Han kommer til St. Petersburg hvor han deltar på fest på fyrst Gremins slott. Onegin oppdager til sin store forbauselse at fyrst Gremin er gift med Tatjana. Hun er nå en vakker og elegant prinsesse, og ikke lenger den uinteressante jenta som Onegin en gang avviste. Onegin overskylles av følelsen av tap og av å ha gjort et stort feilgrep, og han føler seg enda tommere og mer desillusjonert enn før. 

Andre scene: Tatjanas budoar
Onegin har skrevet et brev til Tatjana og bedt om å få møte henne. Tatjana er opprørt og ønsker å unngå Onegin. Hun ber sin intetanende mann, fyrst Gremin, om å bli hjemme sammen med henne, men han blir nødt til å gå ut. Som ventet kommer Onegin og erklærer sin kjærlighet til Tatjana. Hun blir overveldet av hans lidenskap for henne, men innser at det er for sent for dem. Foran øynene hans river hun i stykker brevet og ber han om å la henne være i fred for alltid.

Film og foredrag

Onegin scenetrailer
Hør Nasjonalballettens Eugenie Skilnand fortelle om balletten Onegin og hvorfor hun mener den er et mesterverk!
Introduksjonsforedrag Onegin, Marianne Oulie Wiik

4 x Tatjana

En kvinnes skjebne utfolder seg

Kjærlighet, tårer og mot. Nasjonalballettens solister Yolanda Correa, Julie Gardette, Maiko Nishino og Eugenie Skilnand snakker om å danse den emosjonelt krevende rollen som Tatjana.

Hva gjør Tatjana til en interessant rolle å danse?

Julie Gardette
Julie Gardette:
For meg er Tatjana en av de største rollene. Jeg elsker den reisen man er med på, både som danser og publikum.

Eugenie Skilnand: Det mest interessante for meg er det store spennet. Så mye drama og følelser å gjennomleve på kort tid! Balletten dekker flere tiår av livet hennes, i løpet av et par timer på scenen.

Yolanda Correa: Vi møter Tatjana i tre ulike faser i livet. Som den naive, drømmende tenåringen, som en blomstrende, forelsket ung kvinne, og som den sterke, modne kvinnen som kjenner livets realiteter.

Maiko Nishino: Den modningen og utviklingen må vi vise når vi danser. Det gjør rollen både spennende og veldig utfordrende.

Og alt starter når hun forelsker seg i feil mann?

Yolanda Correa
Yolanda: Hvem ville ikke falt for Onegin? Han er kjekk, har penger, vanker i fine kretser – han er en perfekt gentleman. Når vi først møter Tatjana er hun en jente på 16 år. Hun lever i sin egen verden, leser romaner og drømmer om den store kjærligheten. Hun blir hodestups forelsket i Onegin.

Maiko: Det er kjærlighet på sitt vakreste. Så ekte og uskyldig. Bare synd at mannen hun elsker viser seg å være en skikkelig drittsekk.

Yolanda: Men hun nekter å se den siden av ham. Hun vil bare se den perfekte mannen. Og når hun endelig innser hvem han er, så dør ideen om den perfekte kjærligheten i henne.

Eugenie: Jeg beundrer motet hennes. Hun våger å fortelle Onegin om sine følelser, i en tid der kvinner skulle tie og ikke ha egne meninger.

Yolanda: Kjærlighet kan gjøre deg veldig modig!

Eugenie: Og hun viser en annen form for mot når han kommer tilbake og ber på sine knær om tilgivelse. Når hun avviser den store kjærligheten til fordel for det trygge ekteskapet med Gremin, det må kreve en nesten umenneskelig styrke.

Gjør Tatjana det riktige valget?

Julie: Jeg tror ikke hun har noe valg. Hun gjør det samfunnet forventer av henne. Hva slags liv ville det vært, om hun hadde rømt med Onegin? I vår tid tror jeg hun ville valgt kjærligheten over stoltheten.

Yolanda: Jeg synes hun gjør rett i å ikke følge Onegin. I hennes situasjon ville jeg ha gjort det samme. Hun kunne ha fulgt hjertet. Men han var ikke den hun trodde.

Maiko: Den siste duetten er bare hjerteskjærende. Tatjana kjenner på de sterke følelsene, kjærligheten til Onegin og bitterheten over å måtte gi den opp. Kanskje sinne over hvordan livet ble.

Julie: De kunne ha vært lykkelige, men det ble ikke slik. Livet kom i veien. Timingen var feil. Men kjærligheten mellom dem består, når de går fra hverandre. Dermed blir den på en måte evig. Det er noe vakkert i det også.

Sammenlignet med andre balletter, kreves det mer av dere som skuespillere her?

Julie: I Onegin føler jeg meg faktisk ofte mer som skuespiller enn danser. I Don Quixote eller Svanesjøen danser du hele tiden. Her er det lange partier hvor Tatjana er på scenen uten å danse. Det har lært meg mye om hvordan opptre på scenen. Et dramatisk stykke som dette avhenger veldig av troverdighet. Du må leve deg helt inn i det, ellers gjennomskuer publikum deg med en gang.

Eugenie Skilnand
Eugenie:
Crankos koreografi er veldig fortellende, man føler at trinnene snakker. Og Tsjajkovskijs musikk er veldig beskrivende. Den får følelsene ut av oss dansere. En av mine favorittscener er når Onegin river i stykker brevet fra Tatjana. Da er musikken så mektig at jeg ikke trenger å spille hva Tatjana føler. For jeg føler det virkelig selv!

Maiko: Ah, hjertet hennes rives helt i stykker. Livet kan være så brutalt!

Julie: Jeg husker fortsatt siste forestilling forrige gang jeg danset Tatjana. Jeg gråt så mye. Både på scenen, og da jeg gikk av. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg satt i garderoben og gråt etterpå. Jeg vet ikke hvorfor, men når man lever seg helt inn i denne rollen blir man helt tom etterpå. Det er en så intens opplevelse å leve ut hennes historie.

Vi snakker mye om følelser, men balletten er også teknisk krevende?

Maiko: Det ER en veldig emosjonell ballett. Musikken er ubeskrivelig vakker og duettene er utrolig flotte. Men det gjør dem også vanskelige.

Eugenie: Pas de deuxene er lange, og harde!

Julie: Og det er historien og følelsene som motiverer og leder trinnene. Man er alltid avhengig av god kontakt med dansepartneren sin, men i Onegin føler jeg at det er helt nødvendig.

Eugenie: Målet er å smelte sammen med koreografien så trinnene forsvinner – til en sømløs magi. Når du har sett Onegin så skal du ikke sitte igjen og tenke «nå har jeg sett masse ballett, fine trinn og flott teknikk». Jeg vil ikke at folk etter forestilling skal si «hun danset fantastisk». Jeg vil at folk skal si «jeg så en kvinnes skjebne utfolde seg».

Julie: Det er det jeg liker med Onegin. Du trenger ikke å kjenne historien, ha lest boken eller ha peiling på ballett fra før. Det er som å se en film, alle kan følge med og forstå hva som skjer.

Dere har alle danset Tatjana før. Hva betyr det å danse rollen igjen?

Julie: Trinnene er de samme, men når du vokser som menneske skjer det også noe med deg som danser.

Maiko Nishino
Maiko:
Jeg var 25 år første gang. Nå har jeg blitt voksen, jeg har blitt mor, og har helt andre erfaringer. Å danse Tatjana på nytt har lenge vært ett av mine store ønsker.

Yolanda: For å gjøre en slik rolle er du nødt til å bruke erfaringer fra ditt eget kjærlighetsliv. Du kan ikke være for ung. Du trenger å ha levd, blitt såret, fått noen illusjoner knust, og lært å gå videre.

Pujskin skrev sin roman i 1820-tallets Russland. Er historien fortsatt relevant i dag?

Julie: Verden er helt annerledes, men forelskelse, begjær, utroskap og kjærlighetssorg opptar oss like mye i dag. Når to mennesker ikke får hverandre, fordi omstendighetene er feil – det går like mye inn på oss i 2018.

Eugenie: Og Tatjanas mot – både til å bryte samfunnets normer, og til å velge å følge dem, når det føles riktig – det er noe vi alle kan lære av.

 

 

 

Om musikken

Om den musikalske bearbeidelsen. Av Kurt Heinz-Stolze

Kurt-Heinz Stolze (1926-1970) jobbet som opera- og ballettrepetitør i Stuttgart, og var John Crankos musikalske rådgiver. Stolze komponerte egen musikk og orkestrerte og arrangerte musikk til ballett, tv og film.

John Crankos ballett Onegin og Tsjaikovskijs opera Eugen Onegin har kun det til felles at de begge er bygget over Pusjkins verseroman Jevgenij Onegin. Hva musikken angår, så er det ikke benyttet en eneste takt fra Tsjaikovskijs opera i denne helaftens-balletten, men en sammensetning av mindre kjente Tsjaikovskij-verker, hovedsakelig orkestrert av meg.

Min oppgave som musikalsk bearbeider bestod i å dekke den dramatiske handlingen med musikk, som igjen skulle inndeles i større helheter. Musikken skulle følge den dramaturgiske oppbygningen av handlingen og samtidig tilpasse seg den dansante utformingen med korte og lett sammenhengende musikkstykker.

Det viste seg at noen av Tsjaikovskijs klaververker var spesielt egnet til dette formålet på grunn av sin enkle formmessige oppbygning, spesielt de fra bind 51 og 53 i komponistens komplette verkutgivelser. Omtrent 3/4 av hele ballettmusikken er hentet fra denne samlingen, som f.eks. Årstidene, opus 37, to arier fra en ukjent opera, et korparti og noen instrumentale verker. En duett fra ouverturefantasien Romeo og Julie ble motivet til hovedtemaet i 1. akts pas de deux mellom Tatjana og Onegin, mens mellomsatsen i det symfoniske diktet Francesca da Rimini danner hoveddelen av 3. akts pas de deux. De store dansenumrene, vals, mazurka, polonaise osv – er hovedsakelig hentet fra klaverkomposisjonene.

Til den dramatiske oppbygningen av balletten har jeg forsøkt å unngå en alt for løs gruppering av de forskjellige stykkene ved siden av hverandre. Derfor er noen temaer brukt som ledemotiver; de kommer ofte igjen i endret skikkelse både harmonisk og rytmisk. Noen scener er frie variasjoner over allerede siterte temaer. På denne måten har det vært mulig å sette sammen og kombinere enkelte stykker til større formmessige avsnitt, som avviker fra konstruksjonsprinsippene i konvensjonelle "nummerballetter".
Hva orkestreringen angår, var det viktig for meg på den ene siden å ikke forandre så mye på Tsjaikovskijs så typiske orkestrering, på den andre siden å unngå de hyppige tutti-effekter.

Av hensyn til handlingen, som i Onegin nesten utelukkende føres av hovedpersonene, synes jeg det var bedre å behandle orkestret mer kammermusikalsk enn det som er tilfellet i Tsjaikovskijs originale balletter, og la utnyttelsen av hele orkestret være forbeholdt de dramatiske høydepunktene og finalene. 

Forestillingsdatoer

Ferdigspilt

  • Scene
    :
    Hovedscenen
  • Pris
    :
    100 - 645 NOK
  • /
    2 pauser

januar 2018

Ferdigspilt
Ferdigspilt

februar 2018

Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt