8.–25. september

Spar dame

Med livet på spill

Intro

Tsjajkovskijs Spar dame handler om besettelse. Operaen er en grøsser om spillegalskap. Det er en historie om når noe går så til hodet på deg at du mister det: pengene, kjærligheten og forstanden. Musikken tar oss med til russiske ballsaler – men også inn i begjæret, besettelsen, bedraget og menneskesinnets mørkeste kroker. I det flakkende lyset fra kandelabre får du lidenskap og drama i massevis.

Her kan du høre Anna Netrebko synge Lisas arie fra 3. akt:

De avgjørende tre kortene

Vi er i St. Petersburg på slutten av 1700-tallet. Herman har forelsket seg i en ung kvinne han har sett. Han er en outsider som ikke finner seg til rette i samfunnet, mens Lisa er barnebarn av en grevinne og forlovet med en fyrste. Selv om hun ikke er i hans liga, øyner Herman håp da han hører historien om Lisas bestemor, som i sine unge dager var kjent for å være rå i kortspill. Grevinnen visste at med tre spesifikke kort – tre, sju og ess – ville hun vinne. Denne hemmeligheten lærte hun videre til to menn. Men fortalte hun det til noen en tredje gang, var det spådd at det ville gå skikkelig ille. Fra å være opptatt av å få Lisa, blir Herman isteden besatt av disse tre kortene.

To mestere møtes

«To besettelser kan ikke eksistere i samme sinn», skrev den store russiske forfatteren Aleksandr Pusjkin i novellen fra 1833, som denne operaen er basert på. I 1887 hadde Tsjajkovskijs bror Modest skrevet om denne til en tekstbok, som etter planen skulle bli til en ballett med musikk av Nikolaj Klenovskij. Da Klenovskij likevel ikke gjorde noe med materialet, oppmuntret sjefen for den keiserlige opera i St. Petersburg Tsjajkovskij til å gjøre det. Han var da en etablert og viktig komponist, med ni operaer bak seg.

Spar dame hadde sin premiere i 1890 og ble Tsjajkovskijs nest siste opera, men også den han selv likte best. Her viser han hvordan han sjonglerte med en rekke ulike musikalske stiler – fra en lek med 1700-talls rokokko til store, impresjonistiske korsatser. Musikken skifter sømløst mellom de ulike sidene av Hermanns splittede sjel.

Med livet på spill

Komponisten gjorde selv noen endringer i teksten, som skiller seg fra fortellingen. Operaen er – om mulig – enda mer uhyggelig. Hos Pusjkin er Hermanns forelskelse i Lisa bare et middel for å komme i kontakt med grevinnen, mens i operaen handler jakten på kortene til å begynne med om å få penger nok til å be om hennes hånd. Mens Lisa i novellen ender opp med å gifte seg med en annen, tar hun sitt eget liv i operaen. I operaen dreper Hermann seg selv, mens han i novellen blir sinnssyk og sperres inne på en anstalt.

Dette har regissør Arnaud Bernard har latt seg inspirere av. Tsjajkovskijs opera i sju scener spilles ut i et rom som stadig endrer seg, fra ballsal i det ene øyeblikket til mental-hospital i det neste. Hva er da virkelighet? Hva er en gal manns drøm? Eller vårt alles mareritt?

Basert på en produksjon fra Théâtre du Capitole, Toulouse.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • Originaltittel Pikovaya dama
  • Musikk Pjotr Tsjajkovskij
  • Libretto Modest Tsjajkovskij
  • Musikalsk ledelse Lothar Koenigs, Jørn Fossheim (25/9)
  • Regi Arnaud Bernard
  • Scenografi Alessandro Camera
  • Assistent scenografi Andrea Gregori
  • Koreografi Gianni Santucci
  • Kostymer Carla Ricotti
  • Lysdesign Patrick Méeüs
  • Medvirkende Operakoret, Operaorkestret

Roller

Hovedroller

  • Herman

    Peter Wedd
    Spiller følgende dager
    • 8. sep 2018
    • 12. sep 2018
    • 15. sep 2018
    • 18. sep 2018
    • 21. sep 2018
    • 23. sep 2018
    • 25. sep 2018
  • Lisa

    Svetlana Aksenova
    Spiller følgende dager
    • 8. sep 2018
    • 12. sep 2018
    • 15. sep 2018
    • 18. sep 2018
    • 21. sep 2018
    • 23. sep 2018
    • 25. sep 2018
  • Grev Tomskij / Pluto

    Boris Statsenko
    Spiller følgende dager
    • 8. sep 2018
    • 12. sep 2018
    • 15. sep 2018
    • 18. sep 2018
    • 21. sep 2018
    • 23. sep 2018
    • 25. sep 2018

Handling

Akt I

Surin og Tsjekalinskij diskuterer den merkelige oppførselen til Herman, en medoffiser. Han virker besatt av hasardspill og er tilskuer når vennene spiller natten lang. Selv spiller han aldri.

Herman kommer inn sammen med grev Tomskij og forteller sistnevnte at han er forelsket i en pike han ikke vet hva heter. Da prins Jeletskij kommer inn, fulgt av forloveden Lisa og bestemoren hennes, den gamle grevinnen, blir Herman forferdet fordi han innser at det er Lisa som er den ukjente piken.

Etter at Jeletskij og kvinnene har gått, forteller Tomskij grevinnens historie til de andre. For flere tiår siden, i Paris, vant hun en formue i hasardspill ved hjelp av «de tre kortene», en mystisk vinnerkombinasjon. Denne hemmeligheten har hun bare delt med to andre, og det finnes en profeti som sier at hun vil dø på grunn av en tredje person, som vil tvinge hemmeligheten ut av henne. Alle mennene unntatt Hermann ler av denne historien. Han blir dypt påvirket av den og bestemmer seg for å finne ut hva som er grevinnens hemmelighet.

Lisa tenker på de blandede følelsene hun har for forloveden, og hvilket inntrykk Herman har gjort på henne. Til hennes store overraskelse dukker han plutselig opp. Han forteller at han elsker henne, og ber om hennes medfølelse. Lisa gir etter for følelsene og bekjenner at hun elsker ham også.

Akt II

Jeletskij har lagt merke til en forandring i Lisas oppførsel. Under et ball forsikrer han Lisa om at han elsker henne. Herman, som også er gjest på ballet, har fått en lapp fra Lisa der hun ber ham om å møte henne. Surin og Tsjekalinskij terger ham med kommentarer om de tre kortene.

Lisa gir Herman nøkkelen til grevinnens værelse, som han må gå gjennom for å komme til Lisas rom. Hun sier at han ikke vil finne den gamle kvinnen der neste dag, men Herman insisterer på å komme dit samme kveld fordi han tror det er skjebnen som gir ham en sjanse til å avsløre grevinnens hemmelighet.

I grevinnens soverom betrakter Herman fascinert et portrett av henne som ung kvinne. Han gjemmer seg idet den gamle kvinnen kommer tilbake fra ballet og faller i søvn i en lenestol mens hun drømmer seg tilbake til sin ungdomstid. Hun våkner idet Herman stiller seg opp foran henne og krever å få vite kortenes hemmelighet. Grevinnen nekter å si noe til ham, og da Hermann i økende desperasjon begynner å true henne med en pistol, dør hun. Lisa stormer inn. Hun ser forskremt på sin døde bestemor og skjønner at alt Herman var interessert i, var grevinnens hemmelighet.

Akt III

Herman leser et brev fra Lisa der hun ber ham om å møte henne ved midnatt. Han tenker tilbake på grevinnens begravelse, og plutselig dukker gjenferdet hennes opp. Hun sier at han må redde Lisa og gifte seg med henne. Gjenferdet sier at han vil vinne på tre, syv og ess.

Lisa venter på Herman og lurer på om han fortsatt elsker henne. Da han til slutt kommer, sier hun at de bør forlate byen sammen. Herman nekter, og sier at han er på vei til spillelokalet fordi han nå kjenner kortenes hemmelighet. Lisa innser at hun har mistet ham, og begår selvmord.

Offiserene spiller kort, og Jeletskij, som har brutt forlovelsen med Lisa, blir med. Herman blir også med, og vedder umiddelbart 40 000 rubler. Han vinner på de første to kortene, en treer og en syver. Med et manisk ansiktsuttrykk som sjokkerer de andre, erklærer han at livet er et spill.

I siste runde satser han på ess, men taper fordi kortet hans viser seg å være spar dame. I overraskelsen innbiller han seg at det er grevinnens ansikt som stirrer på ham fra kortet, og hantar livet av seg mens han ber om Jeletskij og Lisas tilgivelse.

Film og foredrag

Spar dame - en grøsseropera om spillegalskap og besettelse!
Introduksjonsforedrag Spar dame ved Hedda Høgåsen-Hallesby
Premieresamtale Spar dame

Slik former man en grevinne

Det snører seg til

Tekst: Ingeborg Norshus

Når Hege Høisæter får på seg kjole, parykk, nese og sminke, får hun en ny identitet, da blir hun grevinnen.

Grevinnen i Spar dame er ikke til å spøke med; hun har tyngde, autoritet – og svarene Herman ønsker over alt på jord. Men det å fremstille denne skikkelsen krever også sitt, både av rolleinnehaver Hege Høisæter og av dem som har ansvaret for kostymer, sminke og parykk.

Grevinnen seiler inn på scenen, bred over hoftene som en liten låvedør, men midjesmal og med brystene godt skjøvet opp under halsen. Her snakker vi om ekstremvariant både av krinoline og korsett.

Allerede dronning Elizabeth I (1533–1603) var kjent for sine enorme kjoler, med stor vidde i skjørtene, sydd av fløyel, brokade, silke og med overdådig perledekor.Til å begynne med brukte man stivt stoff av hestehår eller vatterte hoftekranser for å få til klokkeformen eller hoftebredden, eller man brukte spiler laget av rotting eller hvalbarder. Etter hvert ble krinolinestativet laget av stålringer, som minket i diameter opp mot livet for å skape et klokkeformet skjørt. Noen var derimot laget slik at man fikk full vidde over hoftene, nesten 90 grader, men var relativt flat foran og bak – som vi ser hos vår grevinne.

 Pannier, krinolinestativ

Disse stativene ble kalt pannier, og varierte fra moderat til ekstrem vidde. Kjolene krevde derfor mye stoff og var svært arbeidskrevende å lage, så jo bredere kjolen var, jo rikere viste kvinnene at de var. Og det er nok også grunnen til at dørene i Versailles er doble – slik at kvinnene skulle komme gjennom dem.

Man jukser ikke med historiske kostymer

Seks lag med krinolinestål måtte Britt Lønaas og Janne Opsahl på systua i Operaen bruke for å lage dette ekstremt brede stativet, som måler 1,48 meter. Så mange stålspiler måtte til for at pannieren skulle tåle vekten av kilovis med stoff og også gjøre det lettere for Hege å holde balansen. Utenpå stålet har de brukt vatt og silke.

Moten med hoftestativ og vide skjørt krevde en smal midje, og spilekorsettene var i flere århundrer en selvsagt del av antrekket. I lang tid var korsettene svært forseggjorte for å kunne være synlige, og det var slik kostymedesigner Carla Ricotti ønsket at grevinnens skulle være. Britt har gått korsettkurs, og forteller at Heges korsett er laget med svært smal midje slik de gjorde i rokokkoen på 1700-tallet, mens korsettene til koret er laget etter 1800-tallsmodeller, og gir litt mer pusterom.

I England ble gamle og historiske korsetter fra herregårder over hele landet samlet inn og katalogisert, og disse ble utgangspunkt for modeller fra forskjellige tidsepoker. Det som lages på systua er altså historisk korrekte plagg, her jukses det ikke! Og grevinnens korsett er nydelig utført, med tungekant og små sløyfer festet med bittesmå paljetter – selv om man ikke kan se det fra salen. Utenpå det hele danderes 7,5 meter tungt, svart skjørtestoff – som veier 3,6 kilo.

Detalj fra korsettet

– Dette har vært utrolig morsomt å få jobbe med, sier Britt. – Det er virkelig et kostyme jeg har lagt sjelen min i! Hun berømmer kostymedesigneren: – Carla hadde jo opprinnelig laget disse kostymetegningene til Toulouseoppsetningen i 2008, men ingenting derfra eksisterer lenger, så alt måtte lages på nytt. Dermed har hun nå også kunnet gjøre enkelte modifiseringer av kostymene, og hun har vært veldig lydhør når vi kostymesyerne har kommet med forslag og anbefalinger til stoff og detaljer.

Men ikke minst har Hege Høisæter bidradd til at det har vært så morsomt å jobbe med dette kostymet, forteller Britt og Janne. – Hun er en utrolig positiv og sporty innstilt sanger, som har vært villig til å la seg snøre ganske så stramt. Det er krevende å bevege seg i slike kostymer, og ikke minst å skulle synge uten å kunne fylle mellomgulvet med luft, som du vanligvis gjør. Hege har åpenbart en sangteknikk som gjør det mulig til tross for det stramme korsettet.

Bøffelhår og daglige, nye neser 

Parykk, hatt og sminke er selvfølgelig også avgjørende for hvordan grevinnen fremstår på scenen. For at proporsjonene i kjolen skulle bli riktige, måtte Hege ha på seg både parykk og hatt underveis i tillagingen, slik at de fikk se den totale høyden.

Sannsynligvis var det mennene som begynte med høye og forseggjorte parykker en gang på 1600-tallet – det blir sagt at det var en blanding av mote og en praktisk måte å bekjempe hodelus på, fordi man da kunne ha helt kort hår under parykkene.

Marie Antoinette (1755–1793) var svært opptatt av mote og en trendsetter. Hver uke kom hennes faste frisør for å dandere det som skulle bli signaturfrisyren hennes, den høye pouf-en, kunstferdig pyntet med bånd, perler, strutsefjær – eller et skip. Det var faktisk ikke helt uvanlig i hoffene å dandere minitatyrfigurer i håret, som en slags samtidskommentar eller for å markere en livshendelse. Litt som våre dagers T-skjorter, kanskje?

Den store parykken, laget av bøffelhår, er også bygd opp utenpå et slags stativ. Parykken måtte være stiv og stødig, siden grevinnen i en scene tar den av seg og fremstår som skallet under. Dermed kunne den ikke festes med spenner og hårnåler, slik man vanligvis gjør. Skulle man brukt bare hår for å få denne effekten, ville det blitt en svært tung sak å ha på hodet.

 

Og under denne parykken har Hege en såkalt bald cap, som er spent stramt over hennes eget hår og ser ut som en
naken skalle.

– Denne skallen byttes ut for hver prøve eller forestilling, forteller Therese Lia i parykk- og maskøravdelingen. Vi

«smelter» overgangen til vanlig hud, sånn at det ikke skal bli noe skille, og sminker den slik at den går i ett med hudfargen. Therese har hatt ansvaret for å skape grevinnens fremtoning og karakter gjennom sminken, og hun og Hege foreslo for kostymedesigner Carla at grevinnen burde ha en litt mer adelig nese. De tok en avstøpning av Heges naturlige nese og laget en ny støpeform, slik at de kan produsere ny grevinnenese. Også denne skal jevnes ut så den går i ett med huden. For å unngå limklumper, sminkeskjolder eller at den mister fasongen, lager de en ny nese til hver forestilling!

Et naturlig behov for tjenere 

Hva sier så grevinnen selv om disse kostymeutfordringene, som må sies å være litt utenom det vanlige?

– Det mest slitsomme med å være såpass innsnørt er at man lett blir andpusten – jeg merker det bare jeg går litt raskt over gulvet! Syngingen i seg selv denne gang består ikke av så lange fraser, så jeg kan heldigvis ta en innpust ved behov … Det kan være litt godt å synge eller puste «mot» noe også – som en slags støtte. – Parykken kjennes fort tung ut selv om den ikke veier mer enn 350 gram, fortsetter Hege, og for å spare nakkemuskulaturen, satt jeg forrige sceneprøve med hodet lent inntil en vegg når jeg ikke var i aksjon på scenen. Påklederne foreslo på tøys et slags japansk hodelenings-stativ!

Grevinnekostymet er i enda større grad enn ellers viktig for rolleutformingen. Både kjolen og parykken legger klare føringer for kroppsspråket og bevegeligheten, både som en støtte og som en hemsko.

– Man får jo et naturlig behov for tjenere rundt seg, sier Hege. – Det er for eksempel ikke lett å ta på sine egne sko iført full habitt, eller å sette seg uten hjelp. Korsettet er også umulig å sette på selv, og siden hun må ta det på og av tre ganger i løpet av forestillingen, blir hun igjen avhengig av et «hoff».

Når Hege er ferdig med kveldens forestilling, vil hun sannsynligvis føle en stor, fysisk lettelse. Kjolen, korsettet og pannieren veier til sammen nesten seks kilo. Når hun har kappen utenpå, kan man legge til enda to kilo. Og med parykk, hatt og sko i tillegg snakker vi om nesten 10 kilo som Hege med god samvittighet kan legge av seg.

Regissørens mange spørsmål

En historie vi ikke skal forstå

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

Regissør Arnaud Bernard vil ta oss med inn i de skitne krokene i en sjel som ikke  slipper fri fra seg selv. Men han vil ikke si hva som finnes der.

Spar dame er fortellingen om et mareritt, det handler om det groteske i oss alle, som vi ikke kan flykte fra.

Dette er første gang Arnaud Bernard setter opp en opera i Oslo, men opera har bragt den franske regissøren over hele verden: La Fenice i Venezia, Bolsjoj i Moskva, Mariinskij i St. Petersburg, Arena di Verona, operahusene i Oman og Tokyo. Hans tolkning av Spar dame hadde sin første premiere i Toulouse i 2008, men Bernard synes det er inspirerende å vende tilbake til den:

– Det er en god følelse. Vi har gjort noen mindre endringer i kostyme og regi, men ellers er konseptet det samme. Samtidig liker jeg ikke begrepet «konsept» For meg er det mye viktigere å stille spørsmålene enn å komme med svarene. Spørsmålene han finner i Pusjkins novelle og Tsjajkovskijs opera, er mange. Er Herman egentlig forelsket i Lisa? Er det hele bare en fantasi? Er han gal eller ikke? Og hva er egentlig galskap?

– I middelalderen hadde de et mer positivt syn på galskap enn i dag: Galskapen innebar å se verden på en annen måte. Hvem er egentlig vi til å dømme eller definere hva som er galskap og hva som er fornuft? Er det Herman som er gal, eller er det snarere klassesamfunnet omkring ham som er det, med sine prinser, offiserer og grevinner? Min regi skal ikke gi noe svar på dette, men åpne publikums øyne så de kan tenke selv.

Farger og intensitet

Den franske regissøren jobber fysisk og i nært samarbeid med sin assistent og koreograf Gianni Santucci. Det er ikke nok at Grevinnen spytter – hun skal spytte med kraft. Spytte ut sin bitterhet, sitt liv.

– Jeg jobber med de enkelte sangerne, bruker deres farger, deres kropper, deres erfaringer. Men jeg forklarer ikke mye, driver ikke med intellektuell onani. Jeg hjelper dem selvfølgelig med arkitekturen og oppbygningen av hva vi ser på scenen, men dramaet og følelsene ligger mellom dem og musikken. Slik blir min jobb å få dem til å lytte til det.

I Spar dame blir sangerne, og særlig koristene, også dansere. Koreografi er ikke noe som vanligvis preger Bernards produksjoner, men noe dette verket ber om, forklarer han.

– Koreografi for meg er en overdrevet reproduksjon av livet, som galskapen som farger Tsjajkovskijs opera.

Bak lukkede dører

Operaen baserer seg på Pusjkins novelle publisert i 1834, men skiller seg fra den på flere områder. Mens Pusjkins historie er knapt og konsist fortalt, som en anekdote fra spillsalongene eller som ondskapsfullt sladder, krevde operaen nesten 60 år senere mer blod og drama. Ved å gjøre Lisa til grevinnens barnebarn blir pengene og begjæret flettet enda tettere sammen. Hun gifter seg ikke med en velstående mann, som hos Pusjkin, men tar sitt eget liv. Også Herman begår selvmord i operaen, mens han i novellen ender opp på rom 17 i sinnssykeanstalten Obukhov, der han konstant repeterer: tre, syv, ess, tre, syv, ess. Regissør Bernard vil framheve denne delen av historien: Hermans besettelse og måten han lukkes inne på, i samfunnet, men også i seg selv.

– Flere mentalsykehus på 1800-tallet var borgerlige hjem omgjort til klinikker, forteller han. – Jeg vil ta publikum med inn i liknende ambivalente rom, inn i ulike faser av Hermans forfall.

Bernard har latt seg inspirere av Alexander Sokurovs film The Russian Ark fra 2002, filmet i en imponerende lang sekvens gjennom Vinterpalasset i St. Petersburg, der vi tas med inn i fløyer og saler som samtidig er ulike perioder i russisk historie. Tsjajkovskijs opera strukturert i 7 bilder, som i denne produksjonen blir til fysiske rom. De er lukket, samtidig som de stadig får nye former. De flisdekte veggene har både noe klinisk og skittent over seg, noe enormt og klaustrofobisk, det er vakkert, men likevel stygt.

Drømmen

I andre akt skjer det et brudd – i handlingen, i musikken og i scenografien. Slik det var vanlig i de store festene på Katarina den stores slott, fremføres et hyrdespill, som innenfor operaens rammer blir et spill-i-spillet.

– Denne scenen er drømmen i drømmen, sier Bernard. Drømmen er å leve det enkle livet med Lisa, men det forvandler seg til et mareritt fra framtida. Begjæret og besettelsen jager ham som et gjenferd, som kommer til å ødelegge ham.

Da Tsjajkovskij hadde skrevet ferdig siste scene, der Herman dør, sies det at han gråt sårt. Han identifiserte seg sterkt med sin anti-helt i møte med det brutale livet og med driftene i ham selv. Også Bernard har stor sympati for Herman:

– Han er offeret for det vi alle lever under. Det høres helt vilt ut å si det, men kanskje er Hermans galskap den logiske måten å se verden på. Hvem vet? Jeg tror opera, som mye annen kunst, kan forandre verden – gjøre den litt bedre. Spar dame oppfordrer oss til ikke å dømme, ikke være så skråsikre i det spillet vi alle uunngåelig er en del av.

Forestillingsdatoer

Ferdigspilt

  • Scene
    :
    Hovedscenen
  • Pris
    :
    100 - 795 NOK
  • /
    2 pauser

september 2018

Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt
Ferdigspilt