Handlekurv Min side
Digital visning

Balanchine
+
Bournonville

Melissa Hough og Martin Dauchez i Serenade / Foto: Erik Berg
Varighet
1 t 10 min

Ren ballettnytelse hjem i stua

USA har Balanchine, danskene har Bournonville. Fra 3. juni og i to uker får du igjen oppleve Balanchines berømte Serenade og Tschaikovsky Pas de Deux sammen med en unik Bournonville-bukett – helt gratis.

Bli kjent med to av ballettverdens store stilskapere – russisk-amerikanske George Balanchine og danske August Bournonville!

Play-Serenade-2021-foto-erik-berg-0109.jpg
Balanchine spilles fra 3. juni
Du kan se den her t.o.m. 17. juni

Play-Bournonville-2021-foto-erik-berg-0017.jpg
Bournonville spilles fra 3. juni
Du kan se den her t.o.m. 17. juni

Mirakuløs dans

«Serenade er sikkert den mest mirakuløse av alle verdens balletter», har The New York Times skrevet.

George Balanchine (1904–1983) er en av verdens mest berømte koreografer, kjent for å rendyrke den klassiske ballettens bevegelser. Hos ham skulle trinnene og musikken skinne – alene, uten handling og unødig innpakning.

Og nettopp følelsen av å bli revet med, er slående når Nasjonalballetten nå danser Serenade

  – KJERSTI JUUL / VÅRT LAND


Serenade (1935) var den første balletten russeren skapte i USA. Her får du briljant dans, tempo og frihet til Pjotr Tsjaikovskijs romantiske musikk – og suset av 26 dansere.

Om tre kvinner og en mann

Solistene Melissa Hough og Whitney Jensen er blant stjernene du kan oppleve.

Tsjajkovskijs vakre musikk framføres av Operaorkestrets strykere under ledelse av spillende konsertmester Øyvind Bjorå.

Selv om Balanchine gjerne avviste at ballettene hans «handlet» om noe, mener noen at Serenade viser en mann og de tre kvinnene i livet hans: kona, elskerinnen og den han aldri fikk.

Åtte minutter med bravur

Tschaikovsky Pas de Deux er blitt kalt «en åtte minutters oppvisning i bravur og teknikk».

Musikken var opprinnelig en del av 3. akten i Svanesjøen, som siden forsvant. Da Balanchine hørte Tsjajkovskijs «tapte» stykke, brukte han det til å skape sin egen pas de deux – en duett preget av fart og musikalitet, luftige svev og imponerende løft.

Her er styrke i hvert fiber av kroppen og så luftige svev at det nesten tar litt pusten av en

  – KJERSTI JUUL / VÅRT LAND


Fra 14. mai skal solistene  Melissa Hough og Yoel Carreño vise hva de er gode for, 3. juni er det solisten Whitney Jensen og nykommeren Leonardo Basílio sin tur.  

Ballettens ufattelige letthet

«Når man danser Bournonville, kan danserne ofte føle at de er mer i lufta enn på gulvet», skrev den danske ballettstjernen Erik Bruhn om Danmarks store koreograf August Bournonville (1805–1879).

Bournonville danset i farens hjemland Frankrike, før han kom hjem og skapte en egen dansk tradisjon – preget av detaljert fotarbeid og en nesten svevende letthet. Den mannlige danseren er like viktig som den kvinnelige, og det handler om vanlige mennesker.

Her er grasiøse armbevegelser (port de bras) og hurtige hopp (allegro) fremført med glede, presisjon og ungdommelig moro

 – TOINI KRISTENSEN / NORSK SHAKESPEARETIDSSKRIFT

Blomsterfest og underholdning

Nasjonalballettens tidligere sjef Dinna Bjørn er kjent som verdens fremste Bournonville-ekspert, og nå er hun tilbake i Oslo for å gi oss en unik og underholdende Bournonville-bukett.

Den består av utdrag fra danskens italienske balletter Napoli, Blomsterfesten i Genzano og Ponte Molle.

Solist Gakuro Matsui, Lucas Lima, Shaakir Muhammad og Riccardo Ambrogi er blant danserne som gir deg Bournonville-stilen, sammen med blant andre Leyna Magbutay, Natasha Jones og Daniela Cabrera.

Forestillingen er gratis og tilgjengelig med nytt cast 3.–17. juni. Innspillingen er gjort av M12, med bilderegi av huskoreograf Alan Lucien Øyen.

Alan Lucien Øyen har fått kunstnerisk ansvar for Operaens filmproduksjon, og han har øye for dette. Regien er sømløs, klippingen gjort med forståelse for fortellingen som ligger i dansen. Hele produksjonen er høykvalitetsarbeid

  – MAREN ØRSTAVIK / AFTENPOSTEN 

 

Dermed har Operaen nok en gang kommet opp med en streamet forestilling av usedvanlig høy kvalitet.

  – FREDRIK RÜTTER / KLASSISKMUSIKK.COM

kUNSTNERISK TEAM OG MEDVIRKENDE

Serenade
Koreografi
George Balanchine © The George Balanchine Trust
Musikk
Pjotr I. Tsjajkovskij
Iscenesettelse
Colleen Neary
Innstudering/prøveledere
Hedda Staver Cooke, Jahn Magnus Johansen
Medvirkende
Nasjonalballetten og Operaorkestret ledet av Øyvind Bjorå
TSCHAIKOVSKY PAS DE DEUX
Koreografi
George Balanchine © The George Balanchine Trust
Musikk
Pjotr I. Tsjajkovskij
Kostymer
Barbara Karinska
Lysdesign
Paul Vidar Sævarang
Iscenesettelse
Patricia Neary
Prøveleder/ Innstudering
Christopher Kettner
BOURNONVILLE
Koreografi
Dinna Bjørn etter Bournonville med elementer fra Napoli, Blomsterfesten i Genzano samt Ponte Molle (produksjon Frank Andersen/Dinna Bjørn, Stockholm 2016)
Musikk
Lauritz Wilhelm Theodor Carlsen, Edvard Helsted, Holger Simon Paulli
Scenografi
Sandra Woodall
Kostymer
Johanna Sutinen, Dinna Bjørn
Lysdesign
Paul Vidar Sævarang
Iscenesettelse
Dinna Bjørn
Innstudering/prøveledere
Dinna Bjørn, Kaloyan Boyadjiev, Yoshifumi Inao

Ballettsjefens hilsen

Kjære publikum,

Fra de første tonene i Tsjajkovskijs Serenade i C-dur kjenner vi at dette blir en opplevelse utenom det vanlige. Noen øyeblikk etter at Operaorkestrets strykere tar sats under ledelse av spillende konsertmester Øyvind Bjorå, står de der: 17 ballerinaer, helt stille i gjennomlyst tyll. Kun med armen hevet gir de oss et øyeblikk av harmoni før dansen begynner. Og for en dans!

Serenade var russiske George Balanchines første ballett i USA. Han skapte den allerede i 1935, men den kjennes på ingen måte gammel. Senest i 2014 skrev storavisa The New York Times: «Serenade er sikkert den mest mirakuløse av alle balletter».

Nå får Nasjonalballetten danse den igjen. Et sterkt kvinnelig corps de ballet står fjellstøtt bak solister som Maiko Nishino, Whitney Jensen og Melissa Hough, som løftet av sine mannlige kolleger gir oss øyeblikk av vektløshet.


I Tschaikovsky Pas de Deux får vi nok et møte med Balanchines eventyrlige musikalitet. «Pas de deux» betyr trinn eller dans for to – altså en duett. Denne åtte minutter lange Tsjajkovskij-duetten handler om fart og musikalitet, gitt oss av parene Melissa Hough og Yoel Carreño og Whitney Jensen og nykommer Leonardo Basílio.

Hos Balanchine er det kvinnen det handler om, kvinnen som løftes fram. Så hvordan kan vi skape en balanse til det kvinnedominerte? Jo, ved å hente fram danskenes store stolthet, August Bournonville!
Som Balanchine var Bournonville ballettstjerne i sitt hjemland. Som Balanchine reiste han ut i verden, men i motsetning til Balanchine kom han hjem – og skapte en unik dansk ballettstil.

Med oss har vi Dinna Bjørn, en av verdens fremste Bournonville-eksperter. Som tidligere ballettsjef kjenner hun kompaniet vårt fra innsiden, og nå har hun satt sammen en Bournonville-bukett spesielt for oss og spesielt for vårt publikum. Resultatet er en fest!

Bournonville skapte ballett med en nesten svevende letthet – og ballett der den mannlige danseren får skinne. Og musikaliteten hans inspirerte ingen ringere enn George Balanchine.

Jeg ønsker deg en deilig og gjennommusikalsk fornøyelse!

Ingrid Lorentzen
ballettsjef

Intervju med Dinna Bjørn

Tilbake i Oslo for å skape danseglede

For oss er Dinna Bjørn mest kjent som tidligere sjef for Nasjonalballetten og for sin versjon av Nøtteknekkeren. Men hun er også verdenskjent Bournonville-ekspert, og nå er hun tilbake i Oslo for å spre ballettglede med stor B.

/ Tekst: Maria Børja

«Tusen takk for utmerket arbeid. Det har vært en ren glede å arbeide med dere», skrev Dinna Bjørn på en tegning til danserne etter endt opptak av hennes «Bournonville-fest», som utgjør ett av tre verk i Balanchine + Bournonville. Omtrent samtidig møtte jeg henne i en folketom foajé for å forstå mer om hva og hvem Bournonville (som uttales bornå:vil:) var og er.

– Hva er det med Bournonville som er så lystbetont?

– For publikum betyr Bournonville danseglede. Det skal være deilig å se på, man skal føle seg inkludert og tilpass. For danserne er Bournonville vanskelig, men de blir også i godt humør av å danse det, forteller Dinna, og jeg tror hun smiler bak munnbindet.

Rytmiske føtter, melodiske armer
August Bournonville levde fra 1805 til 1879. Han studerte og danset i sin fars hjemland Frankrike, før han kom hjem til Danmark, ble ballettmester i Det Kongelige Teater – og skapte en unik stil som fremdeles lever.

– Bournonville-stilen er en levende tradisjon. Scene- og danseteknikken har utviklet seg, slik også publikums smak har, noe som har påvirket måten man danser Bournonville på. Men trinnene er de samme, sier Dinna.

– «Når man danser Bournonville, kan danserne ofte føle at de er mer i lufta enn på gulvet», skrev den danske ballettstjernen Erik Bruhn. Stemmer det?

– Ja, slik kan det føles. Bournonville betyr mye hopp, store sprang, det vi kaller allegro-dans. Det er ikke så mye av den stille, langsomme adagio-dansen. Man skal være grasiøs og naturlig i overkroppen, samtidig som beina er energiske og dynamiske, med et intrikat fotarbeid. Det er veldig vanskelig å få til – og i tillegg skal det se lett ut!

– Hva er disse sparkene med beina?

– Bournonville kaller det vigør eller attakk. Føttene har et eget liv og representerer det rytmiske, mens overkroppen representerer det melodiske og harmoniske.

Gir mennene noe å bryne seg på


– Stemmer det at Bournonville sidestilte kvinnelige og mannlige dansere?

– Nja. I privatlivet var han nok en mannssjåvinist. Han syntes kvinner hørte til i hjemmet og at de huslige forpliktelsene kom først. Men på scenen likestilte han kjønnene på den måten at han lot de mannlige danserne gjøre like mye som de kvinnelige, sier Dinna.

– Han protesterte mot bevegelsen der mennene ble stilt i bakgrunnen eller redusert til en støtte for kvinnen. Slik er Bournonville-repertoaret utfordrende for mannlige dansere.

– Og han koreograferte de store rollene til seg selv?

– Ja. Fram til han gikk av med pensjon som danser i 1840, var han 1. solodanser og koreograferte hovedroller til seg selv. Ofte kan du se at han har lagt inn en flott musikalsk avslutning på en solo som oppfordrer til applaus for den mannlige solisten, men ikke til den kvinnelige, humrer Dinna.

Balanchine var inspirert av Bournonville

Hundre år senere mente George Balanchine (f. 1904) at «ballet is woman, man is to serve» (fritt oversatt: «Ballettkunsten er kvinnens, mannens oppgave er å støtte henne»). Men selv om de var uenige om ballettens kjønnsroller, er det mye som forbinder de to, forteller Dinna:

– Balanchine var veldig inspirert av Bournonville. Balanchine var to år i København som ballettmester og koreograf og innrømte selv at han var inspirert – ikke minst av den intrikate måten Bournonville bruker musikken på, sier Dinna:

– I dag ser koreografien deres veldig forskjellig ut. Balanchine har høye armer og hoftevridninger som Bournonville ville synes var vulgært. Men mange av Balancines mer intrikate trinn, for eksempel i Tchaikovsky Pas de Deux, er Bournonville-aktige.

Man danser fordi man er glad

Apropos 'vulgært', Bournonville var litt av en moralist, forteller Dinna.

– Bournonville ville gjerne oppdra oss, forteller Dinna. – Hans moral var at om du treffer riktige valg, er lojal og tro mot samfunnets lover, går det deg godt. I tillegg var han religiøs.

– Han portretterte vanlige mennesker på scenen. Hvor spesielt var dette?

– Det var unikt. I Frankrike og Russland fortsatte man å fortelle om prinsesser, prinser, keisere, tzarer eller overnaturlige vesener – feer og troll.

– Han var også romantisk på den måten at han satte ballettene sine i fremmede land, med eksotiske elementer og en koloritt av nasjonal dans. Sylfiden var satt i Skottland, Abdallah i Basra, Napoli, Blomsterfesten i Genzano og Ponte Molle var hans italienske balletter.

– Og det er disse italienske ballettene denne «Bournonville-festen» består av. Hva kan du si om dem?

– Koreografien i disse ballettene uttrykker det samme, og jeg håper publikum vil oppleve dem som en helhet. Det er ment som et divertissement, et underholdningsnummer, der danserne opptrer for og med hverandre – og der alle heier på hverandre, sier hun.

Gir arven videre til nye generasjoner

Dinna Bjørns fordypning i Bournonville startet mens hun selv var danser i Den Kongelige Ballet, der hun startet som 16-åring.

– Jeg kjente at stilen hans passet meg og min dansemåte. Jeg syntes også det var fascinerende med en autentisk koreografi som var direkte nedarvet fra ham, og lærte meg å lese hans notasjonsspråk. Etter hvert lagde jeg et eget notasjonssystem for koreografiene hans, og begynte å undervise mens jeg fremdeles danset – først i København og siden i USA. Jeg spesialiserte meg videre, og i dag er vi en liten håndfull mennesker som underviser i Bournonville-stilen.

Hun er takknemlig overfor de som overleverte arven til henne, Hans Brenaa og Kirsten Ralov .

– Nå er jeg blitt den som skal sørge for at neste generasjon får den samme bagasjen, sier hun.

– Hvordan er den internasjonale interessen for Bournonville?

– Det har vært flere bølger. Den første kom da Den Kongelige Ballet reiste til London og USA på 1950- og 60-tallet. Så kom det en ny oppblomstring fra 1979, da vi feiret 100-årsdagen for hans død med en stor festival i København. Dit kom det folk fra hele verden, særlig USA. Siden har interessen egentlig holdt seg.

Snik-Bournonvillifisering gjennom Nøtteknekkeren

Dinna Bjørn var sjef for Nasjonalballettens fra 1990 til 2002. Utnevnelsen kom etter at hun satte opp Sylfiden for Nasjonalballetten i 1990, en oppsetning som siden ble vist på NRK.

– Det er faktisk Bournonvilles skyld at jeg kom hit! Likevel satte jeg ikke opp mye Bournonville mens jeg var ballettsjef her.

– Men over 400 000 publikummere har et forhold til din versjon av Nøtteknekkeren, som ble danset her fra 1994 til og med 2015. Kanskje vi så litt Bournonville-arv der – uten å vite det?

– Ja, Nøtteknekkeren var faktisk litt Bournonville-inspirert! I historiefortellingen og uttrykket, men også selve koreografien: Mange av soloene er Bournonville-inspirert. Så det kan nok stemme at mange har sett litt Bournonville-stil uten å vite det.

 

Om Balanchine

50 år med Balanchine

For mer enn 50 år siden fikk Norge sitt aller første møte med mesterverkene til George Balanchine. Siden har det blitt 12 balletter
for det norske publikummet.

/ Tekst fra 2018: Gabrielle Leahy Tillson 

Det er generell enighet i ballettverden om at alle kompanier med klassisk repertoar bør danse Balanchine med jevne mellomrom fordi hans verk gir danseren noe å strekke seg etter både teknisk og kunstnerisk – det er noe av det mest krevende man kan danse innenfor klassisk ballett.

George Balanchine la grunnlaget for stilen vi kaller neoklassisk, som er en kombinasjon av klassiske trinn og et moderne uttrykk. Med kroppen som instrument skal kunsten formidles. Han leker med rommet, med linjene, med musikken. Dansen virker som en naturlig forlengelse av musikken – eller omvendt.

Dansere sier at de føler en skrekkblandet fryd når de får vite at de skal danse Balanchines verk. Corps de ballet sier ofte at alle er solister i Balanchine – det er ikke mulig å gjemme seg, hver enkelt danser eksponeres.

Sonia Arova, ballettsjef ved Den Norske Opera mellom 1966 og 1970 var en verdenskjent ballerina og hadde danset med kompanier som Ballets Russes, The Royal Ballet og American Ballet Theatre, en karriere som også førte til at hun ble kjent med Balanchine. Det var takket være Arova sitt store navn ute i verden at Operaballetten (tidl. navn på Nasjonalballetten) fikk rettighetene til Apollon Musagète, senere kjent som Apollo. Å få Balanchine på repertoaret var nemlig ingen selvfølge. Balletten regnes som det første betydningsfulle verket til Balanchine.

I Sonia Arovas tid utviklet kompaniet seg enormt og hun bidro til å heve danserne til et nivå hvor de var klare for enda større utfordringer. Kjente norske dansere som Ellen Kjellberg, Inger Johanne Rütter, Hanne Skram, Bjørg Pahle Damm og Anne Borg danset med Thor Sutowski høsten 1966 i det som var et enormt skritt framover for Operaballetten. Folk strømmet til og fikk i de to neste årene også oppleve publikumssuksessen Symphony in C samt The Four Temperaments.

Høsten 1973 gjestet Rudolf Nurejev Operaen i forbindelse med at det skulle settes opp tre verk med Stravinskys musikk. Han danset Apollo med Leonie Leahy, Anne Merete Sundberg og Inger Johanne Rütter. Det var kø for å kjøpe billetter i Operapassasjen og danserne ble mottatt med stående applaus.

Ballettsjef Anne Borg tok opp igjen tråden i 1975 med Allegro Brilliante. Balanchine sa selvom dette verket at det høye tempoet får trinnene til å virke enda vanskeligere, det krever stor presisjon og virtuositet. "Den inneholder alt jeg vet om klassisk ballett på 13 minutter", sier den store koreografen. Ballet Imperial ble satt opp i 1976, og som mange andre verk ble den stadig fornyet. Samtidig med at tutuene forsvant, ble navnet endret til Piano Concerto No. 2.

I Jens Graff sin tid som ballettsjef danset kompaniet Concerto Barocco, og så skulle det gå 10 år til neste gang Balanchine stod på programmet i Oslo med Donizetti Variations under Dinna Bjørns ledelse. Under Den Norske Operas 20-års jubileum i juni 1979 feiret man Nasjonalballetten med en egen jubileumsuke hvor det ble vist 13 balletter, blant annet Symphony in C, Apollo og Serenade.

Dinna Bjørn satte opp La Sonnambula for første gang i 1992 og Theme and Variations i 1993. Sistnevnte er ett av Balanchines mest populære verk og ble laget som en slags hyllest til den storslagne perioden i russisk ballett da Marius Petipa koreograferte sine store eventyrballetter til musikk av Tsjajkovskij. Også her leker Balanchine med musikken.

Espen Giljane, som selv hadde blitt håndplukket av Balanchine til New York City Ballet, var på denne tiden gjestepedagog og assisterte noen prøver med Beata Nowinska i hovedrollen. Det var en selvfølge at Balanchine skulle på programmet da han tok over ledelsen av Nasjonalballetten.

Agon var en av Giljanes første store suksesser. Den er et mesterverk, dynamisk, energisk og presis. Musikken ble bestilt av Stravinsky, og det sies at Balanchine var mer opptatt av det spennende partituret enn dansen til å begynne med. Komponisten og koreografen samarbeidet tett mens arbeidet pågikk og det står nøyaktige beskrivelser av dansernes bevegelse i partituret. Hos Nasjonalballetten fikk Ingrid Lorentzen og Dirk Weyershausen fremtredende roller. Kompaniet fulgte opp med Symphony in Three Movements og Apollo i 2007.

Med den høye kvaliteten på 3-delte aftener og det spennende repertoaret, strømmet publikum til Operaen. Et kompani i sin beste form flyttet inn i det nye operahuset og fortsatte å danse verk av Balanchine, med Allegro Brilliante, Piano Concerto No. 2 og Symphony in C.

Det er bare ett år siden Nasjonalballetten og ballettsjef Ingrid Lorentzen satt opp Klassisk mesteraften: Balanchine med verkene Serenade,Agon og Theme and Variations. Kvelden ble beskrevet som enormt estetisk tilfredsstillende.  

 

Lyd og bilde

Bakomfilm

På vei mot strømmepremiere 14. mai.

Film: Jørund Langeggen / Nasjonalballetten

Introduksjon

Her kan du høre Lene Skalleberg fortelle om George Balanchine og hans balletter Serenade og Tschaikovsky Pas de Deux.

Operaen på øret kan du også høre der du vanligvis hører podkaster.

Introduksjon

Her kan du høre Gabrielle Leahy Tillson fortelle om August Bournonville.

Operaen på øret kan du også høre der du vanligvis hører podkaster.

Nedlastbare pressebilder

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett