Thank You
Very Much

Med humor i alvoret 

Claire Cunningham blir omtalt som en av Storbritannias mest spennende koreografer. Hun lager heftige, ambisiøse verk med en sjelden ærlighet og et humoristisk vidd. I Thank You Very Much opptrer hun selv på scenen, sammen med en stor internasjonal besetning av dansere med funksjonsvariasjoner. 

Denne gangen bruker hun fenomenet «tribute artists» – imitatorer av verdensberømte artister – som et springbrett for å utforske temaer som etterligning, identitet og aksept. 

Hvordan oppleves det å være et skue for resten av verden, enten man vil eller ikke? Hva vil det si å iscenesette seg selv? Hvor går grensen mellom en etterligning og en hyllest? Og når kan man egentlig være seg selv? 

Imiterer «The King» 

– Jeg elsket Elvis som sanger, men som koreograf oppdaget jeg ham på nytt og begynte å interessere meg for måten han beveget seg på, forklarer Cunningham i et intervju med National Theatre of Scotland.  

Jo mer Cunningham fordypet seg i bevegelsesmønsteret til artisten som kanskje er imitert mest av alle, desto mer ga det gjenklang i henne selv. 

– Jeg opplevde at Elvis hadde en slags «crip»*-estetikk som samsvarer med måten funksjonsnedsatte kropper beveger seg på. Bevegelsesmønstrene våre blir ofte ansett som ukontrollerte, annerledes, eller simpelthen kontroversielle, forklarer hun. 

Det er duket for en danseforestilling av de sjeldne. 
 

* «Crip»: Kommer av det opprinnelig nedsettende begrepet “crippled” (“krøpling”), men er blitt appropriert og brukt som en måte å utfordre funksjonsnormativitet på.