Handlekurv Min side
Gratis digital visning

Faun/
Boléro

Varighet
Ca. 1 t

Ny dans til legendarisk musikk

Midt i en pandemi skapte tre lovende koreografer to nye balletter. Nå kan du se forestillingen for andre gang denne våren – med nye dansere i de ledende rollene. Se Isabel Vila, Luca Curreli, Nora Augustinius og Silas Henriksen hjemme i din egen stue fra 29. april.

Faun-play-knapp-operaen.no.jpg
Fra 29. april t.o.m. 13. mai viser vi forestillingen igjen

Denne gangen med nytt cast.

Med Afternoon of a Faun og A Boléro viser Anaïs Touret, Whitney Jensen og Samantha Lynch at de kan fylle en stor scene med dans som virkelig gir noe.

  – INGER MARIE KJØLSTADMYR, Dagsavisen

Det er verdt å få med seg disse to ballettene. Morgendagens kvinnelige koreografer bærer utvilsomt i seg sterke kunstneriske stemmer

– KAREN FRØSLAND NYSTØYL, NRK

Kritikerrost i «koronaåret»

Whitney Jensen, Samantha Lynch og Anaïs Touret er dansere i Nasjonalballetten, men også koreografer, og nå lager de for første gang dans på Hovedscenen.

Anaïs Touret ble utpekt som en stigende stjerne i det internasjonale magasinet Dance Europe, og invitert av både Royal Opera House og den tyske Ostertanz-festivalen med verket Let's Play. Her hjemme omtalte NRK henne som «en spennende koreograf» etter urpremieren på Wagō.

Nå koreograferer Touret sammen med Whitney Jensen. Hun har en oppsiktsvekkende karriere som danser, først som «principal» i Boston Ballet og nå som solist i Nasjonalballetten, og har danset hovedrollene i både Svanesjøen og La Bayadère. Som koreograf skapte Jensen i fjor duetten To Fly til Kammerdans på Scene 2.

En kvinnes begjær

Kvinnelig begjær skildres i deres felles verk Afternoon of a Faun. Det er inspirert av diktet «Faunens ettermiddag» av Stéphane Mallarmé, men med en vri: Hovedpersonen er ikke lenger en mannlig faun, men en kvinne.

På sin reise fra fødsel til død møter hun ulike karakterer – og beveger seg i grenselandet mellom virkelighet og hallusinasjon.

14 dansere er med. De danser til Claude Debussys Prélude à l'après-midi d'un faune, et stykke som er blitt betegnet som starten på moderne musikk. Lydbildet består også av elektronisk musikk, og antyder en sammensatt sinnsstemning.

Heftig Ravel 

Samantha Lynch har i sitt verk A Boléro koreografert til Ravels berømte Bolero fra 1928, der det samme musikalske motivet gjentas og gjentas – heftigere og kraftigere for hver gang.

Lynch har hørt Bolero siden hun var barn og vil leke seg med undertonene og rytmikken i musikken. «Jeg elsker at et så enkelt stykke kan bli så massivt», sier hun. Scenografien, en boks oppkalt etter Lynchs bestefar Ray, representerer et trygt sted. Et sted å bryte fri fra, men også et sted som føles som hjemme.

Dette er både livlig og sårbart, enkelt og komplekst, nært og samtidig alltid på vei et nytt sted. Litt sånn som livet selv.

  – INGER MARIE KJØLSTADMYR, Dagsavisen

 

Det var slående hvordan Silas Henriksen (som kan oppleves på nett først etter påske) maktet å smugle en form for stillhet inn i noen bevegelser – til tross for det generelt høye tempoet.

– Margrete Kvalbein, Aftenposten
 
 

Innovativ koreografisatsing

Samantha Lynch har skapt flere verk, sist C aura for to mannlige dansere til Kammerdans. I 2019 ble hun invitert til Royal Opera House med for: jake, en duett hun danset og skapte med Douwe Dekkers.

Lynch har ledet Nasjonalballetten RAW siden hun tok initiativ til koreografiverkstedet i 2018.

Og Debussys solskimrende toner er byttet ut med den norske komponisten Peter Badens forvrenging av dem. Ja, det minner igjen mistenkelig mye om livet, bortsett fra at der må vi sørge for musikken selv.

  – INGER MARIE KJØLSTADMYR, Dagsavisen


Faun/Boléro
var opprinnelig ment framført med Operaorkestret. Av smittevernhensyn vil forestillingen framføres med innspilt musikk.

Lynch, Jensen og Touret er med i workshopkompaniet, en del av Nasjonalballettens koreografisatsing, i et trepartssamarbeid mellom Talent Norge og Norsk Tipping.

 

Kunstnerisk team og medvirkende

Afternoon of a Faun
Koreografi
Whitney Jensen og Anaïs Touret
Musikk
Claude Debussy; Peter Baden, Zauberberg av Kassel Jaeger, Stephan Mathieu og Akira Rabelais
Scenografi
Whitney Jensen, Anaïs Touret og Martin Dauchez
Kostyme
Martin Dauchez
Lysdesign
Paul Vidar Sævarang
Lyddesign
Peter Baden
Medvirkende
Isabel Vila, Luca Curreli, Lania Atkins, Leonardo Basilio, Martin Dauchez, Alex Cuadros Joglar, Elias Holm, Helge Freiberg, Marco Pagetti, Kenji Wilkie, Astrid Lyngstad, Youngseo Ko, Nae Nishimura, Caroline Roca
A Boléro
Koreografi/scenografi
Samantha Lynch
Musikk
Maurice Ravel
Kostyme
Bregje van Balen
Lysdesign
Paul Vidar Sævarang
Medvirkende
Nora Augustinius, Silas Henriksen

Intervju med samantha lynch

Galskap i trygge rammer

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn / Foto: Jörg Wiesner

Ildprøven kan det kalles, å debutere som koreograf på et operahus’ sin største scene. De siste årene har Samantha Lynch, som også er danser i Nasjonalballetten, skapt koreografi i små rammer. Det har både vært uformelle og utforskende verk skapt for Nasjonalballetten RAW og et mindre verk for Scene 2 under Kammerdans, høsten 2020. Med Hovedscenen er det ingenting som er smått lenger. Lights, camera, action! – nå gjelder det.

– Det siste året har jeg vært med i koreografisatsingen til Operaen. Vi er ti kvinnelige koreografer som jobber med Marit Moum Aune (Nasjonalballettens husregissør red. anm.). Å ha muligheten til å være så tett på ni andre kvinner, som også elsker å skape og lede, har vært så interessant, fornøyelig og lærerikt. Hovedsakelig har jeg lært å ikke unnskylde meg selv – og å tenke stort, sier Lynch.

Verket hun nå er klar med startet med musikken. Og før du leser videre, er det et godt tips å sette på Ravels ballettmusikk «Boléro».

– Jeg har alltid elsket Ravels «Boléro», den beveger meg sånn. For meg har den en vanvittig emosjonell oppbygning, og det repetitive i musikken er så rituelt. Musikken vokser seg så stort i verket, og det var truende i begynnelsen. Samtidig så jeg for meg hvor sterkt det er å danse til denne musikken. Jeg har alltid beundret danseren Maurice Béjarts kjente «Boléro, jeg så på den som barn, og jeg har også alltid beundret at tittelrollen både kan danses av en mann og en kvinne.

– Hva har vært inspirasjonen din for dette verket?

– Min mannlige danser, Douwe Dekkers. Han er en god venn, vi jobber veldig nært sammen – og bryr oss om kvaliteten i bevegelse og fysikk. Vi har skapt noen verk sammen tidligere, og jeg visste at det første jeg skapte for Hovedscenen måtte bli med ham. Og han trengte en kvinne som kunne matche hans fysikk og driv, og det ble ingen ringere enn vakre Emma Lloyd. Jeg vil si det er en tredje rollebesetning: boksen «Ray», som jeg har kalt opp etter bestefaren min. Å se på «ham» har gitt meg trygghet når vi har taklet denne ekstravagante Ravel-satsen.

Emma Lloyd og Douwe Dekkers / Foto: Jörg Wiesner
Emma Lloyd og Douwe Dekkers / Foto: Jörg Wiesner

– Hva handler dette verket om?

– Det å gi et narrativ til et verk kan være vanskelig, og jeg vil også gi rom for at publikum kan tolke det slik de vil! Men for meg, personlig, representerer «Ray» et trygt sted. Et sted å bryte løs, men også et sted som føles som hjemme. Vi følger en mann som står sterkere og sterkere i seg selv. Når kvinnen blir introdusert, blir han stadig mer komfortabel med å strekke seg ut over sin egen komfortsone. Noen ganger føler jeg at hun bare finnes i hans fantasi, samtidig som hun er absolutt likeverdig fysisk. Til slutt, når han har nådd sitt fulle potensiale, finner han trygghet i sin egen galskap, innenfor boksen.

– Hva håper du folk vil føle rundt dette?

– Akkurat som de vil! Men forhåpentligvis blir de både trukket inn i dansernes trygge verden med «Ray», og forlater det litt andpustne og slitne. Det er et langt verk for bare to dansere, når du tror det er over er det ikke det! De drives og vokser med musikken. Det er et maratonløp, og å se utviklingen deres i dette verket – der de strekker strikken til det fulle, det er utrolig tilfredsstillende. De gir alt de har. Jeg er så heldig!

– Hvorfor ville du skape noe så tett på det personlige?

– Så langt har alt jeg har skapt hatt noe personlig ved seg, og som regel noe med familien min. Bestefaren min overlevde krigen, hadde fem døtre og taklet siste delen av livet sitt på ett ben. Jeg ville ha boksen der for å minne meg på noe trygt, skånsomt, sterkt og uselvisk. Han var alt det.

– Du er fra Australia, men bor her i Oslo. Har pandemien, og det faktum at du ikke vært får dratt hjem, påvirket arbeidet ditt?

– Tiden vi er inne i, og å være så langt hjemmefra, har definitivt gjort noe med arbeidet mitt. Kanskje ikke koreografien per se, men hvordan vi jobber med hverandre. Det faktum at alle har det tøft, skaper en boble – og i den er det så intens fokus, respekt og glede oss imellom. Det vil jeg holde kjært lenge. At vi er så heldige å få jobbe på den ene siden, samtidig som det gjør så vondt å ikke se familien min på den andre, gir kraft til å jobbe enda hardere – før jeg kan se dem igjen.

– Det siste året har du vært en del av koreografisatsingen, som eksplisitt jobber for at flere kvinner skal skape verk for Hovedscenen. Det er et paradoks, for selv om det er ballerinaen som dominerer på scenen, er det ikke kvinnen som står igjen i historien, som skaper verkene som «overlever». Hva tenker du om dette? Og har du følt deg begrenset noen gang?

– Kvinner burde skape mer for Hovedscenen! Jeg elsker at Ingrid Lorentzen er en ambassadør for dette temaet. Hun er en så sterk kvinnelig leder, og jeg ser så opp til henne.

– Jeg har vært veldig heldig som vokste opp i en sportsfamilie. Broren min er profesjonell fotballspiller i Australia, og mye av treningen vår i tenårene var lik. Jeg var aldri noe dårligere enn ham, og han ville sagt at jeg jobbet hardere. Derfor har nok jeg levd i en boble, jeg har aldri vært begrenset på grunn av kjønnet mitt. Jeg er også litt sta. Jeg vil ikke ha noe fordi jeg er kvinne, jeg vil fortjene det. Tilbake til der det hele startet: Jeg har skapt verk sammen med Douwe Dekkers før, vi har begge noe interessant å gi. Vi trenger begge, ikke den ene eller andre.

Whitney Jensen og Anaïs Touret

Bak kulissene på Afternoon of a Faun

 

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn / Foto: Jörg Wiesner

– Som to kvinnelige koreografer ønsket vi å presentere «Faunens Ettermiddag» fra et kvinnelig ståsted, sier Whitney Jensen og Anaïs Touret.

De to gode vennene er begge dansere i Nasjonalballetten og har danset utallige ganger på Hovedscenen. Men det er noe ganske annet å skape for den.

– Det er mye press og forventninger knyttet til en Hovedscene-produksjon, men å få gjøre det sammen har gjort det til en fryd, sier de to koreografene.

Verket tar utgangspunkt i diktet som Stéphane Mallarmés kalte sitt heroiske intermezzo, «L'Apres-Midi d'un Faun» eller «Faunens ettermiddag». Det var en erotisk og livsbejaende fabel om den mytologiske faunen, som på vei til badeplassen en ettermiddag blir overrasket av nymfer – og blir forelsket i en av dem. Slik er det ikke i Jensen og Tourets tolkning, her er det en kvinne som møter en mann – men begjæret står like sterkt i denne tolkningen som i Mallarmés original.


De nymfer der vil jeg gi varig liv …

                                    … så skjær
en kjødelighet, så lett som dans av svanefjær
i luften, tett av søvn …
                                    … mon for en drøm jeg flammer?

Til norsk av Kristen Gundelach

Diktet blir ansett som Mallarmés mesterverk, og var helt fra begynnelsen tiltenkt scenen. Den var originalt skrevet som en monolog, der faunen stadig beveger seg mellom det erotiske og brusende begjæret og den analyserende og klare tanke.

Når leseren møter faunen for første gang er det i en forvirret tilstand, han fornemmer å ha opplevd noe sterkt erotisk med nymfer. Men skjedde det virkelig? Kanskje var det bare en drøm – skapt ut av lengselen for å ikke være ensom lenger?


Det søte ingenting slengt ut for flyktig vind,

KYSSET har gitt mig «ja» fra svigefulle leber
men ellers blør i hjertet, brennende av feber
det gådefulle bitt av enslags hellig tann –


Akk, fluktens instrument, fang det som flyktet
                                                            inn-igjen!

Til norsk av Kristen Gundelach

Erika Pastel og Jonathan Olofsson / Foto: Jörg Wiesner
Foto: Jörg Wiesner

Det er ikke faunens begjær som står i sentrum når diktet og ballettmusikken skapt av Claude Debussy oppstår i ny drakt på Hovedscenen. Det er en kvinnes, oversatt gjennom Jensen og Tourets koreografi. Men slik Mallarmé lot sin faun stige ut og inn av begjærets dragning og mulige illusjon, viser Jensen og Tourets koreografi det samme – på sin måte. Dette understrekes ytterligere mellom lyd- og lysbildet.

– Vi har brukt lys og drastiske vendinger i musikken for å uttrykke en kvinnes kamp mellom drøm og virkelighet, sier de to koreografene.


Slik, når min drueklase er suget tom for lys

søker jeg trøst for sødme som kan ei fornys:
leende løfter jeg de slunkne skinn og dulmer
min smerte, blåser inn i dem ånd, helt til de svulmer
mot himmelen av klarhet jeg beruses i.

O nymfer, la oss fylles av det som er forbi

Til norsk av Kristen Gundelach


Kildeliste: Haugen, Arne Kjell, 1966, Mallarmés poetikk, Oslo, Tanum forlag

Ballettsjefens hilsen

Kjære publikum,

Drøyt ett år etter at Norge og Operaen stengte ned, er det med stor takknemlighet jeg inviterer til to nye balletter på Hovedscenen.

For Nasjonalballetten har pandemien betydd bratte læringskurver, stadige avlysninger – smittevern og mer smittevern. Men året har også gitt oss noen pandemimuligheter. De tre koreografene som nå debuterer på Hovedscenen, kommer alle fra Nasjonalballetten. De har danset på scenen mange ganger, men aldri skapt dans for den.

Whitney Jensen, Samantha Lynch og Anaïs Touret er framtidas koreografer. Vanligvis ville de brukt mange år før de fikk slippe til på en hovedscene som er programmert langt fram i tid. Vanligvis. Men denne høsten, da vi måtte legge koronakabalen for vårens repertoar på nytt, ble det så tydelig: Det skal stå noe igjen etter oss. Og da ballettens erklærte enere ikke kunne komme til oss, vokste en ny mulighet fram. Nye verk kunne ta de etablerte verkenes plass, en ny generasjon kunne få jobbe i det store formatet. Og takket være strømmeteknologien kan vi dele det med publikum over hele verden.

Gjennom historien har de store scenene i stor grad vært forbeholdt menn. I Nasjonalballetten startet vi i 2019 en satsing for å utjevne denne statistikken, i et trepartssamarbeid med Talent Norge og Norsk Tipping. Koreografisatsingen jobber for å gi neste generasjon skapende dansekunstnere like muligheter – uavhengig av kjønn – og for å skape nye klassikere.

Lynch, Jensen og Touret er med i workshopkompaniet, en del av satsingen der ti nye koreografstemmer får utvikle seg. Faun/Boléro startet med en samling i workshopkompaniet hvor «pitching» sto på timeplanen. Hvordan presentere en idé – og hvordan gjennomføre den ved en plutselig åpning på Hovedscenen? Det som ikke ble sagt, var at oppgaven var på ekte og muligheten reell. Anaïs Touret og Whitney Jensen valgte å samarbeide, og visste ikke at kollega Samantha Lynch samtidig presenterte en idé som komplementerte tematikken de valgte seg. Debussy og Ravel. En faun møter en bolero. Kjent musikk med nye koreografiske stemmer – slik vi i Nasjonalballetten ofte har gjort det i det store formatet.

Etter pandemien skal kunstnergruppene igjen møtes. Operaorkestret skal dele scene med oss, slik det var tenkt, og sammen skal vi møte publikum. Fram til det danser vi med kameraet.

Anaïs Touret, Whitney Jensen og Samantha Lynch er våre. De er utøvere på skyhøyt nivå, og de leder, koreograferer, rådgir, tenker, ler, løfter, prøver ut, forbereder – og leverer: For en generasjon, og for noen koreograferer. Scenen er deres!

Ingrid Lorentzen,
ballettsjef