Handlekurv Min side

La traviata
hjemme
i stua

Spilles

Verdens mest spilte opera i naken fremstilling

La traviata, den falne kvinnen, har stått på scenen i 165 år, og er verdens mest spilte opera. Giuseppe Verdis mesterverk er et angrep på hykleri, men også en livsbejaende feiring av menneskelig verdighet, medfølelse og skaperkraft. På denne siden kan du fordype deg i forestillingen – og se oppsetningen i din egen stue!

_NY_La_traviata.jpg

Luksusprostituerte Violetta Valéry lever i en verden som jager etter penger, konkurranse og sensasjon. Men Violetta er en drømmer – og når hun møter poeten Alfredo tror hun for første gang at friheten og kjærligheten kan bli hennes.

Kontroversiell samfunnskritikk

I La traviata ble sykdom og samtidens problemer på 1850-tallet løftet opp på scenen og kledd i musikk. Verken prostitusjon eller tuberkulose ble vanligvis problematisert på scenekanten. Verdi satte lyse strykere som nærmest gisper etter luft opp mot grådig festmusikk og Violettas triumferende arie «Sempre libera!» – alltid fri. Den er et sterkt musikalsk uttrykk for den friheten hun begjærer. Samtidig blir vi usikre på hvor fri hun egentlig er – i hvilken grad kan vi selv bestemme hvilke liv vi skal leve?

Basert på en sann historie

Fortellingen bygger på romanen og skuespillet Kameliadamen av Alexandre Dumas, som igjen er basert på en sann historie. I det virkelige liv var Marie Duplessis en kjent kurtisane, eller luksusprostituert, i Paris’ selskapsliv. Bak navnet Alfredo Germont, Violettas elsker, ligger Alexandre Dumas' egen livshistorie gjemt. Sommeren 1845 levde han lykkelig på landet utenfor Paris med den vakre Marie, som bare var 23 år da hun døde av tæring. Siden har deres historie blitt fortalt igjen og igjen, i balletter, i filmer som Pretty Woman (1990) og Moulin Rouge! (2001) og i de utallige produksjonene av Verdis opera.

Musikalsk reformator

Da Verdi gjorde om romanen og skuespillet til musikk – var han ikke en hvemsomhelst. Han var en ruvende personlighet i sin samtid, var selv aktiv politisk og satt i en periode i den italienske nasjonalforsamlingen. Han var også en musikalsk reformator og brøt gjennom den italienske bel-cantostilens fokus på ren skjønnsang, og gikk mot et mer handlingsdrevet musikkteater der den vakre sangen står i dramaets tjeneste.

Med La traviata fullførte han det som i dag blir regnet som hans trilogi apopolare, hans hitliste – bestående av Rigoletto, Trubaduren og La traviata. Alle skrevet på bare to år.

Nedenfor kan du se trailer, høre introduksjon til forestillingen og lese deg opp på handlingen med mer.

 

Trailer

Introduksjon

Frida Steenhoff Hov forteller om La traviata

Handling

Da det blir klart for den prostituerte Violetta Valéry at hun ikke har lenge igjen å leve, forandres alt for henne.

1. akt

På en fest som den ettertraktede Violetta holder for rikfolk i Paris, blir hun kjent med Alfredo Germont, en ung mann fra provinsen som har vært hemmelig forelsket i henne i et år. Violetta sverger til øyeblikkets beruselse som livets eneste mening, men likevel kan hun ikke lukke øynene for Alfredo og virkningen han har på henne – ikke minst siden han ved første anledning kommer med en glødende kjærlighetserklæring til henne. Selv om Violetta har lært at penger er det eneste som teller her i livet, og at følelser ikke er til å stole på, er hun berørt. Ved avskjeden gir hun Alfredo et tegn som viser at han kan få komme tilbake neste dag. Etter at festen er over, er hun klar for et nytt liv med Alfredo.

2. akt

Noen måneder senere. Violetta har brutt helt og holdent med pariserkretsene og trukket seg tilbake til landet sammen med Alfredo. Da Alfredo blir klar over at Violetta i hemmelighet selger sine egne eiendeler for å finansiere deres felles liv, skammer han seg. Han vil ikke bli forsørget av en kvinne. Alfredos far oppsøker Violetta mens Alfredo er borte. Faren, Giorgio Germont, forlanger at Violetta skal gi avkall på Alfredo så ikke familiens rykte og det forestående bryllupet til Alfredos søster skal settes på spill. Under stort press gir Violetta til slutt etter.

En siste gang forsøker hun å forsikre seg om Alfredos kjærlighet, før hun reiser bort i hemmelighet. Hun etterlater et brev der Alfredo får vite at hun har forlatt ham og vendt tilbake til sin gamle tilværelse i Paris. Faren forsøker å overtale den fortvilte sønnen til å dra hjem til familien igjen. Men forgjeves, Alfredo vil til Paris for å hevne seg på Violetta.

På festen hos Flora går praten om at Violetta skal ha vendt tilbake til sin tidligere elsker baron Douphol, og gjestene ser frem til å ta et oppgjør med henne siden hun valgte å forlate samfunnet.

Også Alfredo kommer, og han vinner et stort beløp i spill. I det skjulte ber Violetta Alfredo om å forlate festen fordi hun frykter for hans liv. Etter en heftig konfrontasjon kaster Alfredo pengene foran føttene på henne i full offentlighet for «å betale» for hennes kjærlighetstjenester. Germont har vært vitne til scenen, og midt i all oppstandelsen irettesetter han Alfredo, som straks bebreider seg selv. Til slutt utfordrer baronen Alfredo til duell.

3. akt

Violetta ligger for døden i ensomhet. Hun er fullstendig klar over at alt håp er ute, selv om legen sier noe annet. Giorgio Germont har skrevet et brev til henne og fortalt at han har latt Alfredo få vite hva som egentlig har skjedd, og at Alfredo vil oppsøke henne. Men det varslede besøket lar vente på seg. Mens Violetta tar avskjed med livet, feires det karneval i Paris. Da Alfredo endelig kommer, maner Violetta i fortvilelse fram en illusjon om en framtid sammen med ham. Germonts bønn om tilgivelse betyr ingenting, det er for sent. Violetta ønsker å bli husket som en som elsket. Hun dør.

Artikler

Historien om den udødelige divaen

Noen historier går igjen, i alle kulturer, til alle tider. En av disse finner du i verdens mest spilte opera «La traviata», som handler om den luksusprostituerte Violetta Valéry.

Operasjefens leder


Kjære publikum,
Det er mye som gjør opera rart og fascinerende på samme tid. Ta for eksempel tilbøyeligheten til å fortelle de samme historiene, igjen og igjen. En av disse er Giuseppe Verdis La traviata fra 1853. I mange år har dette vært verdens mest spilte opera, med 869 ulike produksjoner og 4190 spilte forestillinger bare i forrige sesong.

Romanen operaen bygger på, Alexandre Dumas’ Kameliadamen, skal være basert på en sann historie. I det virkelige liv het hovedpersonen Marie Duplessis og var en kjent kurtisane i Paris’ selskapsliv. La traviata ble skrevet kun fem år etter hennes død, og komponistens mål var å skape en opera om og for sin samtid. Men resultatet skulle vise seg å være et verk også for framtida – en opera skildrer tidløse erfaringer ved det å være menneske: La traviata handler om å oppnå sosial aksept, om å leve under familiens forventninger, om sykdom som treffer oss nådeløst og om drømmer som brister. Operaen skildrer en virkelighet vi fortsatt kan kjenne oss igjen i, samtidig som den stiller spørsmål ved hva som egentlig er virkelig og hva vi skaper inni oss. «Å kopiere virkeligheten kan være en fin ting, men å skape en virkelighet er enda bedre», sa Verdi selv. Kunstnerskikkelsen Violetta skaper en verden som hjelper henne i møte med virkeligheten.

Dette løfter regissør Tatjana Gürbaca fram i sin nedstrippede versjon av Verdis klassiker. Ved å vise at Violetta er en kunstner som utnytter makten i det å være et betraktet objekt, portretterer Gürbaca en sterk kvinne, en aktør i stedet for et offer. Slik demonstrerer denne produksjonen hvordan de gamle operaene – som tilsynelatende går på evig repeat – kan ha slagkraft i vår tid. Samtidig blir det tydelig at vi deler grunnleggende erfaringer med mennesker som levde for lenge siden. Dette er en av operaformens styrker.


– Annilese Miskimmon, operasjef

 

Kunstnerisk team og medvirkende

  • Musikk
    Giuseppe Verdi
  • Libretto
    Francesco Maria Piave
  • Musikalsk ledelse
    Julia Jones
  • Regi
    Tatjana Gürbaca
  • Ansvarlig for gjenoppsetningen
    Victoria Bomann-Larsen
  • Scenograf
    Henrik Ahr
  • Kostymedesign
    Barbara Drosihn
  • Lysdesign
    Stefan Bolliger
  • Dramaturg
    Bettina Auer
  • Studieleder
    Boris Schäfer
  • Musikalsk innstudering
    John Lidal, Leiv Amundsen, Gabor Nagy
  • Kormester
    David Maiwald
  • Suffli/tekstmaskin
    Katrine Hansteen, Ellen Kvien, Charlotte Sager
  • Produsent
    Henrik Celius
  • Inspisient
    Karen Løken

Violetta Valéry Aurelia Florian
Alfredo Germont Matteo Lippi
Giorgio Germont Yngve Søberg
Flora Johanne Højlund
Annina Caroline Wettergreen
Gastone Eivind Kandal
Barone Douphol Martin Hatlo
Marchese d'Obigny Ole Jørgen Kristiansen
Doktor Grenvil Jens-Erik Aasbø
Giuseppe, Violettas tjener Gabriel Birjovanu
Kommisjonæren Pietro Simone
Floras tjener Rolf Conrad

Herrestatister
Markus Gundersen Lavoll, Peter Østergaard, Gunnar Dundas, Victor Lorentzen, Fredrik Skogsrud, Jørgen Tyvand

Alfredos søster Katrine Ayan Sjøboden

Operakoret

Sopran
Ingeborg Barstad, Thale Bergsaune, Helene Jarlsrud, Debra Knudsen, Kjersti Kongssund, Oksana Myronchuk, Erzsébet Rajta, Tatjana Stanisavljevic, Nanna Maria Cortes, Kristin Rustad Høiseth, Tessa Kiilsholm, Ilze Kozlovska, Evelyn Rosén, Siri Kval Ødegård

Alt
Anne Baensch, Charlotta Fresk, Valeska Zürn, Tone Kristin Aasen, Tunde Gaspar, Kari Lise Høgseth, Jeanette Goldstein, Anne Marie Andersen, Zuzanna Foremska, Ivana Milasinovic, Diana Ardelean, Ingunn Kilen, Olga Sliepnova

Tenor
Gabriel Birjovanu, Eusebiu Cristea, Ahmad Mirzayev, Ørjan Bruskeland, Krzysztof Aureliuz Luczynski, Bjørn-Erik Ulvatne, Ivan Kruljac, Nicolas Cotellessa, Thomas Flodin, Marek Lipok, Andreas Backlund, Knut Schöning, Rolf Sostmann

Bass
Florin Demit, Stevica Krajinovic, Szymon Kubiak, Gregg Santa, Andreas Skei, Robert Näse, Rolf Conrad, Bo Elley, Markku Salonen, Mihai Simboteanu, Pietro Simone, Øystein Skre, Natanael Vasile Uifalean, Petteri Lehikoinen

Operaorkestret

Konsertmester Øyvind Bjorå