Handlekurv Min side
Gratis digital visning

Poppeas
kroning

Varighet
2 t 50 min

Vakkert blodbad

I Poppeas kroning fylles scenen med blod, bestialitet, perversjon og tortur, alt til Claudio Monteverdis vakre musikk fra 1642. Nå kan du se Ole Anders Tandbergs versjon – hjemme i din egen stue fra 6. mai.

Playknapp_operaen-no_Poppeas-kroning_FINAL_res150_2.png

Tilgjengelig her fra 6. til og med 20. mai. Velg språk på undertekstene (norsk/engelsk) ved å trykke på CC nede til høyre i spilleren.

NB! Denne operaen anbefales ikke for barn under 15 år, fordi det kan være sterke scener

Poppeas kroning består av noe av den vakreste musikken som er skrevet, satt opp mot fortellingen om to av de mest bestialske menneskene som har levd, og denne fruktbare motsetningen utgjør kjernen i verket, sa regissør Ole Anders Tandberg. (Les intervju med ham lenger ned.)

Hør bare på duetten (Nero og Poppea) «Pur ti miro» i avslutningsscenen 

 

Den anerkjente teaterregissøren debuterte som operaregissør med denne forestillingen i 2009, og regisserte historien om keiser Nero og hans elskerinne Poppea. Det ble en forestilling full av begjær, kjærlighet, grenseoverskridelser – og blod.

Og kritikerne likte forestillingen, i likhet med publikum:

Poppeas kroning er opera på sitt beste, mente NRK, som også viste oppsetningen (produsert av Nordic Stories) på NRK2.

– Regigrepet sitter, og vokalt er forestillingen usedvanlig godt besatt. Tandbergs regigrep drar oppmerksomheten til seg, og holder oss fast til siste åndedrett, skrev Dagbladet.

Poppeas kroning er Claudio Monteverdis siste opera fra 1642, et praktverk om begjær, kjærlighet, grenseoverskridelser og blodtørst i antikkens Roma. Operaen er basert på historikeren Tacitus' annaler om Romerriket og keiser Neros blodige regjeringstid.

Monteverdi skrev rollen som både keiser Nero og Poppea for sopraner, og førstnevnte ble opprinnelig sunget av en kastratsanger. I Nasjonaloperaens oppsetning synges Nero av den anerkjente kontratenoren Jacek Laszczkowski. Poppea synges av Birgitte Christensen og musikalsk ledelse er ved tidligmusikkdirigenten Alessandro de Marchi.

Den moderne komponisten bygger sine verk på grunnlag av sannheten.

Claudio Monteverdi, fra Femte madrigalbok, 1605

 

 

 

Hvem er hvem /medvirkende

Disse er med:

Fortuna: Skjebnens gudinne, Ina Kringlebotn
Virtú: Dydens gudinne, Marita Sølberg
Amore: Kjærlighetens gudinne, Amelie Aldenheim-Nerheim
Keiser Nero: Jacek Laszczkowski
Ottavia: keiserinne, Neros hustru, Patricia Bardon
Ottone: Neros bestevenn, hjemvendt overordnet militær, Tim Mead
Poppea: Ottones kjæreste, Birgitte Christensen
Seneca: filosof, Neros rådgiver, Giovanni Battista Parodi
Damigella: Ottavias hoffdame, Amelie Aldenheim-Nerheim
Arnalta: Poppeas amme, Emiliano Gonzalez-Toro
Nutrice: Ottavias amme, Tone Kruse
Valetto, Lucano, Liberto og Littore: menn i Neros tjeneste, David Fielder, Magnus Staveland, Yngve Søberg, Rolf Magne Schmidt Asser

Her kan du lese fullstendig rolleliste

Publikumsrolleliste_Poppeas_kroning_vår_10_(filming).pdf

 

Handling

Handling

Prolog

Både Fortuna og Virtú regner seg som den mest betydningsfulle gudinnen. Amore åpenbarer seg og avfeier dem begge: Hun vil bevise for alle hvordan menneskene følger hennes minste vink.

Akt I

 Ottone har vært bortreist lenge, og gleder seg til å møte sin kjære Poppea igjen. Han oppdager til sin forferdelse at kjæresten Poppea har et forhold til keiser Nero, og da keiserens sikkerhetsvakter dukker opp,  må den sjalu Ottone rømme plassen.

Trette etter våkenatten ved elskovsredet, konspirerer de to vaktene Valetto og Lucano: Nero regjerer med kjønnsorganet, han mishandler sin keiserinne Ottavia og lar den korrupte rådgiveren Seneca styre.

Poppea og Nero klarer knapt å ta avskjed med hverandre. Hun får ham til å love at han skal skille seg fra Ottavia og forvise henne fra Roma, slik at Poppea får komme inn i keiserpalasset. Men Poppeas amme Arnalta frykter at Nero vil svikte Poppea og at Ottavia vil drepe henne. Poppea derimot hevder at både Amor og Skjebnen holder sin beskyttende hånd over henne. Ottavia veksler mellom fortvilelse og forakt. Hun er nærmest handlingslammet i sitt hat mot den monstruøse ektemannen, og spotter den høyeste Guden som ikke utsletter ham.

Nutrice råder Ottavia til å ta en verdig elsker. Men, sier hun, hvis det virkelig er hevn hun er ute etter, må handlingen stå i forhold til Neros overgrep.

Seneca oppfordrer Ottavia til å  vise styrke og utholdenhet overfor Neros fornedring. Dessuten mener han at livet allikevel er over på et øyeblikk. Da sprekker Valetto og anklager Seneca for å være en forfengelig pratmaker.

Amore åpenbarer seg for Seneca og og varsler at kommer til å dø når han får et tegn fra Mercurio. Seneca tar i mot dødsbudskapet med stoisk ro.

Nero underretter Seneca om at han vil skille seg fra Ottavia på grunn av hennes frigiditet. Da Seneca forsøker å fraråde ham dette, blir Nero rasende og erklærer at han akter å gifte seg med Poppea allerede i dag!

 Nero røper for Poppea at han ønsker å gjøre henne til keiserinne, men Poppea antyder at dette vel avhenger av Senecas beslutning, ettersom det jo er allment kjent at han er den som har makten. Nero svarer med umiddelbart å utstede Senecas dødsdom.

Ottone forsøker å vinne Poppea tilbake, men hun håner ham for hans seksuelle utilstrekkelighet, og påstår at siden hun nå er underlagt den keiserlige vilje, tilhører hun Nero. Ottone frykter at Poppea vil sverte ham overfor keiseren og fantaserer om å drepe henne, da hans gamlekjæreste Drusilla dukker opp. Ottone later som om han fullstendig har glemt Poppea for å få trøsteligge med henne. Drusilla, som fortsatt er forelsket i Ottone, forsøker i det lengste å avvise ham: Elsker du meg? Jeg begjærer deg, er alt Ottone kan begrense sitt svar til, mens han beklager seg overfor Amore fordi det fremdeles er Poppea han elsker.

Akt II

Seneca mediterer i ensomhet da Liberto kommer for å overbringe dødsdommen. Men Seneca har mottatt tegnet fra Mercurio, og vet at han nå skal dø. Nutrice, Lucano og Littore forsøker en siste gang å hindre Seneca fra å utføre den keiserlige befalingen om å ta sitt eget liv, men for Seneca er selvmordet den ypperste av alle dyder.

Mens Senecas kropp langsomt tømmes for blod, går Valetto erotikkens skole hos Damigella, Ottavias hoffdame. Nero og Lucano feirer Senecas død, og synger euforisk om Poppeas lystframkallende kropp og vesen.

Ottavia forlanger at Ottone skal drepe Poppea, som takk for den gunst hun og hennes familie har vist ham. Da Ottone nøler, på tross av sine egne tidligere mordfantasier, truer hun med å anklage ham for å ha forsøkt å voldta henne.

Drusilla venter lykkelig på Ottone, i den tro at han elsker henne.

Valetto gjør narr av gamle Nutrice, som ønsker seg ungdommen tilbake og oppfordrer jentene til å nyte mens de kan.

Ottone innvier Drusilla i mordplanene, og ber om å få låne klærne hennes for å kunne snike seg ubemerket inn på Poppea. Om han lykkes, vil han gifte seg med Drusilla og elske henne. Hun lover ham ikke bare sine klær, men hele sitt liv, sitt blod så vel som kraft til å drepe!

Nå som Seneca endelig er død, ber Poppea Amore om hjelp til å bli Neros brud, for keiseren har fortsatt ikke funnet noen berettiget grunn til å kunne skille seg fra Ottavia. Poppea sovner til Arnaltas vuggesang, men Amore håner henne; var det ikke for Amores beskyttende makt, ville Skjebnen råde. Samtidig sniker Ottone seg inn forkledd som Drusilla. Han nøler, synet av Poppea får kjærligheten å blusse opp i ham, men redd som han er for Ottavias dødstrussel, hever han kniven.

Amore redder Poppea fra døden, og Ottone rømmer åstedet forfulgt av Arnalta. Poppea gjenkjenner den hun tror er Drusilla,.Amore erklærer at hun vil gjøre Poppea til keiserinne samme dag.

Akt III

Besatt av tanken på at Poppea er myrdet, venter Drusilla på at Ottone skal komme tilbake. Arnalta får soldatene til å pågripe Drusilla for mordforsøk. Under Neros forhør tar Drusilla på seg skylden, for å beskytte Ottone. Ottone dukker opp, og innrømmer overfor Nero at han handlet på ordre fra Ottavia. Dette gir endelig Nero en gyldig grunn til å landsforvise henne. Ottone blir sendt i eksil på en øde øy, sammen med Drusilla. Ekteskapet med Poppea kan endelig bli virkelighet.

Nero forviser Ottavia, og sammen med Poppea forbereder han vielsesseremonien. Arnalta er begeistret over at også hun får klatre til samfunnets topp, nå som Poppea blir keiserinne. Det eneste skåret i gleden er at hun vil dø ulykkelig, siden hun nå er rik og dermed har fått noe å miste, i motsetning til da hun var fattig ... 

Den forviste Ottavia tar farvel med Roma og folket. Poppea krones til keiserinne, og hun og Nero lover hverandre evig kjærlighet. Amore har dermed bevist sin fullkomne makt over mennesket.

Claudio Monteverdi

Den italienske komponisten, sangeren og musikeren Claudio Monteverdi (1567–1643) ble svært berømt allerede i sin samtid, men musikken hans var også omstridt på grunn av det nye han tilførte senrenessansemusikken. Ikke minst kom dette tydelig til uttrykk i de åtte første madrigalbøkene han skrev, der han gikk fra det polyfone med flere likeverdige stemmer, til barokkens monodi, der enkeltstemmen var det vesentligste. I 1599 ble det utgitt en pamflett, der det ble hevdet at flere madrigaler var «utålelige for øret», og «såret i stedet for å sjarmere», riktignok uten at Monteverdis navn ble nevnt. 

Allerede i 1607 skapte han L'Orfeo, som var et bestillingsverk til Mantovas årlige karneval, og ble oppført med stor suksess. Denne regnes som den første operaen slik vi kjenner kunstformen i dag, og oppføres fremdeles jevnlig. Monteverdi skulle komme til å skrive 18 operaer i sitt liv, men av disse er bare L'Orfeo (Orfeus), L’incoronazione di Poppea (Poppeas kroning), Il ritorno d'Ulisse in patria (Ulysses vender hjem) og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera L’Arianna, bevart.

Monteverdi var ansatt som sanger og fiolinst ved hoffet i Mantova, og ble ganske snart utnevnt til kapellmester, etter hvert også i Markuskirken i Venezia, en av datidens mest betydelige musikalske posisjoner.  I 1932 ble han ordinert som prest, men fortsatte å skrive verdslige verk ved siden av de kirkemusikalske.

De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men han komponerte likevel operaene Il ritorno d'Ulisse in patria (1641) og L'incoronazione di Poppea (1642) basert på keiser Neros liv. Særlig Poppeas kroning skilte seg ut fra hans tidligere verk: Rollefigurene var blitt portrett av historiske personer, her var både tragiske, romantiske men også komedieaktige scener, noe som var nytt innen operagenren. Orkesteret var mindre enn tidligere, og verket var ikke lenger forbeholdt hoffet. 

Giovanni Francesco Busenello (1598–1659) var både advokat, librettist og poet. Han var medlem av en rekke litterære akademier, og mange av hans dikt var skrevet spesielt for sangere. Busenello blir husket først og fremst for hans fem libretti for den venetianske operaen, med musikk av Claudio Monteverdi og Francesco Cavalle. I Poppeas kroning skildrer han de individuelle rollefigurene mer livaktig og med større dybde enn det som hadde vært vanlig tidligere. Det var også nytt og uvant at alle scener utspant seg foran publikums øyne, i motsetning til tidligere bruk av fortelleren. 

Den vakre og vel kjente avslutningduetten mellom Nero og Poppea er imidlertid neppe skrevet av verken Monteverdi eller Busenello, men av komponisten og librettisten Benedetto Ferrari (1603–1681). Hans verk Andromena fra 1637 med musikk av Francesco Manelli, var den første venetianske operaen som ble oppført på et offentlig teater, og siden skrev Ferrari selv både tekst og musikk til to operaer. Teksten til duetten «Pur ti miro», kom opprinnelig fra operaen Il pastor regio, og etter all sannsynlighet har Ferrari skrevet også musikken her.

Intervju Ole Anders Tandberg

− Den skulle blitt enda fælere!

Tekst: Camilla Yndestad

12 år har gått siden Ole Anders Tandberg regisserte historien om keiser Nero og elskerinnen hans, Poppea, for Scene 2. – Jeg husker det som en utrolig lykkelig tid, sier regissøren. 

− Jeg har veldig gode minner fra denne produksjonen, det var et sånt fantastisk møte mellom sangerne, verket og meg. Birgitte Christensen, som sang Poppea, var veldig nervøs i forkant, men så kom denne Jacek Laszczkowski fra Polen og han bare elsket henne – og elsket meg, hele ideen og prosjektet! Han var Nero og hadde rollen i sin hule hånd, var eksperten i verden på musikken og denne rollen akkurat da. Det var et utrolig lykkelig møte, både jeg og Birgitte, tror jeg, lærte utrolig mye av ham – og så ble det en sånn deilig produksjon av det.

Ole Anders Tandberg sitter i Stockholm og mimrer, via en noe ustabil telefonlinje, tilbake til et nesten nyåpnet operahus og sin første oppsetning i Bjørvika. Over et tiår har gått siden han fylte Scene 2 med blod og bestialitet i en forestilling som fikk NRK til å melde om «… opera på sitt beste».

− Jeg husker det som en utrolig lykkelig tid. Scenografien traff akkurat som den skulle også, den var så ekstremt enkel, bare et hvitt flak som lå og fløt, som et slags papirark i fallet mot et svart ingenting. Hele ideen var jo funksjon. Vi behøvde et rom som samlet opp blodet og der sangerne til en viss grad kunne bade i blod – derfor ble det denne formen, forklarer Tandberg.

En produksjon før #metoo

− Hva er den største forskjellen med å skape opera nå og da, synes du?

− Dette var jo før #metoo. Verket handler om en kvinnelig tyrann. Det handler om Nero også, men fremfor alt om denne kvinnen, Poppea, som utnytter sin seksualitet for å få makt. Er hun forelsket i Nero eller er hun forelsket i makten? En gift mann blir så betatt av en kvinne at han lover henne å drepe kona si. Det er handlingen, kan du si!

Ifølge mytene om Poppea badet hun i eselmelk, og det var disse badene som inspirerte oss til å tenke at hun måtte bade i blod. Jeg synes det var interessant og ganske fantastisk at det ikke var en opera der kvinnen dør på slutten for å vise troskap mot en mann, men at det var en kvinne som sto opp for sitt begjær og bare fråtset i de verste egenskapene man kan tillegge et menneske. Det var noe radikalt over det, tross alt.  

− Føler du at det var «friere» å regissere den gangen, før #metoo?

− Nei, jeg synes det er bedre nå. Vi har blitt klokere, vi har fått renset opp i veldig mye slagg i vår måte å forholde oss til virkeligheten på. Spesifikt til hvordan kvinner framstilles på scenen, ikke minst i operalitteraturen, og hvordan vi som er menn og regissører må forholde oss til den nye forståelsen vi har fått. Jeg kan ikke si at jeg savner det som var før, det var en slags uvitenhet. 

Full av motsetninger

Poppea tar en manns plass, forteller Tandberg entusiastisk. – Verket begynner jo med en utpressing. Nero får ikke ligge med henne mer, om han ikke tar livet av kona si. Jeg ler når jeg sier det, for det er jo helt forferdelig, men det er også en type bestialitet som bare er forbeholdt en mann å kunne kreve.

Hun tar plass på en arena der egentlig bare mennene får være. Det er noe av det fine med det verket, synes jeg, at det er en sånn motsetning der. Jeg liker henne, men jeg fordømmer handlingene hennes. Akkurat som jeg aldri har hørt noe så vakkert som når alle ligger døde og drept på scenen, blodige og myrdede, og så synger de den vakreste duetten som kanskje er skrevet. Mannen og kvinnen synger i samme leie (det geniale med en kontratenor!), de tvinner seg rundt hverandre i musikken.

Egentlig vil jeg bare betrakte det de gjør med avsky og forakt, men jeg kan ikke verge meg mot skjønnheten i det. Da oppstår det et dilemma som er kunst, tenker jeg. Det er det som er kunsten, å skape sånne øyeblikk. En blir aldri ferdig med det.

− Er det det du er mest fornøyd med i arbeidet med Poppeas kroning også?

− Ja, det vil jeg si. Jeg tror vi løste det på den måten det var meningen at det skulle være. Det er jo også en utrolig humoristisk side i dette verket, litt som i et stykke av Shakespeare. Det er skrevet for alle lag i samfunnet – med helt tydelige komiske innslag. Ammen fra Romeo og Julie er med i dette stykket også, en kvinne som er ganske vulgær, og som mener at sex er et gode man skal ta for seg av – i tillegg til å ta makten i relasjon til en mann. Det verste er impotens og en mann som ikke klarer å tilfredsstille en kvinne. De skal man unnvike. 

−Er Poppeas kroning kanskje også litt forut sin tid?

− Tja, Monteverdi var jo barn av renessansen, en tid som vel var veldig forut for sin tid. Han er som Shakespeare, han har overlevd alle tider og fortsetter, i vår del av verden, å belyse våre erfaringer. Vi lar musikken og handlingen kaste lys over våre liv. Vi får ny kunnskap av å sette det opp på nytt.

Ville gått enda lenger

Tandberg lener seg tilbake i stolen på kontoret i Stockholm. 12 år etter premieren på Scene 2 funderer regissøren over hva han ville gjort annerledes om han skulle gjort Poppeas kroning på nytt.

− Det må være om jeg kunne gått enda lenger.

− På hvilken måte da?

 − Den kunne blitt enda fælere, kanskje. Mer grusom. Denne oppsetningen holdt seg jo innafor – vi lekte med populærkulturelle utrykk, men det var ingen som gikk underveis i forestillingen fordi de ikke orket å se på det. Nå er det kanskje ikke noe mål i seg selv, men det er heller ikke feil, tenker jeg, at teatret eller operaen opprører noen. At den er opprørende i sitt uttrykk. Historiene om keiser Nero er så grusomme at vi vanskelig kan forestille oss det: Mennesker som brenner og skriker, som levende fakler i alleen opp til palasset, sånne ting. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, men skulle jeg sette opp Poppeas kroning igjen, så ville jeg ha forsøkt å finne teatrale utrykk for det mest bestialske i menneskehetens historie. 

− Hvorfor ble det akkurat Poppeas kroning?

− Det var daværende operasjef, Paul Curran, sin idé. Jeg kjente ikke til verket fra før. Dette var hans favorittopera – og det skjønner jeg veldig godt. Det er jo et av de best skrevne operaverkene. I likhet med Lady Macbeth fra Mtsensk, da.

Som agurk og sjokolade

Det har blitt godt opp under 20 operaer på merittlisten etter at Tandberg regisserte sin første, Mozarts Tryllefløyten, ved GöteborgsOperan i 1999, og Mozart blir regissøren aldri helt ferdig med.

− Jeg kommer nok aldri forbi Figaros bryllup, selv om det er litt som å sammenligne agurk og sjokolade, når vi snakker om verk som Poppeas kroning og Lady Macbeth fra Mtsensk. Begge deler er godt, men det er to veldig forskjellige ting.

Men Mozart slutter aldri skape fantastisk teater, han vrir alltid skruen noen runder til. Sekstetten i Don Giovannis andre akt er selve nøtten. Genial musikkteater! Det er ren komisk surrealisme! Jeg skulle gjerne bare ha holdt på med den resten av karrieren for å se om jeg en gang kunne få knekt den. 

− Apropos musikken, Alessandro de Marchi er jo en ringrev innenfor barokkmusikk, hvordan var det å samarbeide med han?

- Ah, utrolig berikende! De Marchis utgangspunkt er det humane i Monteverdis musikk.  Hos Wagner er det sangeren som forsøker å komme opp på orkestrets nivå. Hos Monteverdi er det omvendt, da denne operaen ble til, spilte og sang de sammen uten dirigent, orkestret satt og så på den som sto på scenen og det var sangerne som styrte musikerne – det sier alt om den musikkformen. Den er så improvisatorisk, så avhengig av musikernes spilleglede og vilje og lyst til å spille sammen.

Vi hadde noen kveldsprøver der det plutselig dukket opp en musiker som bare ville være med på prøvene fordi det var så sjeldent å få være med på noe sånt. På fritiden! Jeg har aldri vært med på noe liknende. De Marchi ville få musikken til å leve, å skape den på nytt. Alle var totalt frie i det skapende, som om det ikke var noe som var forutbestemt. Det var tydelige rammer, men innenfor rammene var alle frie.

Poppeas kroning oser jo av ett menneskes livserfaring. Da han skrev operaen, var han allerede gammel. Han hadde ikke trengt å skrive den, men fikk et tilbud. Det er kanskje noe musikkhistorisk enestående ved det. Verket var ikke resultatet av en som hadde kjempet for endelig å få en opera spilt, nei, her er det bare overskuddsenergi fra en virtuos i sin musikalske sjanger. Det er frihet! Den største musikkopplevelsen jeg har hatt, har vært i forbindelse med dette.

 

Lyd og bilde

Introduksjon

Her kan du høre operasanger og formidler Ragnhild Motzfeldt fortelle om Monteverdis vakre musikk - i Ole Anders Tandbergs heftige tolkning.

Operaen på øret kan du også høre der du vanligvis hører podkaster.

Språk
italiensk
Tekstet på
norsk og engelsk