Om Operahuset

Å få et operahus i Norge tok hundre år. Resultatet er et arkitektonisk signalbygg.

Historikk og arkitektur

Historikk

Da Den Norske Opera & Ballett i 2008 kunne invitere til sitt eget operahus i Bjørvika, hadde ønsket om et eget hus for opera og ballett i Norge levd i mer enn hundre år. Et viktig skritt på veien ble tatt i 1957 da Den Norske Opera ble stiftet med Norges verdenskjente operasanger Kirsten Flagstad som operasjef. Mens opera- og ballettkompaniene øvde og spilte forestillinger i Folketeatret på Youngstorget i Oslo, pågikk et møysommelig politisk arbeid som i 2000 endte med vedtak i Stortinget om bygging av nytt operahus. Det skulle ligge i Oslos gamle havneområde Bjørvika, som første bygg i et omfattende byutviklingsprosjekt.

Etter en internasjonal arkitektkonkurranse fikk det norske arkitektkontoret Snøhetta oppdraget. Første spadetak ble tatt i 2003, og i 2004 la H.M. Kong Harald V ned grunnsteinen: Et metallskrin med dagens aviser, mynter og informasjon om bygget ble støpt inn i operahusets fundament. Parallelt utformet de svenske kunstnerne Ludvig Löfgren og Linus Elmes et annet grunnsteinsobjekt. 13 operaovertyrer ble lagt oppå hverandre og komprimert til en Hyperouvertyr, som under seremonien ble spilt ned mot våt sement. Avtrykket lyden dannet befinner seg i en liten glassmonter i sørvestenden av foajeen.

HISTORISK TILSTRØMNING

Da Operaen åpnet 12. april 2008, fulgte seere over hele Norge med på TV-overføringen av gallaforestillingen. Dagen etter vandret 30 000 mennesker over marmorbrua for å gå på og i Operaen. Siden har tilstrømmingen fortsatt: I løpet av de første fem årene har 8,5 millioner mennesker besøkt operahuset, og besøkende nummer ti millioner er ventet i november 2013.

Arkitektur og materialbruk

Bildet av skråplanet som stiger opp av havet har siden åpningen gått verden rundt og blitt selve signaturen for operahuset i Oslo. Slik var den også tenkt fra arkitektenes side. Arkitektkontoret Snøhetta ønsket å gjøre taket til en allmenn tilgjengelig plattform, og med det danne et nytt offentlig sted i Oslos bysentrum. Et parallelt ønske var å skape et nytt landskap som binder naturen og Oslofjorden sammen med byen.

Inne i foajeen møter publikum et lyst og åpent rom med en stor bølgende eikevegg. Innenfor bølgeveggen ligger husets tre saler, med Hovedscenen som husets hjerte. Salen er utformet ut fra akustiske hensyn, og kombinasjonen mellom klangmulighetene og det mørke, gylne treverket kan sies å gjøre Hovedscenen til et eneste stort treinstrument.

Operaen består også av to mindre scener, Scene 2 og Prøvesalen. Avansert teaterteknikk, spesialbygde verksteder og prøvesaler for dans, sang, orkester og kor, gjør bygget til et moderne og helintegrert operahus. Her foregår alle ledd i den prosessen det er å skape scenekunst.

BAK SCENEN

Fra nord til sør gjennom Operaen går en høy innebygget gang. Den kalles Operagata og skiller scener og publikumsområdene fra produksjonsdelen av operahuset, hvor det blant annet ligger prøvesaler, sang- og ballettstudioer, verksteder og kontorer. Arkitektonisk skiller denne delen seg fra publikumsområdene gjennom funksjonelle materialer og rette vinkler. Felles er likevel åpenheten. Gjennom store vindusflater kan besøkende som vandrer rundt operahuset se inn på aktiviteten på malersalen, systua og hatte- og maskeavdelingen. Også slik skal Operaen være åpen og tilgjengelig og publikum kunne få et innblikk i dens indre liv.

MATERIALBRUK

Snøhetta har brukt tre hovedmaterialer i Operaen: stein, tre og metall. Steinen som hovedsakelig er brukt, er den karakteristiske hvite marmoren fra Carrara i Italia. Treverket i foajeen, publikumsgalleriene og på Hovedscenen er eik, mens metallfasadene på taket er aluminium. I tillegg er det utstrakt bruk av store glassfasader.

UTSMYKKING

Operahuset består av åtte kunstprosjekter, utført av til sammen 17 kunstnere. De fleste kunstverkene er i større og mindre grad integrert i bygget, som sceneteppet Metafoil av Pae White og de fire lysende garderobevolumene i foajeen, kalt The Other Wall, av Olafur Eliasson. Andre kunstverk er fristilt fra arkitekturen, som Monica Bonvicinis skulptur She Lies som ligger forankret i havnebassenget utenfor Operaen

Hovedscenen

Hovedscenen rommer ca 1400 publikummere og er den største salen vår.

Sceneområdet utgjør et areal på flere tusen kvadratmeter, og vil foruten hovedscenen bestå av underscene, sidescener, bakscene og baksidescene.

Operahuset får en av verdens mest moderne scener. Totalt er scenene utstyrt med 12 000 løpemeter wire. Belysningen i sceneområdene går gjennom 120 000 meter kabel. Over hovedscenen ligger scenetårnet med totalt 35 meters høyde som muliggjør kompliserte scenetekniske arbeider. Hvert av de 78 trekkene/heisene i scenetårnet kan løfte 500 kilo. Løfteevnen på scenen er nærmest ubegrenset. Teaterteknikken drives av en de største hydraulikkinstallasjonene i Norge.

Selve stålkonstruksjonen, som utgjør vognen til dreiescenen på 16x16 meter, er sveiset sammen på et skipsverft i Uddevalla. Den drøye tre meter høye scenekonstruksjonen veier 50 tonn. Dreiescenen ble fraktet på lekter etter en slepebåt sammen med scenepodier, orkesterpodier og et utjevningspodium. Dreiescenen kan skyves frem og tilbake, og frekventstyrte elektromotorer sørger for at den beveger seg lydløst. Alt styres av via forhåndsprogramerte datamaskiner. 

Hovedscenen har en spillflate på 16x16 meter. Den består av 16 seperate heiser som kan kjøres to meter opp eller ned, skråstilles eller roteres slik at man kan lage landskap på scenen. Det kan være opptil fire meters høydeforskjell inne på selve scenen. Ni meter høye kulisser kan stå klar under hovedscenen og heises opp under forestillinger. Flyttbare elementer på hver side av scenen gjør det mulig å redusere og forstørre sceneåpningen for best mulig tilpasset akustikk og spillflate. Orkestergraven er regulerbar i høyde og størrelse avhengig av antall orkestermedlemmer og scenografi.

Hovedscenen er også navnet på hovedsalen i det nye operahuset. Salen har 1358 sitteplasser, med mulighet for en ekstra stolrad med 30 plasser. Gulv, vegger, balkongforkantene og et sirkulært himlingselement i taket er laget av eik. I midten av himlingselementet er Norges største lysekrone montert. Hovedscenen er hesteskoformet for å oppnå best mulig akustikk. Under gulvet hvor publikum sitter i Hovedscenen er det et ventilasjonskammer. Luften fra dette kammeret siger opp gjennom gulvet og holder en relativ luftfuktighet på 30 prosent og en temperatur på 20-26 grader. Av hensyn til sangere og treinstrumenter blir det ekstra befuktning i de fremre områdene i Hovedscenen.

Alle stolene i Hovedscenen har et individuelt tekstesystem i stolryggene som kan oversette librettoen til åtte forskjellige språk, informere om sponsorer eller gi annen viktig informasjon. Tekstesystemet leveres av det italienske selskapet Radio Marconi srl.

Artikkel om Hovedscenen er lånt fra Statsbygg.no

Scene 2

Scene 2 har 440 sitteplasser og er av de mest fleksible akustiske salene i Norge.

Scene 2 kan gi rom for flere former for kunstuttrykk, og for det opera- og ballettrepertoar som ut fra form og format passer i et mindre scenerom. Scene 2 er smidigere enn Hovedscenen, både med hensyn til akustiske forhold og plasseringsmuligheter av scene og publikum. Sitteplassene kan for eksempel organiseres som amfi eller rundscene. Salens etterklangstid skal kunne reduseres fra det som er ønsket for en tradisjonell akustisk opera/konsert, ned til nivået for elektronisk forsterket musikk, samtidsopera eller rockeopera.

Alle stolene i Scene 2 har et individuelt tekstesystem i stolryggene, levert av det italienske selskapet Radio Marconi Srl.

Artikkel om Scene 2 er lånt fra Statsbygg.no

Bjørvika-Operaen i Operahustradisjonen

Operaen i Bjørvika føyer seg inn i en lang operahustradisjon. Hvordan har operahusarkitekturen utviklet seg? Og hva er forskjellene og likhetene mellom de ulike operahusene?

Opera er en sammensatt kunstform der mange kunstarter forenes i én. Derfor bygges egne operahus med spesielle krav til sceneområder, daglig drift og publikumsfunksjoner. Operasjangeren oppsto omkring år 1600, inspirert av teatret i den greske og romerske antikken. I slott og palasser bygget adelen de første operasalene etter modell fra antikkens halvsirkelformede utendørsamfi. Et eksempel er Teatro Farnese i Parma, som sto ferdig i 1618. Her fikk teaterrommet samtidig en ny oppfinnelse: sceneåpningen som et hull i veggen, med et sceneteppe som kunne heises opp og ned foran.

Rommene i et operahus

SAL OG SCENE

Det første offentlige operahus, Teatro di San Cassiano, åpnet i Venezia i 1637. Snart utviklet den hesteskoformede operasalen seg, med balkonger og gallerier i flere etasjer. Slik skapte man gode lydforhold og siktlinjer for flere hundre mennesker samtidig, mens rikt dekorerte trevegger skapte uregelmessige flater som reflekterte, absorberte og spredde lyden i rommet. 

Som i de nye operahusene i Helsinki, Göteborg og Glyndebourne i Sør-England, valgte man den tradisjonelle hesteskoformen også for Bjørvika-operaens store sal. Her er veggflater, form og størrelse skapt med utgangspunkt i den gamle Semperoperaen i Dresden, der salen er kjent for spesielt gode lydforhold.

Både ved eldre og nyere operahus er det etter hvert blitt vanlig å bygge mindre biscener, ofte i form av det som omtales som en black box (i hovedsak en rettvinklet, enkel og fleksibel sal). Også Operaen i Oslo har to mindre saler der sceneløsning og plassering av publikum kan endres. Her kan Prøvesalen kalles en black box, mens Scene 2 er en teknisk avansert biscene.

Allerede på 1600-tallet hadde man avansert sceneteknikk, med bevegelige gulvflater, glidende vegger og kulisser som kunne heises. Dette finner vi også i dagens operahus, samtidig som lyseffekter fra hundrevis av lyskastere er blitt en viktig del av moderne sceneteknikk. Frem til 1900-tallet besto dekorasjonene i hovedsak av malte scenetepper, deretter ble det vanlig å bruke tredimensjonale kulisser, som både krever større scene- og lagringsplass.

TEATERDRIFT

De tidlige operahusene rommet hovedsakelig sal og scene. Med økte krav til verksteder, øvingsrom, lager og kontorer må mange eldre operahus spre virksomheten til ulike lokaler, slik tilfellet er med Kungliga Operan i Stockholm, eller utvide bygningsmassen, slik man i nyere tid har gjort ved Royal Opera House i London, La Scala i Milano og Bolsjojteatret i Moskva. En annen løsning er å bygge nytt, slik man har gjort i København med det nye operahuset fra 2005, med Bastille-operaen i Paris fra 1989 og Teatro dell'Opera di Firenze som åpnet i desember 2011. I Oslo er alle scene-, verksted- og driftsfunksjoner samlet i Bjørvika, mens ferdigproduserte kostymer, kulisser og utstyr til en mengde forestillinger oppbevares i et lagerbygg utenfor bysentrum.

Publikum

Gjennom flere århundrer var operahuset et viktig sosialt samlingspunkt, og publikum snakket, spiste og drakk i salen mens forestillingen fant sted. På 1800-tallet begynte man å utvide publikumsområdene med palassliknende haller, trappeløp og foajérom – et kjent eksempel er den gamle operaen Palais Garnier i Paris. I Operaen i Bjørvika dekker billettluke, garderober, serveringssteder og vrimlearealer over en fjerdedel av byggets innvendige grunnflate, og kan dermed ta imot opptil 2000 besøkende samtidig.

Huset og omgivelsene

Fra å gjemme de tidlige operahusene i fyrstenes palasser eller bak beskjedne fasader i trange bygater, begynte man på 1800-tallet å reise prangende, frittstående operabygg som symboler for byen og nasjonen. Her fremførte man gjerne både taleteater, ballett og opera – slik også tilfellet var i Nationaltheatret i Oslo.

Operahuset i Sydney i Australia sto ferdig på 1970-tallet, og er blitt verdenskjent for sin iøynefallende arkitektur og beliggenhet ved havnen. Inspirert av dette huset har man siden reist flere visuelt slående operahus nær store plasser og parkanlegg ved vann. Operaen i Oslo følger denne trenden, men her skiller operahuset seg også ut ved at plassen – eller parkanlegget – ligger på Operataket. 

Video

Ta en kikk på Operahuset!

Arkitekten 10 år etter

Dette huset vil aldri havne i skyggen

Det er 10 år siden operahuset i Bjørvika sto ferdig i 2008. Arkitekt og grunnlegger av Snøhetta, Kjetil Trædal Thorsen, har allerede levd med bygget i 20 år.

Tekst og foto: Ole-Morten Vestby

Det var 22. juni 2000. I kjelleren på Skøyen var det lekkasje, vannet krøp 30 cm over gulvet, og pumpebilen lot vente på seg. Kjetil sto til knærne i kloakk. Men i fremtiden hans lå det hvit marmor.

Arkitekten

– Det var samme kveld som vi vant konkurransen. Det var helt uvirkelig. Følelsene eksploderte i alle retninger, minnes arkitekt Kjetil Trædal Thorsen.
Snøhetta hadde levert inn ett av 240 forslag som kom fra hele verden. En internasjonal jury vurderte bidragene anonymt.

– Helt ærlig, jeg trodde virkelig ikke vi skulle vinne. Jeg trodde vi hadde dratt det for langt, langt unna hvordan folk forventer at et operahus skal se ut. Dessuten verserte det rykter om at et dansk arkitektfirma hadde fått beskjed om å sende inn sine teambilder til juryen. Da trodde vi det var kjørt.

Tok farvel med tomta

Operaprosjektet hadde allerede opptatt Kjetil og hans kone og kollega, Jorunn Sannes, i to år. Snøhetta hadde vært involvert i forfasen med utredning av tomta. Kvelden da vinneren skulle offentliggjøres i Den Norske Operas gamle lokaler i Folketeateret, dro Kjetil og Jorunn innom tomta i Bjørvika og sa farvel.

– Det var voldsomt emosjonelt. Vi skviset alt vi hadde klart å opparbeide av kunnskap inn i dette. Vi var så begeistret for vårt eget prosjekt. Det var utrolig trist at det var over.

Men eventyret hadde så vidt begynt. En time senere sto jubelen i taket. Snøhettas design skulle bli Norges første operahus, og Kjetil var så rørt og stolt at han kunne sprekke.

Snøhetta vant kontrakten om bygging

– Vi var helt himmelfalne. Jeg trodde ikke at det kunne stemme. Det tok noen dager før sjokket ble til glede, minnes han.

Redd for å bli one-hit-wonder

Det lille, norske arkitektkontoret havnet først på alles lepper i 1989 da de vant konkurransen om å tegne det nye biblioteket i Alexandria. 12 år brukte de på prestisjeprosjektet i Egypt, men samtidig slet de med å få nye oppdrag.

– Ingen vil være et one-hit-wonder. Med operahuset i Oslo beviste vi at vi ikke var en døgnflue. Det var kjempeviktig for oss, helt avgjørende for Snøhettas eksistens, innrømmer arkitekten.

Operahuset har dannet skole for kulturbygg over hele verden. Det er ikke vanskelig å spore inspirasjonen i nye bygg tilbake til de enkle linjene, interaksjonen med omgivelsene og åpenheten mot publikum som vi finner i Bjørvika.

– Visste dere at operahuset ville bli et verdenskjent signalbygg?

– Man kan jo ikke vite det. Men det var det vi gikk for. Vår jobb er å projisere noe som ennå ikke finnes inn i en mulig framtid. Da kan man ikke tenke smått.

Hadde ikke blitt bygd i dag


I dag har Snøhetta 200 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, New York, San Francisco, Innsbruck, Adelaide, Stockholm og Paris. I New York har de satt sitt fotavtrykk med minnespaviljongen på Ground Zero og rekonstruksjonen av Times Square. De bygger kultursenter i Saudi-Arabia, høyhus i Hong Kong, og Le Mondes nye hovedkvarter i Paris. Det er straks byggestart for operahuset i Busan i Sør-Korea, kontraktsforhandlinger om et nytt operahus i Shanghai er i gang, og i 2019 skal de bygge undervannsrestaurant ved Lindesnes.

– Vi gjør mange små prosjekter også. Hoteller, lobbyer, prosjekter hvor man ser resultatene raskt. Det er veldig inspirerende. Men høyprofilerte kulturbygg står fortsatt høyest på agendaen. Det skal vi ikke slutte med.

– Hvorfor er det viktig for deg?

– I tillegg til utfordringene og mulighetene selve størrelsen i slike prosjekter gir, er de også viktige samfunnsmessige bidrag. Det føles veldig godt å ha bidratt til å løfte opera og ballett til noe aktuelt og varig i Norge. Det var en historisk begivenhet vi fikk bli en del av. En fase i byggingen av landet. Velferdsstaten hadde kommet dit at Norge kunne spandere på seg selv et operahus.

– Og året etter det sto ferdig smalt finanskrisen, som store deler av verden fremdeles ikke har kommet helt over.

– Ja. Det var et kort vindu hvor forutsetningene var riktige. Jeg tror ikke operahuset hadde blitt bygd i dag. Ikke på samme måte.

Fryktet blodbad på marmoren

Norge er storeksportør av stein. For å bygge taket ville Snøhetta importere 5000 tonn carrara-marmor fra Italia. Det måtte bli bråk.

– Det var mange grunner til å velge marmor. Marmor har historie. Marmor har musikk. Steinen klinger som et krystallglass om du slår den rett. Den kommer fra Italia, operaens hjemland. Den har så små porer at selv på en regntung dag blir den ikke mørkere som andre steiner. Operaen er hvit, uansett vær.

– Gul, mener du?

– Nei, steinen er hvit, tvers igjennom. Det som måtte være av misfarging er knyttet til ytre faktorer og fjernes med jevne mellomrom, sier han helt ubekymret.
Selve utformingen av huset var også kontroversiell. «Et farlig bygg», skrev utenlandske arkitektskribenter om det bratte, kantete taket, hvor du må se hvor du går for ikke å snuble og skli ut i fjorden.

– Det strider mot alle regler for offentlig ferdsel. Den eneste grunnen til at det ikke er rekkverk, sperringer og advarselskilt overalt, er at taket er definert som et kunstverk, forteller Jorunn Sannes, en av de tre kunstnerne bak utformingen.

– Kunsten brøytet vei, smiler Thorsen fornøyd.

Kjetil Trædal Thorsen

– En annen bekymring Statsbygg hadde, var alle måkene i området, at de ville fly rett i glasset. Vi ble forespeilet daglige måkemassakre, blodbad på marmoren. Det tok en måned, så hadde alle måkene lært seg å fly rundt. Det er et godt bilde på kunstens kraft. Den flytter oss litt.

Krevde mer plass i foajeen

Operahuset ble prosjektert med en levetid på 400 år – hvis vi behandler det pent. Noen deler kan stå i tusen år, og selve marmoren i flere tusen år. Det første som må skiftes ut er glasset, etter 40-50 år.

– Hvis du skulle tegnet operahuset i dag, hva ville du ha gjort annerledes?

– Her ble det gjort utrolig mye riktig. Først og fremst er jeg glad for at vi fikk samlet verksteder, administrasjon, saler og scener i ett og samme hus. Og det midt i sentrum av en hovedstad. Det er ganske luksuriøst, sett i et verdensperspektiv. Vi skulle selvsagt hatt større plass til alt. Større verksteder, flere saler, møterom, romsligere kontorer. Men gitt de samme forutsetningene, ville jeg ikke gjort noe annerledes.

Han er godt fornøyd med det som faktisk ble endret fra det opprinnelige forslaget:

– Foajeen var planlagt 500 kvadratmeter mindre. Tenk hvordan det ville ha vært! Og vi fikk flyttet huset åtte meter lenger ut mot fjorden, så det synes fra Rådhusgata. Det er jeg glad for at vi ble hørt på.

De opprinnelige sauefellsbenkene kom tilbake til 10 års-jubileet, i oppdatert og lettere utgave. Snøhetta er også involvert i et prosjekt om å oppdatere Brasseriet, og gjøre endringer ved billettluka.

Truende naboer?

– Det føles fortsatt godt å komme hit, men som arkitekt har jeg gitt bygget fra meg. Nå føler jeg det samme eierskapet til bygget som resten av publikum gjør. Glede over å gå forbi, og glede over å komme hit på forestilling. Operaen tilhører oss alle. Den er vår.

Fra å være en ensom juvel i Oslos gamle havn, har Operaen fått selskap av Barcode og Sørenga, og snart står Munch-museet og Deichmann klar.

– Skaper de nye byggene i Bjørvika en fin ramme for Operaen, eller havner huset i skyggen?

– Det er bare logisk at det bygges mer. Det er en byutvikling vi visste om hele tiden. Men operabygget står seg godt. Det har så sterk egenkarakter at det kan overleve nesten hva som helst. Det er fortsatt det mest interaktive bygget i Bjørvika, hvor folk går over og gjennom, og bruker selve bygget – ikke bare innholdet. Når aktiviteten og livet i nabolaget øker, vil operahuset bare komme enda mer til sin rett, mener arkitekten.

– Se ut her, sier han og slår armene ut mot panoramaet av den islagte Oslofjorden. Den lave vårsola velter inn gjennom Sanguines glassvegger, og maler hele foajeen i gull.

– I skyggen klarer operahuset aldri å komme.